Første ledd:

Første ledd fastslår lovens personelle, saklige og stedlige virkeområde; dvs. hvem som omfattes av loven, hvilke handlinger som omfattes og hvor loven gjelder.

Loven omfatter primært helsepersonell, men enkelte bestemmelser omfatter virksomheter som yter helsehjelp, for eksempel §§ 16, 32 tredje ledd, 33 fjerde ledd og 39 andre ledd. Hvem som er helsepersonell er definert i helsepersonelloven § 3 første ledd, mens begrepet helsehjelp er definert i § 3 tredje ledd.

Loven gjelder all yrkesutøvelse der man opptrer i kraft av å være helsepersonell. Loven gjelder uansett helsepersonellets profesjonstilhørighet eller helsehjelpens art. Den gjelder også uavhengig av hvilken del av helse- og omsorgstjenesten helsepersonellet arbeider i, om det er i offentlig eller privat regi eller om arbeidet er fast eller leilighetsvis. Loven gjelder også for helsepersonell i bedriftshelsetjeneste, men særskilt i forhold til taushetsplikt er det viktig å være oppmerksom på at taushetsplikten overfor arbeidsgiver er avhengig av om helsepersonellet yter helsehjelp eller opptrer som sakkyndig, rådgiver eller lignende for arbeidsgiver. Se også Helsedirektoratets brev med avklaring av virkeområdet for helsepersonelloven (2008).

Helsepersonelloven omfatter videre alle som yter tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven. jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 2-1. Det gjelder også personell som ikke er autorisert eller yter tjenester som er helsehjelp. Unntatt er personer som mottar omsorgslønn etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-6, jf. forskrift 16. desember 2011 nr. 1393 om helsepersonellovens anvendelse for personell som yter tjenester etter lov om kommunale helse- og omsorgstjenester § 1.

Begrepet "yrkesutøvelse" må ikke tolkes for snevert, det er ment å dekke helsepersonells handlinger og unnlatelser som helsepersonell utfører i kraft av å være helsepersonell, og kan også omfatte helsepersonells handlinger og unnlatelser i private sammenhenger.

For eksempel vil taushetsplikten kunne omfatte opplysninger man får tilgang til utenfor tjenesteforholdet såfremt helsepersonellet får opplysningene i egenskap av å være helsepersonell. Plikten til å yte øyeblikkelig hjelp kan også oppstå utenom arbeidssituasjon.

Også handlinger som ikke faller inn under begrepet helsehjelp, men som utføres i kraft av å være helsepersonell vil kunne omfattes. I en konkret sak (10/119) vurderte Statens helsepersonellnemnd (HPN) at kosmetisk behandling uten medisinsk indikasjon utført av helsepersonell, falt innenfor helsepersonellovens virkeområde. Saken gjaldt omsorgsarbeider som hadde anvendt laserbehandling til hårfjerning i ansiktet. Et avgjørende moment var at betjening av laserapparat for hårfjerning var forbeholdt helsepersonell, jf. daværende strålevernforskrift § 40.

Helsepersonelloven gjelder også når alternativ behandling utøves i helsetjenesten eller av autorisert helsepersonell. Dette gjelder selv om den alternative behandlingen innebærer bruk av metoder som i all vesentlighet vanligvis anvendes utenfor helse- og omsorgstjenesten. Dette følger av alternativ behandlingsloven § 2 femte ledd. Når autorisert helsepersonell yter alternativ behandling vil pasienten kunne ha forventninger om at de regler som gjelder for helsepersonell også gjelder for alternativ behandling. Det vil særlig være tilfelle der behandleren benytter helsepersonelltittelen eller fremhever sin bakgrunn som helsepersonell i markedsføringen. (Se sak fra Statens helsepersonellnemnd 06/108).

