11. Reaksjoner mv. ved brudd på lovens bestemmelser

Anmodning om vurdering av mulig pliktbrudd er nå regulert i pasient- og 
brukerrettighetsloven § 7-4.

Bestemmelsen gir Statens helsetilsyn og statsforvalteren hjemmel for å ilegge faglig pålegg til alle som er definert som helsepersonell etter helsepersonelloven § 3.

Formålet med bestemmelsen er å bidra til å forhindre fremtidige pliktbrudd av samme art og å sikre kvalitet i og tillit til helsetjenesten. Bruk av reaksjonen skal øke helsepersonellets kunnskaper, ferdigheter, forståelse og/eller innsikt. Faglige pålegg kan være aktuelt i saker der pliktbruddet dreier seg om faglig svikt, og det er usikkert om helsepersonellet har eller vil sørge for å inneha faglig gode nok kvalifikasjoner, men hvor en begrensning av autorisasjonen etter helsepersonelloven § 59 vil være for inngripende. Det faglige pålegget kan for eksempel være å gjennomgå et kurs eller motta veiledning.

Helsepersonelloven § 56 er en kan-bestemmelse. Det vil si at i de tilfeller der vilkårene for å gi faglig pålegg er oppfylt, må tilsynsmyndighetene foreta en skjønnsmessig vurdering av om pålegg skal gis.

Faglig pålegg skal bare gis når det er tjenlig ut fra formålet å reagere, og ellers ikke. I hver sak må det derfor vurderes om bruk av faglig pålegg er egnet til å fremme sikkerhet og kvalitet i helsetjenesten og tillit til denne. I denne vurderingen kan tilsynsmyndighetene legge vekt på for eksempel hvor alvorlig pliktbruddet var, om det var et enkeltstående tilfelle, om pliktbruddet ligger langt tilbake i tid, om arbeidsgiveren til helsepersonellet ikke sørget for å legge forholdene til rette for at helsepersonellet kunne oppfylle sine plikter, om helsepersonellet fulgte instrukser fra overordnet, om helsepersonellet har erkjent pliktbruddet, viser ny faglig innsikt og har forbedret sin virksomhet i tråd med lovkravene.

Faglig pålegg som reaksjon kan i alvorlighetsgrad grense opp mot en begrensning i autorisasjonen etter helsepersonelloven § 59. Hovedskillet mellom bestemmelsene er at et faglig pålegg ikke innskrenker helsepersonellets yrkesutøvelse, men pålegger nye plikter de skal følge. Helsepersonellet kan fortsette i stillingen.

I de tilfellene der helsepersonellet er ansatt i en virksomhet, vil arbeidsgiver være forpliktet til å tilrettelegge for at det kompetansehevende tiltaket kan gjennomføres, for eksempel sørge for at helsepersonellet får deltatt på et relevant kurs i arbeidstiden og dekke kostnadene ved kurset. Det vises til arbeidsgivers ansvar for at virksomheten drives forsvarlig etter blant annet spesialisthelsetjenesteloven § 2-2 og helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1.

Dersom arbeidsgiver ikke følger opp det faglige pålegget, vil tilsynsmyndighetene kunne pålegge dette. Tilsynsmyndighetens adgang til å pålegge arbeidsgiver å legge til rette for og følge opp det faglige pålegget framgår av helsetilsynsloven § 8 tredje ledd.

Faglig pålegg kan ilegges helsepersonell uavhengig av ansettelsesforhold. Selvstendig næringsdrivende vil som regel være ansatt i egen virksomhet, og det økonomiske ansvaret for oppfølgingen av et faglig pålegg vil ligge på virksomheten på samme måte som for helsepersonell ansatt i annen virksomhet. Utformingen og oppfølgingen av det faglige pålegget må fra tilsynsmyndighetenes side tilpasses helsepersonellets arbeidssituasjon, for eksempel ved bruk av en ekstern veileder og tettere oppfølging fra tilsynsmyndighetene av at de faglige påleggene blir gjennomført.

Første ledd

Første ledd angir vilkårene for at reaksjonen faglig pålegg skal kunne gis. Hvis vilkårene er oppfylt, kan tilsynsmyndighetene ilegge pålegg.

Vilkårene for pålegg er de samme som gjaldt for den tidligere reaksjonen advarsel, men alle de samme lovbruddene som før ble ilagt advarsel skal ikke medføre et faglig pålegg. Det er derfor i tillegg til vilkårene nevnt i første ledd, et krav etter andre ledd om at pålegget skal være nødvendig for å forebygge nye overtredelser. Faglig pålegg skal bare gis når det er tjenlig ut fra formålet. I tilfeller der det er åpenbart at helsepersonellet allerede har lært av hendelsen slik at lignende pliktbrudd ikke vil gjenta seg, vil ikke vilkåret for å gi pålegg være oppfylt. I hver sak må det derfor vurderes om bruk av faglig pålegg er egnet til å fremme sikkerhet og kvalitet i helsetjenesten og tillit til denne. Se nærmere om kravet til at pålegg skal være nødvendig for å forebygge nye lovovertredelser og eksempler på faglig pålegg i kommentarene til andre ledd.

Vilkårene for faglig pålegg er både at helsepersonell forsettlig eller uaktsomt har overtrådt plikter i helsepersonelloven eller bestemmelser gitt i medhold av den, og dessuten at pliktbruddet er egnet til å medføre fare for sikkerheten i helse- og omsorgstjenesten, påføre pasient eller bruker en betydelig belastning eller i vesentlig grad svekker tilliten til helsepersonell eller helse- og omsorgstjenesten.  

Både handling og unnlatelse av å handle rammes. En handling/unnlatelse er forsettlig dersom den er villet, og uaktsom dersom helsepersonellet burde ha visst at det han eller hun foretok seg – eller ikke foretok seg - var et brudd på lovens bestemmelser. Uaktsomhetsregelen omfatter både bevisst og ubevisst uaktsomhet, dvs. at både den hensynsløse og den uoppmerksomme handlingen eller unnlatelsen rammes. Det er tilstrekkelig at helsepersonellet har utvist simpel uaktsomhet. I uaktsomhets¬vurderingen må det sees hen til hvorvidt helsepersonellet i den aktuelle situasjon hadde handlings-alternativer. Hvis det ikke var mulig å handle på noen annen måte, kan ikke helsepersonellet bebreides for resultatet.

Når det gjelder overtredelse av plikter i henhold til lov eller forskrift, er helsepersonells rettsvillfarelse med hensyn til hvilke regler som gjelder innenfor deres yrkesområde som hovedregel ikke unnskyldelig. Helsepersonell plikter å sette seg inn i de bestemmelsene som gjelder for yrkesutøvelsen.

For at det skal gis et faglig pålegg til et helsepersonell, må som nevnt flere vilkår være oppfylt samtidig (såkalt kumulative vilkår). Overtredelsen av plikter er ikke i seg selv tilstrekkelig for å gi pålegg. I tillegg må pliktbruddet være egnet til å medføre fare for sikkerheten, påføre pasienten en betydelig belastning eller i vesentlig grad svekke tilliten til helsepersonell eller helse- og omsorgstjenesten.

Formuleringen «egnet til» sikter til en objektiv vurdering av overtredelsens art. Det er ikke et vilkår for å gi faglig pålegg at handlingen eller unnlatelsen faktisk har medført fare for sikkerheten i helse- og omsorgstjenesten, har påført pasienter/brukere en betydelig belastning eller i vesentlig grad har svekket tilliten til helsepersonell eller helse- og omsorgstjenesten. Det er handlingens skadepotensial som er avgjørende, ikke om handlingen eller unnlatelsen faktisk fikk følger.

Dersom helsepersonell begår grove feil som på grunn av tilfeldigheter ikke får noen alvorlig følge som nevnt i første ledd, kan det likevel gis faglig pålegg dersom handlingen/unnlatelsen er av en slik art at den vanligvis ville ha ført til fare for sikkerheten, skade på pasienten eller i vesentlig grad svekket tillit. Faglig pålegg kan da gis dersom helsepersonellet hadde reelle handlingsalternativer.

Det må foretas en konkret vurdering av om alle vilkårene foreligger. Generelt kan sies at det kreves mer enn den daglige risikoen eller den belastningen en normalt må regne med ved undersøkelse eller behandling av sykdom eller skade. Det må også være direkte årsakssammenheng mellom helsepersonellets uaktsomme pliktbrudd og den risiko som oppsto eller den belastning som ble påført pasienten mv.

Tilsynsmyndighetene må utøve skjønn, dette fremgår av bestemmelsen ved at ordet «kan» er benyttet. Hvert enkelt forhold må av tilsynsmyndighetene vurderes konkret og ut fra de omstendigheter som forelå på det tidspunktet det påståtte pliktbruddet skjedde.

Andre ledd

Det er i tillegg til vilkårene nevnt i første ledd, et krav etter andre ledd om at pålegget skal være nødvendig for å forebygge nye overtredelser. I tilfeller der det er åpenbart at helsepersonellet allerede har lært av hendelsen slik at lignende pliktbrudd ikke vil gjenta seg, vil ikke vilkåret for å gi pålegg være oppfylt.

Faglig pålegg vil kun være aktuelt der tilsynsmyndighetene vurderer at påpekning av pliktbrudd og veiledning mest sannsynlig ikke vil bidra til nødvendig endring hos helsepersonellet.

Faglig pålegg skal bare gis når det er tjenlig ut fra formålet. I hver sak må det derfor vurderes om bruk av faglig pålegg er egnet til å fremme sikkerhet og kvalitet i helsetjenesten og tillit til denne. Ved vurdering av aktuelle faglige pålegg, skal ordet «faglig» ikke tolkes innskrenkende, det vil si at et helsepersonell for eksempel kan bli pålagt å få nødvendig norskopplæring. Et faglig pålegg vil kunne gå ut på både praktiske og teoretiske ferdigheter og kunnskap som det er forventet at det aktuelle helsepersonellet har. Områder som kan ligge til grunn for et faglig pålegg kan være legemiddelhåndtering/rekvirering av legemidler, kunnskap/ferdigheter på et bestemt område av faget, kommunikasjons- og samarbeidsevner, rolleforståelse og journalføring eller dokumentasjon. Mangler på disse områdene kan for eksempel avhjelpes ved opplæring, kurs, samtaler og ulike former for veiledning, både praktisk og teoretisk.

Utformingen av hvert pålegg må vurderes konkret og i dialog mellom tilsynsmyndighetene og helsepersonell og/eller arbeidsgiver.

Et eksempel på faglig pålegg kan være i en situasjon hvor en sykepleier ved flere anledninger har vist mangelfull kunnskap om hva som er å anse som tvang ved ytelse av helsehjelp. For eksempel ved å skjule legemidler i mat eller gi et annet legemiddel enn pasienten ba om uten å informere om det.

