§ 57a trådte i kraft 1. januar 2025. Bestemmelsen gir tilsynsmyndighetene hjemmel til å forby personer som har mistet autorisasjonen eller lisensen å yte helsehjelp dersom de utgjør en alvorlig fare for pasientsikkerheten eller alvorlig svekker tilliten til helse- og omsorgstjenesten. Videre gir bestemmelsen hjemmel for å fastsette tvangsmulkt i tilfeller der forbudet ikke overholdes, og vedkommende fortsetter sin virksomhet.

Det legges til grunn at verken varig tilbaketrekking av autorisasjon, etterfølgende tap av retten til å bruke en beskyttet tittel, eller en eventuell strafferettslig reaksjon i form av dom på tap av retten til fremtidig stilling eller virksomhet, kan hindre det enkelte helsepersonell fra å yte helsehjelp uten autorisasjon eller lisens. Det er derfor vurdert som nødvendig å ha hjemmel til ytterligere tilsynsmessige reaksjoner i de alvorligste sakene der helsepersonell fortsetter å yte helsehjelp uten autorisasjon eller lisens, når det utgjør en alvorlig fare for pasientsikkerheten eller alvorlig svekker tilliten til helse og omsorgstjenesten.

Bestemmelsen gir kun et forbud mot helsepersonell som tidligere har hatt autorisasjon og som fortsatt utgjør en alvorlig fare for pasientsikkerheten eller alvorlig svekker tilliten til helse- og omsorgstjenesten. Et forbud mot å yte helsehjelp er en streng reaksjon som vil ramme hardt, siden det innebærer at personen blir utestengt fra mange stillinger i helse- og omsorgstjenesten ved at vedkommende ikke lenger kan ha arbeid der det ytes helsehjelp. Det er derfor viktig at forbudet treffer riktig og kun brukes i tilfeller der det er nødvendig.

Første ledd

Formålet med bestemmelsen er å skjerme pasienter og brukere fra helsepersonell som utgjør en alvorlig fare for pasientsikkerheten eller alvorlig svekker tilliten til helse- og omsorgstjenesten. Begrepet «helsepersonell som ikke lenger har autorisasjon eller lisens» innebærer at bestemmelsen ikke gjelder for helsepersonell som aldri har hatt lisens eller autorisasjon etter helsepersonelloven §§ 48 og 48 a, som for eksempel ufaglærte eller personer fra andre faggrupper som arbeider i helse- og omsorgstjenesten. Et forbud vil derfor bare være aktuelt for tidligere autorisert helsepersonell, der autorisasjonen eller lisensen har blitt trukket tilbake eller helsepersonellet frivillig har gitt avkall på den etter helsepersonelloven §§ 57 og 61.

Begrepet «helsehjelp» følger definisjonen i helsepersonelloven § 3 tredje ledd som omhandler alle handlinger som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie- og omsorgsformål og som blir utført av helsepersonell. Dette innebærer blant annet at også omsorgstjenester blir omfattet av forbudet.

Vilkårene om at helsepersonellet er til «alvorlig fare for pasientsikkerheten» eller «alvorlig svekker tilliten til helse- og omsorgstjenesten» angir en høy terskel for å gi forbud, men det kan også hende at vilkåret er oppfylt av samme årsaker som at autorisasjonen eller lisensen er trukket tilbake eller gitt frivillig avkall på. Forhold som kan føre til forbud vil både være straffbare handlinger som overgrep, men kan også være grove brudd på helselovgivningen som urettmessig bruk av tvang eller alvorlig mangel på faglig innsikt. Også atferd utenfor yrkesutøvelsen som kan svekke tilliten til helse- og omsorgstjenesten kan være grunnlag for et forbud mot å yte helsehjelp. Dette vil som regel være alvorlige straffbare forhold som nedlastning av overgrepsmateriale eller vold i nære relasjoner.

Forbudet skal fremgå av helsepersonellregisteret, se helsetilsynsloven § 10 første ledd. Videre skal arbeidsgiver varsles og Statens helsetilsyn skal uten hinder av taushetsplikten underrette de landene Norge er folkerettslig forpliktet til å varsle dersom et forbud blir vedtatt, jf. helsetilsynsloven § 10 andre ledd og helsepersonelloven § 66 tredje ledd.

Andre ledd

Bestemmelsen i andre ledd tar høyde for at det i enkelte situasjoner vil være nødvendig å fastsette tvangsmulkt for å skjerme pasienter fra helsepersonell som fortsetter å utgjøre en alvorlig fare for pasientsikkerheten eller svekker tilliten til helse- og omsorgstjenesten, selv om de er gitt et forbud mot å yte helsehjelp. For å fatte vedtak om tvangsmulkt må det foreligge brudd på forbudet mot å yte helsehjelp i første ledd. Videre må det være høy risiko for at helsepersonellet vil fortsette med denne praksisen som enten vil føre til fare for pasientsikkerheten eller at tilliten til helse- og omsorgstjenesten vil bli alvorlig svekket. Nærmere regulering av tvangsmulkt fremgår av helsetilsynsloven § 9.

Tredje ledd

Det følger av tredje ledd at forbudet blir opphevet dersom søknad om ny autorisasjon eller lisens etter § 62 blir innvilget. Det vil si at når et helsepersonell er gitt forbud mot å yte helsehjelp, vil forbudet gjelde så lenge vedkommende ikke har autorisasjon eller lisens, og det vil ikke være mulig isolert sett å søke om at forbudet blir opphevet.

Fjerde ledd

I likhet med andre administrative reaksjoner, er et forbud mot å yte helsehjelp et enkeltvedtak etter forvaltningsloven, noe som innebærer at reglene i forvaltningsloven om saksbehandling, vedtak, klage og omgjøring ved enkeltvedtak gjelder. Dette slås fast i bestemmelsens fjerde ledd. Det er Statens helsepersonellnemnd som er klageinstans, jf. helsepersonelloven § 68.