Helsepersonell som i sitt arbeid utfører oppgaver som ikke er helsehjelp, jf. § 3 tredje ledd, vil i begrenset grad være omfattet av loven. For eksempel vil helsepersonell som arbeider for tilsynsmyndighetene eller i helseadministrasjon ikke omfattes av kravet til faglig forsvarlig virksomhet i helsepersonelloven § 4, siden de ikke yter helsehjelp. Det understrekes imidlertid at autorisert helsepersonells handlinger utenfor yrkesutøvelsen også vil kunne rammes av helsepersonellovens reaksjonsbestemmelser i kapittel 11, for eksempel dersom helsepersonell gjør seg skyldig i alvorlig straffbare forhold. Dette er begrunnet ut fra lovens formål om at befolkningen skal kunne ha tillit til helsepersonell og helsetjenesten.

Loven gjelder "i riket", dvs. den omfatter alt helsepersonell som yter helsehjelp i riket, uavhengig om vedkommende er norsk statsborger eller hvor lenge vedkommende oppholder seg i Norge. Loven gjelder også helsepersonell fra EØS-land som har norsk autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning eller rett til midlertidig å utøve yrke som helsepersonell i Norge, jf. forskrift 8. oktober 2008 nr. 1130 om autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning for helsepersonell med yrkeskvalifikasjoner fra andre EØS-land eller fra Sveits §§ 3 og 20.

Andre ledd:

I andre ledd er Kongen derfor gitt hjemmel til å fastsette forskrift om helsepersonellovens anvendelse på Svalbard og Jan Mayen. Med hjemmel i denne bestemmelsen er det gitt forskrift 22. juni 2015 nr. 747 om anvendelse av helselover og forskrifter for Svalbard og Jan Mayen. Helsepersonelloven mv. gjelder med noen tilpasninger for Svalbard og for Jan Mayen, jf. §§ 4 og 19. Sykehuset i Longyearbyen, som er en del av Universitetssykehuset Nord-Norge HF, ivaretar helse- og omsorgstjenester til den norske bosetningen og til besøkende på Svalbard. Statsforvalteren i Troms og Finnmark skal føre tilsyn med helsepersonell og helsetjeneste på Svalbard.

Tredje ledd:

Tredje ledd er hjemmel for å gi forskrift om og i hvilken utstrekning loven skal gjelde for norske skip i utenriksfart, sivile norske luftfartøyer i internasjonal trafikk, på installasjoner og fartøy i arbeid på norsk kontinentalsokkel og i norsk redningsansvarsområde. Forskriftshjemmelen er anvendt til å gi forskrift 12. februar 2010 nr. 158 om helse, miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten og på enkelte landanlegg (rammeforskriften).

Kongen er også gitt kompetanse til å bestemme i hvilken grad loven skal gjelde i norsk redningsansvarsområde. Dette området strekker seg utover territorialgrensen. I rednings-ansvarsområdet har Norge gjennom internasjonale konvensjoner (IMO- og ICAO-konvensjonene) forpliktet seg til å yte redningstjeneste med tilgjengelige ressurser.

Spørsmål om helsepersonellovens rekkevidde utenfor Norge har dessuten vært reist blant annet i forbindelse med norsk helsepersonell som yter helsehjelp via netthelsetjenester som er etablert i utlandet, i forbindelse med helseinstitusjoner etablert i utlandet av norske eiere og for norske pasienter, for eksempel sykehjem eller rehabiliteringsinstitusjoner, og i forbindelse med norsk helsepersonell som yter humanitær bistand til utlandet gjennom norske organisasjoner.

Løsningene etter gjeldende rett må bero på en konkret vurdering av den enkelte situasjon, selv om det generelle utgangspunktet er at helsepersonell som oppholder seg og yter helsetjenester til pasienter som oppholder seg i utlandet, ikke vil falle inn under helsepersonellovens virkeområde. Imidlertid kan helsepersonells yrkesutøvelse i utlandet få betydning for senere vurdering av tildeling og tilbakekall av norsk autorisasjon mv.

Enkelte spørsmål knyttet til grenseoverskridende netthelsetjenester er behandlet i en juridisk betenkning fra 2007 vedrørende bruk av moderne former for telekommunikasjon. Se nærmere omtale under kommentarene til helsepersonelloven § 3.