I en slik situasjon kan helsepersonellet få følgende faglige pålegg:

• Du må øke kunnskapene dine om hva som er å anse som tvang overfor pasienter/brukere, og når det er anledning til å gi helsehjelp ved bruk av tvang.
• Du må ha regelmessig veiledning i et omfang på minst to timer annenhver uke, over en periode på seks måneder.
• Veileder må være en sykepleier eller vernepleier med erfaring og kompetanse på dette området.
• Veiledningen må bestå av både kunnskapsformidling/undervisning og veiledning i konkrete arbeidssituasjoner.
• Veiledningsordningen må være etablert innen én måned. Du må innen denne dato oversende Statens helsetilsyn/statsforvalteren en bekreftelse fra veileder om at denne har påtatt seg oppdraget, og en kort redegjørelse for veileders kompetanse.
• Veileder må lage en plan for veiledningen og Statens helsetilsyn/statsforvalteren må godkjenne planen.
• Når veiledningen er gjennomført, må du sende inn rapport til Statens helsetilsyn/statsforvalteren med en beskrivelse av veiledningen, hvilke temaer som er gjennomgått og hva du har tilegnet deg av kunnskap og forståelse. Du må vedlegge eventuelle kursbevis. Veileder må bekrefte rapporten, samt gi en vurdering av din progresjon.

Det vil være tilsynsmyndighetene som vurderer og evaluerer gjennomføringen av det faglige pålegget. Det vil i denne forbindelse stilles krav til dokumentasjon av utbytte, resultat og/eller oppnådd endring. Tilsynsmyndighetene kan også be om en skriftlig vurdering fra arbeidsgiver. Tilsynsmyndighetene vil på bakgrunn av dokumentasjonen vurdere behovet for nye faglige pålegg eller om det vil være nødvendig å vurdere en strengere administrativ reaksjon.

Virksomheten/arbeidsgiver vil være pålagt å legge til rette for gjennomføringen av et faglig pålegg, og dekke kostnader til aktuelle kurs mv. Tilsynsmyndighetene bør samarbeide med arbeidsgiver/virksomhet/kommunen slik at pålegget blir mulig å gjennomføre i praksis.

Faglige pålegg som ikke etterkommes kan gi grunnlag for vurdering av mer inngripende administrative reaksjoner som for eksempel begrensing av autorisasjon eller tilbakekall.

Manglende oppfølging av faglige pålegg er særskilt lovfestet som grunnlag for tilbakekall av autorisasjon i helsepersonelloven § 57 andre ledd.

Tredje ledd

Her fremgår det at faglige pålegg er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Dette innebærer at forvaltningslovens regler om saksbehandling, vedtak, klage og omgjøring ved enkeltvedtak gjelder. Av det følger at den det gjelder skal forhåndsvarsles og gis rett til å uttale seg før vedtak fattes, at saken skal være så godt opplyst som mulig før vedtak fattes, at parten har innsynsrett, at vedtaket som hovedregel skal være skriftlig og begrunnet og at vedtaket kan påklages.

Vedtaket og de faktiske forhold som ligger til grunn for vedtaket er undergitt allmenn offentlighet etter offentleglova. Det innebærer bl.a. at helsepersonells navn kan oppgis. Underliggende forhold som er taushetsbelagt etter forvaltningsloven § 13 første ledd punkt 1, vil også være unntatt innsynsrett etter offentleglova § 13, for eksempel helsepersonellets personlige forhold, rusmiddelmisbruk, psykiske, sosiale, eller familiemessige problemer.

At en opplysning ikke er undergitt taushetsplikt, innebærer ikke at opplysninger trenger å gis ut utover det som følger av offentleglova eller annet regelverk om opplysningsplikt.

Både statsforvalteren og Statens helsetilsyn har myndighet til å ilegge et faglig pålegg. Dette vil i praksis bety at det som regel vil være statsforvalteren som fatter vedtak om og følger opp et faglig pålegg.

Statens helsepersonellnemnd er klageinstans for vedtak om faglige pålegg, uavhengig om vedtaket er fattet av Statens helsetilsyn eller statsforvalteren. Dette følger av helsepersonelloven § 68 andre ledd.

Bestemmelsen gir hjemmel for tilbakekall av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning fra alle grupper autorisert helsepersonell.

Formålet med bestemmelsen er å reagere på alvorlige overtredelser av helsepersonelloven, å bidra til å forhindre fremtidige pliktbrudd av samme art og å sikre kvalitet og tillit til helsetjenesten.

Statens helsetilsyn har bevisbyrden for at tilbakekallsgrunn foreligger. Som hovedregel er beviskravet alminnelig sannsynlighetsovervekt, slik at Statens helsetilsyn skal bygge på det faktum den finner mest sannsynlig. I noen tilfeller kan det være aktuelt å operere med kvalifisert sannsynlighetsovervekt, for eksempel dersom «det er tale om eldre forhold av sterkt infamerende karakter, og disse forhold ikke har noen umiddelbar tilknytning til den aktuelle yrkesutøvelse» (Rt. 2007 s. 1851).

Også begrenset autorisasjon kan tilbakekalles etter § 57. Høyesterett har konkludert med at slik bestemmelsen er utformet, kan § 57 også gjelde tilbakekall av begrensede autorisasjoner (Rt. 2010 s. 1613).

§ 57 kommer videre til anvendelse som grunnlag for avslag på søknad om utstedelse av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning, eller rett til å utøve yrket midlertidig, jf. § 53 andre ledd. Avgjørelser fra SHPN finnes på Helsetilsynets nettsider og Helseklages nettsider (se bl.a. SHPN 10/120, 14/336, 14/364).

§ 57 er en kan-bestemmelse, dvs. at i de tilfeller der vilkårene for å tilbakekalle autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning er oppfylt, må Statens helsetilsyn foreta en skjønnsmessig vurdering av om reaksjonen skal ilegges.

Tilbakekall av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning skal bare foretas når det er tjenlig ut fra formålet å reagere og ellers ikke. I hver sak må det derfor vurderes om tilbakekall er egnet til å fremme sikkerhet og kvalitet i helsetjenesten og tillit til denne. I denne vurderingen kan Statens helsetilsyn legge vekt på for eksempel hvor alvorlig pliktbruddet var, om det var et enkeltstående tilfelle, om pliktbruddet ligger langt tilbake i tid, om arbeidsgiveren til helsepersonellet ikke sørget for å legge forholdene til rette for at helsepersonellet kunne oppfylle sine plikter, om helsepersonellet fulgte instrukser fra overordnet, om helsepersonellet har erkjent pliktbruddet, viser ny faglig innsikt og har forbedret sin virksomhet i tråd med lovkravene.

I sak vedrørende betydningen av straffbare forhold begått utenfor yrkesutøvelsen, uttalte Høyesterett at det «følger av entydig praksis at de to hensyn som særlig må vektlegges ved denne vurderingen, er om vedkommende i dag representerer en fare for pasientsikkerheten, og om helsevesenet vil bli svekket om vedkommende gis anledning til fortsatt å praktisere på tross av de alvorlige straffbare handlinger som er begått» (Rt. 2007 s. 1851).

Første ledd

Angir de ulike tilbakekallsgrunnene. Grunnvilkåret er at helsepersonellet er uegnet til å utøve sitt yrke forsvarlig på grunn av alvorlig sinnslidelse, psykisk eller fysisk svekkelse, langt fravær fra yrket, bruk av alkohol, narkotika eller midler med lignende virkning, grov mangel på faglig innsikt, uforsvarlig virksomhet, grove pliktbrudd etter helsepersonelloven eller bestemmelser gitt i medhold av den, eller på grunn av atferd som anses uforenlig med yrkesutøvelsen. I tillegg til at disse forholdene kan gi grunnlag for tilbakekall, er de også vilkår for godkjenningsmyndighetene til å nekte autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning, jf. § 53.

Uegnethet vurderes på vedtakstidspunktet. Hvis vedtak om tilbakekall påklages til Statens helsepersonellnemd, er det situasjonen på det tidspunktet nemda fatter vedtak som er avgjørende.

Alvorlig sinnslidelse skal forstås med utgangspunkt i psykisk helsevernlovens begrepsbruk (Ot.prp. nr.11 (1998-1999) Etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykiatriloven), merknader til § 3-3), dvs. i nær tilknytning til psykoselidelsene (schizofreni, schizoaffektiv lidelse, bipolar lidelse). Personlighetsforstyrrelser, angst og depresjoner vil normalt ikke være tilstrekkelig grunnlag. Men pasientens funksjonsnivå vil være avgjørende for vurderingen, det vil si de hvorvidt lidelsen medfører tap av mestrings- og realitetsvurderingsevnen. Det er eksempler der helsepersonell med svært avvikende atferd, for eksempel Asperger syndrom, er funnet uegnet for yrket.

Eksempler på psykisk svekkelse kan være mental reduksjon forårsaket av hendelser, traumer eller organiske forhold.

Langt fravær fra yrket har så langt ikke vært benyttet som en selvstendig tilbakekallsgrunn. Imidlertid har langt fravær alene vært tilstrekkelig til å nekte autorisasjon etter § 54. I en sak vurderte Statens helsepersonellnemnd at klagers utenlandske utdanning var jevngod med norsk hjelpepleierutdanning, men fant at 19 års fravær fra yrket gjorde klager uegnet som hjelpepleier. Det avgjørende for nemnda var at klager aldri hadde praktisert som sykepleier/hjelpepleier (se sak 02/176).

Uegnethet på grunn av rusmiddelmisbruk (alkohol, narkotika eller midler med lignende virkning) er årsak til de fleste autorisasjonstap. Det vil her ofte være avgjørende om personellet har opptrådt ruset på arbeidsplassen, om det har foregått tyveri av legemidler gruppe A og B, eller om rusmisbruket på annen måte har hatt innvirkning på yrkesutøvelsen. Også omfattende rusmiddelmisbruk på fritiden og/eller alvorlige rusproblemer kan tilsi tilbakekall av autorisasjon selv om vedkommende ikke har opptrådt i ruset tilstand på jobb.

Grov mangel på faglig innsikt kan foreligge om helsepersonell i vesentlig grad svikter i forhold til grunnleggende krav til yrkesutøvelse. Her vil det blant annet være av betydning om helsepersonell evner å lære av egne feil og tilbakemeldinger/råd fra for eksempel tilsynsmyndighetene, med andre ord evner å korrigere uforsvarlig virksomhet. Det legges vekt på om det dreier seg om alvorlig brist i kunnskap og hvilken risiko den manglende faglige innsikt utsetter pasientene for.

En viktig grunn for tilbakekall er knyttet til alvorlig rollesammenblanding og/eller seksuell relasjon til pasient. Dette vil ofte være både grov mangel på faglig innsikt, uforsvarlig virksomhet og atferd uforenlig med yrkesutøvelsen. I slike saker blir det lagt vekt på hvilken rolle helsepersonellet hadde i forhold til pasienten.

Uforsvarlig virksomhet er et vidt begrep som brukes om virksomhet som strider med de til enhver tid gjeldende faglige krav og regler. Uforsvarlig virksomhet kan foreligge dersom helsepersonellets virksomhet gjennomgående er preget av mangelfull journalføring eller hvor forsvarlighetskravene til organisering av tjenesten generelt ikke blir forstått og fulgt. Mange av de vurderingene som gjelder ved grov mangel på faglig innsikt gjelder også uforsvarlig virksomhet, som alvorlig brist på basiskunnskap. I tillegg vil alvorlig rolle-sammenblanding og seksuell relasjon til pasient anses som uforsvarlig virksomhet.

Eksempler på grove pliktbrudd som har medført tilbakekall, er brudd på bestemmelsen om forbud mot gaver mv. i tjenesten (§ 9), eller brudd på opplysninger til Statens helsetilsyn og Statsforvalteren (§ 30) og journalføringsplikten (§ 39 og § 40). Andre eksempler er brudd på bestemmelsen om ressursbruk (§ 6), for eksempel ved å skaffe seg urettmessig refusjon fra NAV, eller tyveri fra pasient/bruker, som anses som brudd på plikten til å yte omsorgsfull hjelp (§ 4).

Avgjørende for om atferden kan anses uforenlig med yrkesutøvelsen, er om tilliten til helsepersonellet og/eller tilliten til helsetjenesten som sådan må anses svekket i betydelig grad. De fleste sakene som gjelder atferd uforenlig med yrkesutøvelsen gjelder tyveri av legemidler fra arbeidsplassen. Det skilles mellom atferd i og utenfor yrkesutøvelsen. Innenfor yrkesutøvelsen vil tilbakekallsgrunn for eksempel kunne være tyveri/underslag fra pasient, vold mot pasient, grovt trygdebedrageri, salg av resepter til narkomane. Utenfor yrkesutøvelsen skal det mer til. Eksempler på dette er incest eller seksuelle overgrep overfor barn (se også Rt. 2007 s. 1851).

Adferd som anses uforenlig med yrkesutøvelsen omhandler også forhold utenfor yrkesutøvelsen som helsepersonell.

Helsemyndighetene skal i utgangspunktet ikke gripe inn overfor kritikkverdig adferd som ikke har tilknytning til yrkesutøvelsen. Likevel er det forutsatt i helsepersonellovens forarbeider, samt etablert forvaltningspraksis, at svært alvorlige forhold som f.eks. straffbare handlinger som tyveri, underslag, legemsbeskadigelser, legemskrenkelser og brudd på straffelovens sedelighetsbestemmelser vil være relevant for vurdering av egnethet etter dette alternativet. Dersom kritikkverdig adferd også utenfor yrkesutøvelsen dreier seg om alvorlige forhold, kan disse innebære at vilkåret om egnethet ikke er oppfylt. Begrunnelsen er at disse forhold kan indikere uegnethet som vil få betydning for yrkesutøvelsen som helsepersonell og også for tilliten til vedkommende helsepersonell.

Det følger av entydig praksis (Rt. 2007 s. 1851) at de to hensyn som særlig må legges vekt på, er om helsepersonellet i dag representerer en fare for pasientsikkerheten, og om tilliten til helsevesenet vil bli svekket om vedkommende gis anledning til fortsatt å praktisere på tross av det aktuelle forholdet.

Adferd utenfor yrkesutøvelsen som kan få betydning for yrkesutøvelsen, kan etter forholdene falle inn under denne tilbakekallsgrunnen, som for eksempel gjentatte tilfeller av promillekjøring.

Andre ledd

Bestemmelsen i andre ledd gir hjemmel for at autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning på visse vilkår kan kalles tilbake for alltid (varig tilbaketrekking). Bestemmelsen supplerer den generelle bestemmelsen om tilbaketrekking av autorisasjon mv. i § 57 første ledd.

Bokstav a og b angir vilkårene for varig tilbaketrekking av autorisasjon mv. Vilkårene er kumulative, noe som innebærer at alle vilkårene i andre ledd må være oppfylt.

For det første må minst ett av grunnlagene for tilbaketrekking etter bestemmelsen i § 57 første ledd være oppfylt, jf. bokstav a. Flertallsformuleringen «vilkårene» betyr ikke at alle grunnlagene for tilbaketrekking som er nevnt i første ledd må være oppfylt. Det er tilstrekkelig at én av tilbaketrekkingsgrunnene i første ledd foreligger, og at dette forholdet gjør helsepersonellet uegnet til å utøve yrket sitt forsvarlig.

For det andre må det aktuelle helsepersonellet for fremtiden enten utgjøre en alvorlig fare for pasientsikkerheten, eller alvorlig svekke tilliten til helsepersonell og helse- og omsorgstjenesten, jf. bokstav b. Formuleringen «for fremtiden» innebærer at Statens helsetilsyn må gjøre en risikovurdering, selv om muligheten blir avgrenset av at det kan være vanskelig å sannsynliggjøre fremtidig farepotensial.

Bestemmelsen skal tolkes restriktivt og bør bare brukes helt unntaksvis. Selv om vilkårene i bokstav a og b er oppfylt, har Statens helsetilsyn anledning til å la være å fatte vedtak om varig tilbaketrekking, jf. begrepet «kan». Statens helsetilsyn må gjøre en konkret vurdering av om det foreligger forhold som tilsier at det likevel ikke bør fattes vedtak om varig tilbaketrekking.

Bestemmelsen er ment for de aller mest alvorlige sakene. Det kan være aktuelt der helsepersonell har utført alvorlige seksuelle grenseoverskridelser i form av overgrep, voldtekt eller utvist annen grenseoverskridende seksualisert atferd overfor pasienter, både i og utenfor behandlingsrommet. Dette vil typisk gjelde handlinger som er klare brudd på bestemmelsene i straffeloven, der handlingene er svært skadelige og traumatiske for pasienten, det finnes stor fare for gjentakelse og befolkningen har et klart behov for vern. Forhold som ligger innenfor den nedre grensen for hva som etter omstendighetene kan omfattes av bestemmelsen i andre ledd, er blant annet handlinger som innebærer en avvikende og seksuelt motivert behandlingsmetodikk med fysisk kontakt forkledd som avkledning og berøring. Videre kan bestemmelsen omfatte annen seksualisert rollekonflikt og grenseoverskridende atferd overfor pasienter som for eksempel invitasjon eller antydning om seksuelt samkvem, oversending av intime bilder, oppsøking av pasienten på andre arenaer, trakassering mv. Dette er atferd som er ubehagelig, skadelig og potensielt traumatisk for pasienten, som kan påvirke befolkningens tillit til helse- og omsorgstjenesten og hvor også befolkningen kan ha behov for vern.

Bestemmelsen er generelt utformet og kan også omfatte andre alvorlige saker enn seksualisert rollekonflikt og grenseoverskridende atferd overfor pasienter. Dette kan blant annet være saker der helsepersonellet har utført alvorlige straffbare handlinger på fritiden, som for eksempel drap og grov vold. Slike handlinger kan virke svært støtende på allmennheten og kan føre til at pasienter unngår å oppsøke helse- og omsorgstjenesten på grunn av manglende tillit.

Om alvorskriteriet er oppfylt må vurderes konkret i den enkelte saken. I den grad alvorlige handlinger som ikke har noe med yrkesutøvelsen å gjøre kan gi grunnlag for tilbaketrekking etter første ledd, vil de også kunne gi grunnlag for varig tilbaketrekking etter andre ledd. Bestemmelsen er ikke ment å utvide grunnlagene for tilbaketrekking etter første ledd. I praksis vil det i hovedsak være handlinger som er straffbare, som er omfattet av bestemmelsen om varig tilbaketrekking. Dette er ikke til hinder for at også andre tilfeller kan være omfattet. Varig tilbaketrekking bør også kunne brukes i saker der helsepersonellet gjentatte ganger viser seg uegnet til å utøve yrket. Dette kan være tilfeller der helsepersonellet tidligere har fått trukket tilbake autorisasjonen og deretter fått innvilget ny, men likevel ikke innretter seg ved å endre atferd i tråd med den tilliten som gjentatte ganger er vist vedkommende fra samfunnet.

Ordlyden i bestemmelsen innebærer at helsepersonellet som utgangspunkt mister autorisasjonen «for alltid». Vedkommende kan likevel søke om ny autorisasjon når det er gått minst ti år etter vedtak om tilbaketrekking, jf. helsepersonelloven § 62 tredje ledd.

Tredje ledd

Gir hjemmel for tilbakekall når helsepersonell til tross for pålegg unnlater å innrette seg etter lovbestemte krav, eller manglende oppfølging av ilagte pålegg.

Tredje ledd gir også hjemmel for tilbakekall når helsepersonell bryter vilkårene for en begrenset autorisasjon etter helsepersonelloven § 59.

I motsetning til første ledd, er det etter tredje ledd ikke et grunnvilkår at helsepersonellet anses som uegnet til å utøve sitt yrke forsvarlig.

Vilkår for tilbakekall etter tredje ledd er at tilsynsmyndigheten har gitt et pålegg etter helsepersonelloven § 56 eller begrenset helsepersonellets autorisasjon etter helsepersonelloven § 59. Grunnlaget for tilbakekall opphører derfor når vedkommende helsepersonell har innrettet seg etter de lovbestemte krav som var bakgrunnen for pålegget eller begrensningen av autorisasjonen.

Eksempler på tilbakekall etter tredje ledd er at helsepersonell, til tross for ilagt pålegg ikke har lært av hendelsen, og lignende pliktbrudd gjentar seg. For eksempel dersom helsepersonellet unnlater å endre metoder tilsynsmyndigheten finner uforsvarlige eller unnlater å føre journal i samsvar med regelverket.

Eksempel på brudd på en begrenset autorisasjon er at helsepersonell fortsetter å utføre nærmere bestemte inngrep til tross for begrensningen i autorisasjonen.

Tilsynsmyndighetene vurderer og evaluerer gjennomføringen av faglige pålegg, og om det er nødvendig med en strengere administrativ reaksjon.

Det vil ikke være aktuelt å ilegge et faglig pålegg for brudd på opplysningsplikten etter helsetilsynsloven § 7 og helsepersonelloven § 30. Tidligere praksis med at Statens helsetilsyn kan tilbakekalle en autorisasjon mv. dersom et helsepersonell ikke innretter seg etter en advarsel gitt grunnet manglende overholdelse av opplysningsplikten, gjelder derfor ikke lenger. Hjemmelen for denne reaksjonen framgår nå av helsepersonelloven § 58 a, se Helsedirektoratets rundskriv til helsepersonelloven § 58 a.

Fjerde ledd

Gir hjemmel for å tilbakekalle autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning dersom innehaveren ikke oppfyller forskriftsfestede tilleggsvilkår. Dette kan være krav til etterutdanning, fastsatt i forskrift med hjemmel i § 48 a (autorisasjon), § 49 (lisens) eller § 51 (spesialistgodkjenning). Slike krav til etterutdanning er bare gitt for legespesialiteten allmennmedisin.

Femte ledd

Bestemmer at autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning som er gitt på grunnlag av tilsvarende godkjenning i et annet land, kan kalles tilbake hvis godkjenningen gitt i det andre landet taper sin gyldighet. Hvis ikke annet følger av internasjonal overenskomst (se kommentarene til § 52), skal et slikt tilbakekall så langt det er mulig vurderes konkret.

Plikt til gjensidig informasjon til andre lands myndigheter om tilbakekall mv. følger av helsepersonelloven § 66 og internasjonale avtaler.

Sjette ledd

Slår fast at tilbakekall av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Dette innebærer at forvaltningslovens regler om saksbehandling, vedtak, klage og omgjøring ved enkeltvedtak gjelder. Av det følger at den det gjelder skal forhåndsvarsles og gis rett til å uttale seg før vedtak fattes, at saken skal være så godt opplyst som mulig før vedtak fattes, at parten har innsynsrett, at vedtaket som hovedregel skal være skriftlig og begrunnet og at vedtaket kan påklages.

Vedtaket er et offentlig dokument og innsyn reguleres av offentleglova (se kommentarene til § 56 tredje ledd).

§ 57a trådte i kraft 1. januar 2025. Bestemmelsen gir tilsynsmyndighetene hjemmel til å forby personer som har mistet autorisasjonen eller lisensen å yte helsehjelp dersom de utgjør en alvorlig fare for pasientsikkerheten eller alvorlig svekker tilliten til helse- og omsorgstjenesten. Videre gir bestemmelsen hjemmel for å fastsette tvangsmulkt i tilfeller der forbudet ikke overholdes, og vedkommende fortsetter sin virksomhet.

Det legges til grunn at verken varig tilbaketrekking av autorisasjon, etterfølgende tap av retten til å bruke en beskyttet tittel, eller en eventuell strafferettslig reaksjon i form av dom på tap av retten til fremtidig stilling eller virksomhet, kan hindre det enkelte helsepersonell fra å yte helsehjelp uten autorisasjon eller lisens. Det er derfor vurdert som nødvendig å ha hjemmel til ytterligere tilsynsmessige reaksjoner i de alvorligste sakene der helsepersonell fortsetter å yte helsehjelp uten autorisasjon eller lisens, når det utgjør en alvorlig fare for pasientsikkerheten eller alvorlig svekker tilliten til helse og omsorgstjenesten.

Bestemmelsen gir kun et forbud mot helsepersonell som tidligere har hatt autorisasjon og som fortsatt utgjør en alvorlig fare for pasientsikkerheten eller alvorlig svekker tilliten til helse- og omsorgstjenesten. Et forbud mot å yte helsehjelp er en streng reaksjon som vil ramme hardt, siden det innebærer at personen blir utestengt fra mange stillinger i helse- og omsorgstjenesten ved at vedkommende ikke lenger kan ha arbeid der det ytes helsehjelp. Det er derfor viktig at forbudet treffer riktig og kun brukes i tilfeller der det er nødvendig.

Første ledd

Formålet med bestemmelsen er å skjerme pasienter og brukere fra helsepersonell som utgjør en alvorlig fare for pasientsikkerheten eller alvorlig svekker tilliten til helse- og omsorgstjenesten. Begrepet «helsepersonell som ikke lenger har autorisasjon eller lisens» innebærer at bestemmelsen ikke gjelder for helsepersonell som aldri har hatt lisens eller autorisasjon etter helsepersonelloven §§ 48 og 48 a, som for eksempel ufaglærte eller personer fra andre faggrupper som arbeider i helse- og omsorgstjenesten. Et forbud vil derfor bare være aktuelt for tidligere autorisert helsepersonell, der autorisasjonen eller lisensen har blitt trukket tilbake eller helsepersonellet frivillig har gitt avkall på den etter helsepersonelloven §§ 57 og 61.

Begrepet «helsehjelp» følger definisjonen i helsepersonelloven § 3 tredje ledd som omhandler alle handlinger som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie- og omsorgsformål og som blir utført av helsepersonell. Dette innebærer blant annet at også omsorgstjenester blir omfattet av forbudet.

Vilkårene om at helsepersonellet er til «alvorlig fare for pasientsikkerheten» eller «alvorlig svekker tilliten til helse- og omsorgstjenesten» angir en høy terskel for å gi forbud, men det kan også hende at vilkåret er oppfylt av samme årsaker som at autorisasjonen eller lisensen er trukket tilbake eller gitt frivillig avkall på. Forhold som kan føre til forbud vil både være straffbare handlinger som overgrep, men kan også være grove brudd på helselovgivningen som urettmessig bruk av tvang eller alvorlig mangel på faglig innsikt. Også atferd utenfor yrkesutøvelsen som kan svekke tilliten til helse- og omsorgstjenesten kan være grunnlag for et forbud mot å yte helsehjelp. Dette vil som regel være alvorlige straffbare forhold som nedlastning av overgrepsmateriale eller vold i nære relasjoner.

Forbudet skal fremgå av helsepersonellregisteret, se helsetilsynsloven § 10 første ledd. Videre skal arbeidsgiver varsles og Statens helsetilsyn skal uten hinder av taushetsplikten underrette de landene Norge er folkerettslig forpliktet til å varsle dersom et forbud blir vedtatt, jf. helsetilsynsloven § 10 andre ledd og helsepersonelloven § 66 tredje ledd.

Andre ledd

Bestemmelsen i andre ledd tar høyde for at det i enkelte situasjoner vil være nødvendig å fastsette tvangsmulkt for å skjerme pasienter fra helsepersonell som fortsetter å utgjøre en alvorlig fare for pasientsikkerheten eller svekker tilliten til helse- og omsorgstjenesten, selv om de er gitt et forbud mot å yte helsehjelp. For å fatte vedtak om tvangsmulkt må det foreligge brudd på forbudet mot å yte helsehjelp i første ledd. Videre må det være høy risiko for at helsepersonellet vil fortsette med denne praksisen som enten vil føre til fare for pasientsikkerheten eller at tilliten til helse- og omsorgstjenesten vil bli alvorlig svekket. Nærmere regulering av tvangsmulkt fremgår av helsetilsynsloven § 9.

Tredje ledd

Det følger av tredje ledd at forbudet blir opphevet dersom søknad om ny autorisasjon eller lisens etter § 62 blir innvilget. Det vil si at når et helsepersonell er gitt forbud mot å yte helsehjelp, vil forbudet gjelde så lenge vedkommende ikke har autorisasjon eller lisens, og det vil ikke være mulig isolert sett å søke om at forbudet blir opphevet.

Fjerde ledd

I likhet med andre administrative reaksjoner, er et forbud mot å yte helsehjelp et enkeltvedtak etter forvaltningsloven, noe som innebærer at reglene i forvaltningsloven om saksbehandling, vedtak, klage og omgjøring ved enkeltvedtak gjelder. Dette slås fast i bestemmelsens fjerde ledd. Det er Statens helsepersonellnemnd som er klageinstans, jf. helsepersonelloven § 68.

Bestemmelsen gir hjemmel for at Statens helsetilsyn kan suspendere helsepersonells autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning i de tilfeller der det foreligger en tilsynssak, men før vedtak om tilbakekall foreligger. Bestemmelsen regulerer vilkårene for begrenset suspensjon (første ledd), og full suspensjon (andre ledd).

Første ledd

Første ledd gir Statens helsetilsyn adgang til å ilegge helsepersonell et midlertidig forbud mot utøvelse av bestemt virksomhet eller bestemte arbeidsoppgaver under bestemte vilkår i en periode (begrenset suspensjon). Dette skal være et foreløpig tiltak der tilsynsmyndigheten av hensyn til sikkerhet og befolkningens tillit til helse- og omsorgstjenesten må begrense en del av helsepersonellets yrkesutøvelse inntil det er avklart om det foreligger en svikt som gir grunnlag for en administrativ reaksjon. Formålet med denne bestemmelsen er å redusere risikoen for pasientenes sikkerhet og øke kvaliteten og tilliten til helse- og omsorgstjenesten i perioden en tilsynssak er under behandling.

Full suspensjon (andre ledd) av autorisasjon er et inngripende tiltak som i praksis vil medføre at helsepersonellet på uavklart grunnlag ikke vil kunne utøve yrket sitt i den perioden vedtaket gjelder for, inntil et helt år. Dersom det i stedet fattes vedtak om en midlertidig begrensning i autorisasjonen, vil helsepersonellet kunne være i yrket mens tilsynssaken er under behandling. Samtidig vil et midlertidig forbud mot å utføre enkelte arbeidsoppgaver redusere risikoen for flere uønskede hendelser i denne perioden.

I visse situasjoner vil det under behandlingen av en tilsynssak foreligge tvil om et helsepersonell er faglig skikket til å utføre enkelte oppgaver der feil vil medføre en særlig fare for pasientsikkerheten. Eksempler på slike oppgaver vil være å utføre en spesiell type behandling eller operasjoner, behandling av en særskilt gruppe pasienter eller håndtering av medikamenter. Samtidig vil kanskje helsepersonellet kunne utføre andre arbeidsoppgaver innenfor yrket sitt uten at det foreligger en tilsvarende risiko.

Et eksempel på en slik sak kan være en sykepleier som gjentatte ganger har gitt pasienter feil legemiddel eller feil mengde av et legemiddel. Inntil tilsynssaken er ferdig behandlet, vil det foreligge en risiko for at andre pasienter blir feilbehandlet dersom sykepleieren fortsetter å håndtere medisiner, samtidig som det ikke er noe i veien for at sykepleieren kan utføre de andre arbeidsoppgavene sine. Et midlertidig forbud mot medikamenthåndtering kan i dette tilfellet redusere risikoen for pasientskade samtidig som helsepersonellet vil kunne fortsette i arbeidet inntil saken er avgjort.

Et annet eksempel er dersom det har forekommet flere uventede pasientskader i forbindelse med operasjoner utført av samme kirurg. I dette tilfellet kan legen få en midlertidig begrensning i autorisasjonen til å kun utføre arbeid under veiledning fra en lege utpekt av leder eller til ikke å gjennomføre operasjoner så lenge suspensjonen varer.

I de fleste slike tilfeller vil en avtale med arbeidsgiver være tilstrekkelig for å forhindre helsepersonellet fra å utføre enkelte oppgaver. Det er imidlertid ikke alltid mulig å opprette slike avtaler, for eksempel i de tilfellene der helsepersonellet ikke har en arbeidsgiver.

Det vil imidlertid fremdeles være tilfeller der forholdene er så alvorlige at full suspensjon av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning er den riktige løsningen. I andre tilfeller vil det være mulig å redusere risikoen tilstrekkelig ved andre tiltak, for eksempel oppfølging gjennom arbeidsgiver eller faglige pålegg slik at full suspensjon eller midlertidig begrensning ikke vil være nødvendig.

Andre ledd

Andre ledd gir Statens helsetilsyn adgang til full suspensjon hvis det er grunn til å tro at vilkårene for tilbakekall er til stede. I tillegg må helsepersonellet ansees å være til fare for sikkerheten i helse- og omsorgstjenesten. Det stilles ikke like strenge krav til bevis for full suspensjon som for tilbakekall etter helsepersonelloven § 57, men det må foreligge faktiske forhold av en slik karakter at det er holdepunkter for å si at helsepersonell er uegnet til å utøve forsvarlig virksomhet.

Suspensjonsadgangen er begrunnet i hensynet til sikkerheten til pasienter og brukere. Bestemmelsen gjelder alt helsepersonell med autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning.

Eksempelvis benytter Statens helsetilsyn full suspensjon der helsepersonell har et rusmisbruksproblem og det er fare for at helsepersonell kan være ruset på jobb eller kan skaffe seg rusmidler på jobb. Faren for pasient og brukers sikkerhet er særlig stor der helsepersonellet ikke har en fast arbeidsplass, men tar oppdrag gjennom vikarbyråer.

Andre eksempler på bruk av full suspensjon er overfor helsepersonell med alvorlig sinnslidelse som ikke innretter seg etter sykdommen, helsepersonell som har begått seksuelle overgrep overfor pasienter, helsepersonell som utøver uforsvarlig virksomhet eller har så dårlige hygienerutiner at det er smittefare for pasienter og helsepersonell (SHPN 09/23).

Det kan stilles spørsmål om hvor langt bestemmelsen kan hjemle suspensjon når det ikke kan sies å foreligge direkte fare for sikkerhet i helse- og omsorgstjenesten, men helsepersonell har foretatt så alvorlige handlinger at det må anses støtende om vedkommende får utøve sin virksomhet frem til et tilbakekallsvedtak. Eksempler på saker er incest og seksuelle overgrep mot barn. I forvaltningspraksis er farekriteriet tolket utvidende i alvorlig støtende saker. Dette er også en lovforståelse som SHPN har lagt til grunn. Se SHPN 14/238: «Pasienter kan føle seg truet dersom de kommer i kontakt med helsepersonell som er siktet for denne type alvorlige straffbare handlinger, og at dette i ytterste konsekvens kan medføre at pasienter som har behov for helsehjelp unnlater å oppsøke helsetjenesten. Nemnda har kommet til at klageren anses å være til fare for sikkerheten i helse- og omsorgstjenesten.» Se også SHPN 13/200: «Klagerens handling er av en så alvorlig karakter at det kan anses støtende om han får utøve sin virksomhet frem til et eventuelt vedtak om tilbakekall av autorisasjon, og nemnda mente farekriteriet i en slik situasjon kunne tolkes utvidende. Pasienter som kommer i kontakt med og/eller får kjennskap til at helsepersonell har hatt seksuell omgang med en mindreårig, vil kunne unnlate å benytte eller oppsøke helsetjenesten.»

Statens helsepersonellnemnd kan oppheve suspensjon dersom de vurderer at det ikke er fare for sikkerheten i helsetjenesten (SHPN 05/51, som gjaldt narkotikaomsetning).

Tredje ledd

Av hensyn til helsepersonells rettssikkerhet, er det en tidsfrist for hvor lenge en suspensjon etter første og andre ledd kan gjøres gjeldende. Fristen er seks måneder, med adgang til forlengelse i ytterligere seks måneder. Det er ikke adgang til å forlenge suspensjonen med seks måneder mer enn en gang. Dersom helsepersonellet er blitt suspendert etter andre ledd i forbindelse med en tilsynssak og det i ettertid har vist seg at det ikke var grunnlag for tilbakekall, kan vedkommende søke erstatning for økonomisk tap i forbindelse med suspensjonen. Det vil da være avgjørende om det var tilstrekkelig grunnlag for å suspendere ut fra den foreliggende informasjonen, se helsepersonelloven § 73.

Fjerde ledd

Slår fast at suspensjon er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Dette innebærer at forvaltningslovens regler om saksbehandling, vedtak, klage og omgjøring ved enkelt-vedtak gjelder. Av det følger at den det gjelder skal forhåndsvarsles og gis rett til å uttale seg før vedtak fattes, at saken skal være så godt opplyst som mulig før vedtak fattes, at parten har innsynsrett, at vedtaket som hovedregel skal være skriftlig og begrunnet og at vedtaket kan påklages.

Ved vedtak om suspensjon vil den tilsynssaken gjelder få kortere uttalefrist og det er mindre strenge krav til å få saken opplyst enn det som er tilfelle ved endelig vedtak. Dette fordi lovens ordlyd ved suspensjon er grunn til å tro at vilkårene foreligger og at vedtak om suspensjon må fattes raskt av hensyn til pasient og brukers sikkerhet.

Vedtaket er et offentlig dokument og innsyn reguleres av offentleglova, se Helsedirektoratets rundskriv til helsepersonelloven § 56 tredje ledd.

Bestemmelsen gir adgang til å ilegge suspensjon av autorisasjon mv. ved brudd på opplysningsplikten.

Helsepersonell har i henhold til helsetilsynsloven § 7 og helsepersonelloven § 30 en plikt til å gi opplysninger. Dersom helsepersonell motsetter seg å utlevere opplysninger som tilsynsmyndigheten mener er nødvendige for at de skal kunne utføre sine oppgaver i medhold av lov, forskrift eller instruks, eller unnlater å svare på henvendelsene fra tilsynsmyndigheten, kan Statens helsetilsyn suspendere autorisasjonen mv. inntil opplysningene er overlevert tilsynsmyndigheten.   

Første ledd

Statens helsetilsyn kan etter denne bestemmelsen suspendere en autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning ved brudd på opplysningsplikten. Prosessen ved å innhente nødvendige opplysninger i tilsynssaker kan dermed forenkles og saksbehandlingstiden kan bli kortere.

Bakgrunnen for bestemmelsen er at dersom helsepersonell av ulike grunner ikke svarer på henvendelser fra tilsynsmyndigheten eller nekter å etterkomme krav om utlevering av opplysninger, vil dette kunne føre til at kritikkverdige og uforsvarlige forhold ikke blir avdekket og dermed heller ikke rettet, noe som kan tilsi en fare for pasientsikkerheten. I tillegg til dette utgjør det en ekstra påkjenning ved et lengre saksforløp for pasienter, brukere, pårørende eller helsepersonell involvert i tilsynssaken. Prosessen med purringer, pålegg, advarsel og tilbakekall er også tid- og ressurskrevende for tilsynsmyndighetene.

En suspensjon av autorisasjonen, lisens eller spesialistgodkjenning vil føre til at helsepersonellet ikke vil ha rett til å utføre yrket sitt inntil opplysningsplikten er oppfylt, og helsepersonellet vil raskere se seg nødt til å utlevere opplysningene.

I praksis vil helsepersonellet få flere purringer før autorisasjonen mv. suspenderes, slik at det ikke vil være en fare for at et helsepersonell midlertidig får autorisasjonen suspendert ved en forglemmelse eller villfarelse. I de tilfeller der helsepersonellet er forhindret fra å utlevere opplysninger grunnet egen sykdom eller lignende, vil tilsynsmyndigheten ta hensyn til dette ved å gi en fristutsettelse.

Vedtaket om suspensjon skal oppheves når opplysningene er overlevert til tilsynsmyndighetene.  

Andre ledd

Fastslår at suspensjon ved brudd på opplysningsplikten er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Dette innebærer at forvaltningslovens regler om saksbehandling, vedtak, klage og omgjøring ved enkeltvedtak gjelder. Av det følger at den det gjelder skal forhåndsvarsles og gis rett til å uttale seg før vedtak fattes, at saken skal være så godt opplyst som mulig før vedtak fattes, at parten har innsynsrett, at vedtaket som hovedregel skal være skriftlig og begrunnet og at vedtaket kan påklages.

Bestemmelsen gir Statens helsetilsyn adgang til å gi autorisert helsepersonell en begrenset autorisasjon til å gjelde utøvelse av bestemt virksomhet under bestemte vilkår. Ved brudd på vilkårene for begrenset autorisasjon, kan autorisasjonen tilbakekalles etter helsepersonelloven § 57 andre ledd (Rt. 2010 s. 1613).

Første ledd

Første ledd gir tilsynsmyndighetene adgang til å begrense autorisasjonen til utøvelse av bestemt virksomhet under bestemte vilkår.

Et vedtak om begrenset autorisasjon kan bidra til å opprettholde pasientsikkerheten. For eksempel kan helsepersonell få begrensninger slik at de ikke lenger kan utføre nærmere bestemte inngrep hvor de tidligere har opptrådt uforsvarlig. Vedtaket kan også bidra til å sikre kvalitet i helsetjenesten. For eksempel kan det stilles krav om faglig oppdatering som vilkår for fortsatt autorisasjon. Endelig vil vedtak om begrenset autorisasjon kunne bidra til å opprettholde tillit til helsepersonell og helse- og omsorgstjenesten.

Autorisasjonen kan begrenses i tid, til visse funksjoner eller behandlingsmåter, til en bestemt arbeidsgiver og stilling, og på vilkår om kontroll og veiledning fra kolleger eller andre.

Statens helsetilsyn kan begrense helsepersonellets autorisasjon til å gjelde utøvelse av bestemt virksomhet under bestemte vilkår. Hva slags begrensninger det kan fattes vedtak om, vil måtte avgjøres etter en konkret helhetsvurdering av den enkelte sak. Det sentrale vil være hva som er nødvendig for å sikre ivaretakelse av lovens formål, samtidig som begrensningen må stå i forhold til den aktuelle saks alvorlighet.

Statens helsetilsyn kan blant annet fatte vedtak om at personellets yrkesutøvelse skal begrenses til nærmere bestemte arbeidsoppgaver eller til nærmere bestemt arbeidssted. Begrensningene kan også være i form av tap av rettigheter som helsepersonellet etter helsepersonelloven vil ha i kraft av sin autorisasjon. Eksempler på dette er tap av retten til å utstede nærmere bestemte typer attester eller erklæringer eller tap av retten til å utstede attester eller erklæringer overfor bestemte etater eller mottakere, for eksempel overfor trygden eller utlendingsmyndighetene, jf. helsepersonelloven § 15.

Begrensninger kan også skje ved at Statens helsetilsyn fastsetter nærmere vilkår som helsepersonellet må overholde i sin videre yrkesutøvelse. Slike vilkår kan være krav om faglig oppdatering eller videreutdanning, veiledning fra overordnet, at helsepersonellet gjennomgår behandling eller forplikter seg til å delta i kontrollopplegg i regi av arbeidsgiver, for eksempel i form av blod- eller urinprøvetaking.

Begrensninger kan variere i tid. Hensikten med å fatte vedtak om begrensninger i helsepersonellets autorisasjon er som nevnt å sikre ivaretakelse av lovens formål. Hensikten er imidlertid også at helsepersonellet blant annet skal gis en anledning til å dokumentere skikkethet, at tidligere problemer er overvunnet eller at fagkompetanse er oppdatert. Hvor lang tid begrensninger skal gjelde for vil derfor måtte vurderes konkret. Også her vil det måtte ses hen til hva som anses som nødvendig for å sikre ivaretakelse av lovens formål, samtidig som begrensningen må stå i forhold til sakens alvorlighet.

Det er ikke krav om at det skal fastsettes en bestemt tidslengde for begrensningene eller at begrensningene skal knyttes opp mot et bestemt fremtidig tidspunkt. I mange saker kan det imidlertid være naturlig at dette gjøres, for eksempel at det i saker om rusmisbruk fastsettes en tidsperiode hvor helsepersonellet må dokumentere rusfrihet ved blod- eller urinprøver. I andre saker vil det imidlertid være slik at begrensningene bør gjelde inntil helsepersonellet igjen kan dokumentere at det ikke er behov for begrensninger, men uten at det på ved-takstidspunktet er mulig å fastsette noe bestemt tidspunkt for dette, for eksempel i saker hvor autorisasjonsbegrensningen består i krav om faglig oppdatering. Det enkelte helsepersonell må selv sørge for å iverksette tiltak som anses nødvendige for å oppfylle de vilkår som tilsynsmyndighetene setter for den begrensede autorisasjonen, for eksempel tiltak i form av nødvendig videreutdanning eller behandling. I mange tilfeller vil dette forutsette at helsepersonellet inngår avtale med sin arbeidsgiver slik at det kan legges til rette for videre arbeid med de begrensninger som følger av tilsynsmyndighetenes vedtak. Helsepersonellet må selv bekoste slike tiltak.

Tilsynsmyndighetene fører kontroll med at fastsatte begrensninger eller vilkår overholdes eller følges opp. Hvilke forholdsregler som skal tas fra tilsynsmyndighetens side i så måte, må avgjøres konkret i det enkelte tilfellet.

Eksempler på begrensninger gitt etter bestemmelsen er:

• Helsepersonellet kan ikke jobbe innen den delen av helse- og omsorgstjenesten der de har manglende kunnskaper og innsikt, for eksempel psykisk helsevern, legevakt, kirurgi
• Helsepersonell fratas spesialistgodkjenning
• Helsepersonellet kan på grunn av fysisk svekkelse eller psykisk sykdom ikke jobbe mer enn et visst omfang/ antall timer
• Fastlegen må redusere sin pasientliste og kan ikke påta seg ekstraoppgaver som for eksempel praksiskonsulent
• Helsepersonellet kan ikke jobbe på en arbeidsplass der det oppbevares og brukes legemidler i gruppe A og/eller B på grunn av tidligere rusproblemer
• Lege/tannlege kan ikke lenger rekvirere A og B preparater
• Helsepersonellet kan ikke jobbe med barn eller personer med psykisk utviklingshemming, jf. helsepersonelloven § 20 a
• Helsepersonellet må motta jevnlig veiledning fra en fagperson som er godkjent av Statens helsetilsyn
• Helsepersonellet må gå til psykologisk eller psykiatrisk behandling hos behandler som er godkjent av Statens helsetilsyn
• Helsepersonellet har pålegg om rusmiddeltesting etter kriterier angitt i rundskriv IK-2/2017
• Helsepersonellet må følge AKAN-avtale
• Helsepersonellet er pålagt å melde fra ved bytte av arbeidsgiver/ arbeidssted/avdeling
• Arbeidsgiver må være kjent med årsaken til at begrensningene ble gitt
• Arbeidsgiver eller andre har rapporteringsplikt til Statens helsetilsyn

Andre ledd

Andre ledd angir grunnvilkårene for å begrense en autorisasjon.

Begrensning av helsepersonellets autorisasjon vil være en inngripende reaksjon. Slike begrensninger vil oppleves som inngripende fordi helsepersonellet ilegges en administrativ reaksjon basert på antagelser om fremtidig utvikling dersom helsepersonellet får fortsette uten noen begrensninger i sin autorisasjon.

Ved vurdering av administrativ reaksjon etter denne bestemmelsen, kreves det et kvalifisert grunnlag for å mene noe om den fremtidige utviklingen dersom helsepersonellet får fortsette uten noen begrensninger i sin autorisasjon. I så måte vil det ofte være nødvendig å se hen til sakens forhistorie, for eksempel om det foreligger lignende tilsynssaker mot helsepersonellet fra tidligere, om det er snakk om gjentatte pliktbrudd eller gjentatte tilfeller av kritikkverdig opptreden, om helsepersonellet har unnlatt å overholde tidligere inngåtte avtaler med arbeidsgiver om endring av yrkesutøvelsen osv. Som hovedregel vil det derfor måtte tas utgangspunkt i kritikkverdige hendelser som allerede har funnet sted, et rusmisbruk som allerede er etablert eller en svekket fysisk eller psykisk helsetilstand som allerede er dokumentert mv.

I forkant av vurderingen skal tilsynsmyndigheten ha avklart at et faglig pålegg etter helsepersonelloven § 56 ikke vil avhjelpe forholdet. I dette ligger det også en farevurdering, det vil si at et fremtidig tiltak ikke vil kunne gjenopprette sikkerheten og tilliten til helse- og omsorgstjenesten.

Hva slags begrensninger det kan fattes vedtak om vil måtte avgjøres etter en konkret helhetsvurdering av den enkelte sak. Det sentrale vil være hva som er nødvendig for å sikre ivaretakelse av lovens formål, samtidig som begrensningen må stå i forhold til den aktuelle saks alvorlighet. Se kommentarene til § 59 første ledd over.

Tredje ledd

Tredje ledd presiserer at Statens helsetilsyn etter søknad kan oppheve begrensninger etter § 59. Dersom helsepersonellet kan dokumentere at det ikke lenger er grunnlag for begrensningene, eller at vilkår som er stilt er oppfylt, kan tilsynsmyndigheten etter en skjønnsmessig vurdering oppheve begrensningen.

Fjerde ledd

Fjerde ledd innebærer at begrensning av en autorisasjon vil bli truffet i form av et enkeltvedtak som angir på hvilke områder helsepersonellet ansees skikket til å utøve virksomhet, og hvordan tilsyn og veiledning skal foregå. Vedtak om begrensning og avslag på søknad om opphevelse av begrensninger er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Dette innebærer at forvaltningslovens regler om saksbehandling, vedtak, klage og omgjøring ved enkeltvedtak gjelder. Av det følger at den det gjelder skal få uttale seg før vedtak fattes, at saken skal være så godt opplyst som mulig før vedtak fattes, at vedtaket som hovedregel skal være skriftlig og at vedtaket kan påklages, se Helsedirektoratets rundskriv til helsepersonelloven § 56 tredje ledd.

Vedtaket er et offentlig dokument og innsyn reguleres av offentleglova, se Helsedirektoratets rundskriv til helsepersonelloven § 56 tredje ledd.

Bestemmelsen ble opphevet 1. juli 2022.

Paragraf 60 gir Statens helsetilsyn hjemmel til å pålegge helsepersonell å underkaste seg medisinsk eller psykologisk undersøkelse av sakkyndig i saker der det vurderes å tilbakekalle autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning.

Det er av stor betydning for dokumentasjonen i tilbakekallsaker at det foreligger adgang til å pålegge sakkyndig undersøkelse. I enkelte tilfeller vil det også kunne fremstå som betryggende for helsepersonell at deres helsetilstand vil bli faglig vurdert av eksterne sakkyndige forut for vurdering om tilbakekall. Pålegg om sakkyndig undersøkelse er en kan-bestemmelse som bare unntaksvis benyttes.

Første ledd

Begrenser bestemmelsen til å gjelde saker der det er grunnlag for tilbakekall av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning. Det kan ikke gis slikt pålegg hvis det kun er snakk om å treffe vedtak om begrenset autorisasjon etter helsepersonelloven § 59 a.

§ 60 brukes i all hovedsak der saken ikke er tilstrekkelig opplyst og helsepersonellet ikke samtykker til at Statens helsetilsyn innhenter journalopplysninger fra deres behandlere. Videre benyttes bestemmelsen i saker der det er tvil om helsepersonells funksjonsevne og egnethet.

I mandatet fra Statens helsetilsyn vil den sakkyndige bli bedt om å vurdere ulike forhold som har innvirkning på helsepersonellets utøvelse av sin virksomhet. Eksempler på dette kan være å vurdere helsepersonellets psykiske og somatiske helsetilstand, om det foreligger alvorlige psykiske lidelser eller personlighetsforstyrrelser, om helsepersonellets bruk av rusmidler kan ha konsekvenser for yrkesutøvelsen og om helsepersonellet viser evne til nødvendig refleksjon rundt sin egen virksomhet.

Helsetilsynets pålegg om å underkaste seg en sakkyndig undersøkelse, er enkeltvedtak som kan påklages etter forvaltningsloven § 28.

Dersom helsepersonellet mener den sakkyndige ikke har opptrådt i samsvar med kravene i helsepersonelloven § 15, kan vedkommende be statsforvalter om en vurdering av den sakkyndiges arbeid, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4.

Andre ledd

Gir Statens helsetilsyn suspensjonsadgang når helsepersonell nekter å underkaste seg til sakkyndig undersøkelse. Det finnes få andre muligheter til å kunne kartlegge og dokumentere forhold rundt helsepersonells helsetilstand til bruk i tilbakekallsvurderinger, og det er derfor viktig at en slik undersøkelse kan bli gjennomført. Suspensjonen er ikke tidsbegrenset, men gjelder helt til helsepersonellet fremstiller seg for den sakkyndige undersøkelsen.

Helsetilsynets vedtak om administrativ reaksjon kan påklages av helsepersonellet, jf. helsepersonelloven §§ 68 og 69.

Paragraf 61 omhandler frivillig avkall på autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning.

Helsepersonell kan selv gi avkall på autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning ved å sende inn en skriftlig erklæring til Statsforvalteren. Dersom helsepersonellet ikke har opplyst om grunnen til avkallet, ber Statsforvalteren helsepersonellet om en begrunnelse. Helsepersonellet kan også sende erklæringen direkte til Statens helsetilsyn.

Erklæringen oversendes til Statens helsetilsyn, som informerer aktuelle berørte instanser om at helsepersonellet ikke lenger er autorisert (nordiske lands helsemyndigheter, Helsedirektoratet, relevant fagforening, Statsforvalteren, eventuelt NAV og arbeidsgiver).

Konsekvensen av frivillig avkall er at helsepersonellet ikke vil kunne få autorisasjonen tilbake uten å søke Statens helsetilsyn om ny autorisasjon. Helsepersonellet kan når som helst etter avkallet søke om ny autorisasjon, men må da selv dokumentere at de er skikket, jf. § 62. 

Paragraf 62 omhandler behandling av søknad om ny autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning fra helsepersonell som har tapt eller gitt frivillig avkall på disse.

Statens helsetilsyn kan gi helsepersonell som dokumenterer å være skikket, tilbake autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning.

Første ledd

Gir Statens helsetilsyn myndighet til å gi ny autorisasjon mv. enten autorisasjonen er tilbakekalt eller helsepersonellet frivillig har gitt avkall på denne. Vilkåret er at Statens helsetilsyn finner det dokumentert at helsepersonellet kan anses som skikket. Bestemmelsen synliggjør at i slike situasjoner er det helsepersonellet og ikke tilsynsmyndigheten som har bevisbyrden for å vise at de igjen er skikket til å utøve yrket. Statens helsetilsyn gir nærmere informasjon om vilkårene for å få tilbake autorisasjon mv. (Rundskriv IK-2/2017 Informasjon til deg som har mistet din autorisasjon eller som frivillig har gitt avkall på den).

Første ledd siste punktum sier at ny autorisasjon kan begrenses. Begrensningene kan være knyttet til yrkesutøvelse ved et bestemt arbeidssted, jevnlig rusmiddeltesting, tett oppfølging og kontroll fra arbeidsgiver, plikt til å motta behandling, ikke arbeide med barn, ikke ha selvstendig behandlingsansvar mv. Begrensninger i autorisasjon er nærmere beskrevet i kommentarene til § 59 og § 59 a.

Andre ledd

Andre ledd første punktum fastslår at det gjelder en generell karantenetid på to år før helsepersonell som har mistet autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning tidligst kan søke om ny autorisasjon mv. Bestemmelsen tar høyde for at det vanligvis vil gå noe tid etter at autorisasjonen er trukket tilbake før helsepersonellet igjen kan regnes som skikket.

Bestemmelsen skal brukes ved tilbaketrekking av autorisasjon etter § 57 første ledd. I tillegg skal bestemmelsen brukes når helsepersonellet frivillig har gitt avkall på autorisasjonen etter § 61 i forbindelse med en pågående tilsynssak.

Starttidspunktet for utregning av karantenetiden er tidspunktet for vedtak om tilbaketrekking eller frivillig avkall. Bestemmelsen innebærer at søknader som blir fremmet før det er gått to år, som hovedregel kan avvises uten realitetsbehandling. Det er anledning til å klage på vedtak om avvisning. Dersom helsepersonellet søker om ny autorisasjon etter utløpet av karantenetiden og søknaden blir avslått, gjelder det ingen ny karantenetid på to år for eventuelt enda en ny søknad.

Andre ledd andre punktum gir Statens helsetilsyn anledning til å gjøre unntak fra kravet om to års karantenetid for ny søknad om autorisasjon når «særlige grunner» tilsier det. Bestemmelsen skal tolkes restriktivt. Om det bør gjøres unntak fra karantenetiden, avhenger av en konkret vurdering av den enkelte saken på tidspunktet for behandling av søknaden om ny autorisasjon.

Unntaksadgangen omfatter tilfeller der kravet til karantenetid kan slå særlig uheldig ut. Unntak kan være aktuelt dersom helsepersonellet har tatt tak i egen situasjon og kan godtgjøre at vedkommende igjen er skikket før det har gått to år. Dette kan for eksempel være aktuelt der autorisasjonen er trukket tilbake på grunn av rusmiddelbruk og helsepersonellet i etterkant gjennomgår et langvarig og omfattende testregime for å dokumentere rusfrihet, og kan godtgjøre at vedkommende er skikket før det har gått to år.

Unntak kan også tenkes der autorisasjonen er trukket tilbake som følge av alvorlig psykisk sykdom, men der helsepersonellet viser stabilt godt funksjonsnivå og tilstrekkelig sykdomsinnsikt før det er gått to år. De nevnte eksemplene er på linje med dagens praksis for å innvilge ny autorisasjon, jf. Helsetilsynets rundskriv IK-2/2017. Eksempel på en tredje type saker der det kan være aktuelt å gjøre unntak fra karantenetiden, er der det er fattet vedtak om tilbaketrekking av autorisasjon for helsepersonell som ikke har et ansettelsesforhold, men der det samtidig er formidlet til helsepersonellet at Helsetilsynet vil vurdere en søknad om begrenset autorisasjon dersom vedkommende får tilbud om en stilling og arbeidsgiver er villig til å etablere de rammene og tiltakene som er nødvendige for å ivareta hensynene til forsvarlig virksomhet, pasientsikkerhet og kvalitet.

Tredje ledd

I bestemmelsens tredje ledd fastsettes det en egen karantenetid på ti år for å kunne søke om ny autorisasjon etter vedtak om varig tilbaketrekking etter § 57 andre ledd. Dersom vilkårene for varig tilbaketrekking er oppfylt, er utgangspunktet at helsepersonellet mister autorisasjonen for alltid. Bestemmelsen i § 62 tredje ledd åpner likevel for at vedkommende kan søke om ny autorisasjon når det har gått ti år etter vedtaket. Bestemmelsen tar høyde for at et vedtak om varig tilbaketrekking av autorisasjonen er svært inngripende og at situasjonen kan endre seg over tid, selv i de alvorligste sakene. Det er anledning til å klage på vedtak om avvisning av søknad som er fremmet før det er gått ti år.

Adgangen til å søke om ny autorisasjon etter ti år betyr ikke at søknaden blir innvilget. For å få ny autorisasjon må helsepersonellet dokumentere at vedkommende igjen er skikket. I de alvorligste sakene vil helsepersonellet aldri mer kunne regnes som egnet til å utøve yrket sitt forsvarlig og tilbaketrekkingen vil derfor i praksis kunne bli livsvarig. Dersom helsepersonellet søker om ny autorisasjon etter utløpet av karantenetiden og søknaden blir avslått, gjelder det ingen ny karantenetid for eventuell enda en ny søknad.

Fjerde ledd

Bestemmer at avslag på søknad om ny autorisasjon eller lisens er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Selv om spesialistgodkjenning ikke er eksplisitt omtalt, antas det at også avslag på søknad om slik godkjenning er å anse som enkeltvedtak. Dette innebærer at forvaltningslovens regler om saksbehandling, vedtak, klage og omgjøring ved enkeltvedtak gjelder. Det innebærer at den det gjelder skal forhåndsvarsles og gis rett til å uttale seg før vedtak fattes, at saken skal være så godt opplyst som mulig før vedtak fattes, at parten har innsynsrett, at vedtaket som hovedregel skal være skriftlig og begrunnet og at vedtaket kan påklages.

Vedtaket er et offentlig dokument og innsyn reguleres av offentleglova, se kommentarene til § 56 tredje ledd.

§ 62a gir hjemmel for å pålegge helsepersonell innlevering av pasientjournalarkiv i forbindelse med tilbakekall og suspensjon av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning.

Formålet med bestemmelsen er å sikre at pasienter fortsatt kan få innsyn i journalen sin etter at helsepersonellets virksomhet er innstilt og å sikre forsvarlig håndtering de taushetsbelagte opplysningene i arkivet.

Første ledd

Slår fast at Statens helsetilsyn, ved tilbakekall og suspensjon av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning, kan pålegge helsepersonell å levere inn pasientjournalarkivene sine til Statsforvalteren eller Norsk helsearkiv.

Pålegg gis etter en konkret vurdering av behovet for innlevering. Sak om inndragning eller suspensjon kan ha pågått over lang tid og det vil ofte være gitt advarsel til helsepersonellet på et tidligere tidspunkt. I noen av disse sakene vil Statens helsetilsyn ha kunnskap om forhold som kan ha betydning for pasientenes mulighet til å få tilgang til egne journaler og risiko for at pasientjournalarkivet blir håndtert på en slik måte at taushetsbelagte opplysninger kan komme uvedkommende i hende.

Pålegg om innlevering kan skje både i forbindelse med tilbakekall og suspensjon. Arkivene tilbakeleveres dersom helsepersonellet får tilbake autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning.

Arkivene forutsettes primært innlevert til statsforvalteren, men kan også pålegges innlevert til Norsk helsearkiv dersom Statens helsetilsyn finner dette formålstjenlig. Statsforvalteren kan etter en tids oppbevaring deponere innleverte arkiv hos Norsk helsearkiv. Norsk helsearkiv vil kunne oppbevare arkivene på en trygg måte og ha kompetanse og utstyr til å ta hånd om ulike forespørsler om tilgang, blant annet vil Norsk helsearkiv ha utstyr til å lese og ta hånd om elektroniske pasientjournaler utarbeidet med ulike typer programvare.

Pasientjournalarkiv som innleveres til Norsk helsearkiv etter pålegg med hjemmel i § 62a, skal oppbevares med det formål å sikre pasientens rett til innsyn og til bevaring av taushet om sensitive opplysninger. De skal derfor ikke inngå i Helsearkivregisteret eller blandes sammen med annen dokumentasjon i Norsk helsearkiv.

Ettersom et av hensynene bak pålegget om innlevering etter § 62a er å hindre at taushetsbelagte opplysninger kommer på avveie, kan helsepersonellet ikke beholde kopi av pasientjournalarkivet når det innleveres til statsforvalteren eller Norsk helsearkiv. I de tilfellene helsepersonellet har behov for opplysninger fra pasientjournalene for å dokumentere et forhold, for eksempel i en erstatningssak, vil vedkommende på samme måte som pasientene måtte henvende seg til statsforvalteren eller Norsk helsearkiv.

Andre ledd

Det følger av andre ledd at helsepersonellet ved vedtak om tilbaketrekking av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjennelse for alltid etter § 57 andre ledd, straks plikter å innlevere pasientjournalarkivet sitt til Helsedirektoratet. Dette gjelder likevel ikke tilfelle hvor pasientjournalarkivet blir overført til et bestemt helsepersonell eller til en bestemt virksomhet. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 57 andre ledd om varig tilbaketrekking av autorisasjon.

Tredje ledd

Slår fast at departementet i forskrift kan gi vilkår for pålegg om innlevering, innsyn i og bruk av pasientjournalarkiv og hvilken depotstatus arkivene har i Norsk helsearkiv. Det er foreløpig ikke gitt slik forskrift.

Paragraf 63 regulerer tap av retten til å rekvirere legemidler i gruppe A og B, enten etter vedtak i Statens helsetilsyn eller ved at helsepersonellet skriftlig gir avkall på rekvireringsretten.

A- og B-preparater kan omfatte både narkotiske og andre vanedannende legemidler og er nærmere omtalt i Statens helsetilsyns nasjonal veileder for vanedannende legemidler.

Rekvireringsretten innebærer at rekvirenten kan rekvirere og få utlevert legemidler fra apotek til pasient, lager, praksis eller til eget bruk, men gir ikke rettigheter ut over dette.

Første ledd

Fastslår at helsepersonell midlertidig eller for alltid kan tape retten til å rekvirere legemidler i gruppe A og B. Vilkåret for å kunne tilbakekalle rekvireringsretten er at den misbrukes på en måte som må ansees uforsvarlig. Om misbruket skjer i uvitenhet, i egen eller andres interesse, ved uaktsomhet eller forsett er uten betydning. Det avgjørende er om rekvireringen har vært uforsvarlig, slik at pasienters sikkerhet har vært utsatt for risiko. Retten til å rekvirere legemidler i gruppe A og B kan også tilbakekalles på grunn av uforsvarlig rekvirering til seg selv. Siden dette indikerer rusmisbruk, vil Statens helsetilsyn i slike saker som regel tilbakekalle autorisasjonen etter § 57.

Tilbakekallet gjelder legemidler i gruppe A og B, øvrige legemidler kan fortsatt rekvireres. For nærmere omtale av tap av rekvireringsrett, vises til Statens helsetilsyns rundskriv IK-1/2017.

Andre ledd

Gir Statens helsetilsyn adgang til også å tilbakekalle en rekvireringsrett for A- og B-preparater dersom rett til å rekvirere skjer på grunnlag av godkjenning i et annet land, og denne godkjenningen ikke lenger er gyldig.

Tredje ledd

Sier at helsepersonellet selv kan gi avkall på rekvireringsretten gjennom en skriftlig erklæring. Et avkall er bindende, slik at man ikke kan få retten tilbake før utløpet av den perioden det gjelder. Frivillig avkall på rekvireringsrett kan være tidsbegrenset, noe frivillig avkall på autorisasjon ikke er. Praktiske eksempler på bruk av frivillig avkall kan være at legen har listepasienter som utøver stort press om rekvirering, at de føler de ikke håndterer rekvireringsretten godt nok, ønske om å redusere eller rydde listen og problemer knyttet til egenrekvirering. En lege som vet at tilsynsmyndighetene stiller spørsmål ved hans eller hennes rekvireringspraksis, vil ofte frasi seg rekvireringsretten for å unngå en tilsynssak og vedtak om tilbakekall.

Fjerde ledd

Gir Statens helsetilsyn adgang til å fatte nytt vedtak om tilbakekall dersom vilkårene for tilbakekall fortsatt foreligger ved utløpet av et tidsbegrenset tilbakekall.

Femte ledd

Gir kommunelege, fylkestannlege eller avdelingsoverlege ansvar for å rekvirere legemidler som er nødvendige for virksomheten til legen eller tannlegen som har mistet retten til å rekvirere. Denne oppgaven kan delegeres til andre som står nærmere helsepersonellet. Forutsetningen er at det etableres betryggende rutiner for tilsyn og kontroll.

Sjette ledd

Fastslår at vedtak om tap av retten til å rekvirere legemidler i gruppe A og B er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Dette innebærer at forvaltningslovens regler om saksbehandling, vedtak, klage og omgjøring ved enkeltvedtak gjelder. Av det følger at den det gjelder skal forhåndsvarsles og gis rett til å uttale seg før vedtak fattes, at saken skal være så godt opplyst som mulig før vedtak fattes, at parten har innsynsrett, at vedtaket som hovedregel skal være skriftlig og begrunnet og at vedtaket kan påklages.

Vedtaket er et offentlig dokument og innsyn reguleres av offentleglova, se kommentarene til § 56 tredje ledd.

Regulerer adgangen til suspensjon av rekvireringsretten i tilfeller der det er opprettet en tilsynssak eller det er gjennomført et tilsyn, men før vedtak om tilbakekall av rekvireringsrett foreligger.

Første ledd

Gir Statens helsetilsyn adgang til å fatte vedtak om suspensjon av retten til å rekvirere legemidler i gruppe A og B. Forutsetningen for å kunne fatte slikt vedtak er at vilkårene for tilbakekall av rekvireringsrett i § 63 anses å foreligge og at helsepersonellet ved å beholde rekvireringsretten anses å være til fare for sikkerheten i helse- og omsorgstjenesten.

Statens helsetilsyn må foreta en konkret vurdering av om forholdene for suspensjon foreligger, og om helsepersonellets rekvireringspraksis i perioden fram til vedtak om tilbakekall av rekvireringsrett kan ansees å være til fare for sikkerheten. Farekriteriet kan for eksempel være at Statens helsetilsyn antar at legen bruker legemidlene selv, hvis enkeltpasienter får store doser som medfører fare for pasientens liv eller helse, eller ved mistanke om utstrakt salg eller videresalg.

Suspensjonen av rekvireringsrett kan gjøres gjeldende inntil saken er avgjort, men ikke mer enn seks måneder. Dette er begrunnet i hensynet til helsepersonellet og behovet for at tilbakekallsvedtak skal fattes uten unødig opphold. Dersom helsepersonellet selv forhaler saken, for eksempel ved å unnlate å oversende journalopplysninger, kan Statens helsetilsyn forlenge suspensjonen én gang, men ikke utover tolv måneder totalt.

Andre ledd

Gir Statens Helsetilsyn hjemmel til å fatte vedtak om suspensjon av rekvireringsrett og er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Dette innebærer at forvaltningslovens regler om saksbehandling, vedtak, klage og omgjøring ved enkeltvedtak gjelder. Av det følger at den det gjelder skal forhåndsvarsles og gis rett til å uttale seg før vedtak fattes, at saken skal være så godt opplyst som mulig før vedtak fattes, at parten har innsynsrett, at vedtaket som hovedregel skal være skriftlig og begrunnet og at vedtaket kan påklages.

Ved vedtak om suspensjon vil den tilsynssaken gjelder få kortere uttalefrist og det er mindre strenge krav til å få saken opplyst enn det som er tilfelle ved endelig vedtak. Dette fordi lovens ordlyd ved suspensjon er grunn til å tro at vilkårene foreligger og at vedtak om suspensjon må fattes raskt av hensyn til pasient og brukers sikkerhet.

Vedtaket er et offentlig dokument og innsyn reguleres av offentleglova, se kommentarene til § 56 tredje ledd.

Paragraf 65 regulerer muligheten til å søke om å få tilbake rekvireringsretten for helsepersonell som har tapt retten til å rekvirere legemidler i gruppe A og B. 

Første ledd

Gir Statens helsetilsyn myndighet til å gi ny rett til å rekvirere legemidler gruppe A og B. Vilkåret er at dette anses som forsvarlig. Bestemmelsen synliggjør at i slike situasjoner er det helsepersonellet, ikke tilsynsmyndigheten, som har bevisbyrden for å vise at dette er forsvarlig. For nærmere omtale av saksbehandling og vurderinger vises til Statens helsetilsyns rundskriv IK-1/2017 Krav til søknad om å få tilbake rekvireringsretten.

Andre ledd

Bestemmer at avslag på søknad om ny rett til å rekvirere legemidler i gruppe A og B er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Dette innebærer at forvaltningslovens regler om saksbehandling, vedtak, klage og omgjøring ved enkeltvedtak gjelder. Av det følger at den det gjelder skal forhåndsvarsles og gis rett til å uttale seg før vedtak fattes, at saken skal være så godt opplyst som mulig før vedtak fattes, at parten har innsynsrett, at vedtaket som hovedregel skal være skriftlig og begrunnet og at vedtaket kan påklages.

Vedtaket er et offentlig dokument og innsyn reguleres av offentleglova, se kommentarene til § 56 tredje ledd.

Bestemmelsen gir hjemmel for at helsepersonellovens reaksjoner også kan ilegges midlertidige tjenesteytere, og er en konsekvens av gjennomføringen av yrkeskvalifikasjonsdirektivet i norsk rett når det gjelder helsepersonell, jf. forskrift om helsepersonell fra EØS-land og Sveits kapittel 4.

Midlertidig tjenesteyting vil si at helsepersonell som er lovlig etablert i et EU/EØS-land, fritt kan reise til et annet medlemsland og utøve yrket der midlertidig uten autorisasjon e.l. Hva som regnes som midlertidig tjenesteyting til forskjell for etablering, skal avgjøres konkret fra sak til sak ut i fra en vurdering av tjenesteytelsens varighet, hyppighet, regelmessighet og kontinuitet.

Første ledd

Første ledd gir tilsynsmyndighetene anledning til å ilegge pålegg og kalle tilbake, suspendere eller begrense retten til midlertidig tjenesteutøvelse dersom vilkårene for tilsvarende reaksjoner etter helsepersonelloven §§ 56, 57, 58, 58 a og 59 er oppfylt. Statens helsetilsyn kan videre helt eller delvis kalle tilbake eller suspendere retten til å rekvirere legemidler i gruppe A og B forutsatt at vilkårene for tilsvarende reaksjoner overfor helsepersonell med autorisasjon, lisens eller spesialist-godkjenning etter §§ 63 og 64 er oppfylt.

Bestemmelsen angir at «tilsynsmyndighetene» kan ilegge reaksjoner etter bestemmelsen fordi reaksjonen faglig pålegg etter § 65 a bokstav a også kan ilegges av statsforvalteren, se Helsedirektoratets rundskriv til helsepersonelloven § 56.

Andre ledd

Andre ledd presiserer at reaksjonene etter § 65 a ilegges på samme vilkår som tilsvarende reaksjoner i §§ 56, § 57, § 58, § 59 og § 59 a og § 63 og § 64. Dette innebærer at vilkårene for å ilegge disse reaksjonene dersom helsepersonellet hadde hatt autorisasjon, lisens eller spesialistgod-kjenning, må være oppfylt. Videre gjelder også de øvrige reglene om ileggelse av de tilsvarende reaksjonene etter § 57, § 58, § 59 og 59 a og § 63 og § 64 så langt de passer også for reaksjoner etter § 65 a. Det samme gjelder reglene i § 60, § 61 og § 62 og § 65, § 66 og § 67.

Bestemmelsen pålegger tilsynsmyndighetene plikt til å varsle arbeidsgiver, offentlig myndighet og andre land om helsepersonell som er ilagt reaksjoner etter helsepersonelloven.

Første ledd

Første ledd innebærer en opplysningsplikt til arbeidsgiver ved faglig pålegg, tilbakekall, frivillig avkall, suspensjon eller begrensning av autorisasjon, lisens, spesialistgodkjenning, rekvireringsrett eller der det er gitt forbud mot å yte helsehjelp jf. helsepersonelloven §§ 56, 57, 58, 58 a, 59, 61, 63 og 64. Bestemmelsen begrunnes i arbeidsgivers behov for informasjon for å kunne organisere og drive virksomheten forsvarlig.

Andre ledd

Etter andre ledd skal offentlig myndighet få forhåndsvarsel hvis det er overveiende sannsynlig at helsepersonell som har driftsavtale med offentlig myndighet, vil få sin autorisasjon, forskrivningsrett mv. tilbakekalt eller begrenset. Bestemmelsen begrunnes i arbeidsgivers behov for informasjon for å kunne organisere og drive virksomheten forsvarlig. Dette kan for eksempel gjelde personell i vakttjeneste hvor arbeidsgiver må få anledning til å planlegge driften. Varsling er også viktig der fastleger i kommunen fratas rekvireringsrett, slik at det kan iverksettes tiltak for å sikre at pasientene får nødvendige legemidler. Forhåndsvarsel bør sendes senest et par uker før det endelige vedtaket går ut.

Offentlig myndighet i denne sammenheng er kommuner og fylkeskommuner og regionale helseforetak.

Tredje ledd

Tredje ledd pålegger Statens helsetilsyn uten hinder av taushetsplikten å informere andre lands myndigheter om tilbakekall, frivillig avkall eller suspensjon av autorisasjon, lisens, spesialistgodkjenning eller rekvireringsrett, ved begrensning av autorisasjon, ved gitt faglig pålegg til helsepersonell og der helsepersonell er gitt forbud mot å yte helsehjelp. Informasjon skal gis de land Norge har folkerettslige forpliktelser overfor, dvs. landene i EØS, Sveits og de nordiske landene. Plikten til å gi informasjon til andre EØS-land og å besvare henvendelser fra disse, er også regulert av forskrift om helsepersonell fra EØS-land og Sveits § 28. EUs nye varslingsmekanismer i yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 56 a pålegger en medlemsstat innen tre dager å varsle øvrige stater om helsepersonell som varig eller midlertidig har mistet eller fått begrenset sin godkjenning etter beslutning i nasjonale myndigheter eller domstol. Bestemmelsen gjennomføres i Norge ved endring i  forskrift om helsepersonell fra EØS-land og Sveits. Videre har de nordiske landene en gjensidig underretningsplikt om forhold av denne art etter Nordisk overenskomst om felles arbeidsmarked for helsepersonell, og det er en egen avtale om utveksling av informasjon om advarsel med Sverige og Danmark.

Bestemmelsen en generell straffehjemmel som kommer i tillegg til de administrative reaksjonene i helsepersonelloven. 

I utgangspunktet er straff og administrative reaksjoner to uavhengige systemer, med ulikt formål, skyldkrav og bevisregler (Rt. 2004 s. 1343).

Bestemmelsen retter seg ikke bare mot helsepersonell, jf. definisjonen i § 3 første ledd, men til enhver som overtrer bestemmelser i eller i medhold av loven eller som medvirker til dette. Det mest praktiske er imidlertid at helsepersonell rammes. 

Skyldkravet er forsett eller grov uaktsomhet. 

I rettspraksis er det lagt til grunn at det med grov uaktsomhet menes en «kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet». Se for eksempel Borgarting lagmannsretts dom 3. februar 2004 med videre henvisning til Høyesterettspraksis. Kravet til grov uaktsomhet i straffeloven § 23 er definert slik: «Uaktsomheten er grov dersom handlingen er svært klanderverdig og der det er grunnlag for sterk bebreidelse.»

Forsettkravet er i straffeloven § 22 definert slik:

"Forsett foreligger når noen begår en handling som dekker gjerningsbeskrivelsen i et straffebud

a. med hensikt,
b. med bevissthet om at handlingen sikkert eller mest sannsynlig dekker gjerningsbeskrivelsen, eller
c. holder det for mulig at handlingen dekker gjerningsbeskrivelsen, og velger å handle selv om det skulle være tilfellet.

Forsett foreligger selv om lovbryteren ikke er kjent med at handlingen er ulovlig, jf. § 26."

Bestemmelsen ble opphevet 1. juli 2022.