Bestemmelsen fastslår at bare helsepersonell kan utføre kosmetiske inngrep, injeksjoner eller behandling som kan påføre pasienten alvorlig skade, sykdom, komplikasjoner eller bivirkninger. Dette innebærer at slik virksomhet ikke kan utføres av aktører uten helsefaglig kompetanse.

Formålet med denne bestemmelsen er ivaretakelse av pasientsikkerhet ved å hindre at personer uten forsvarlig helsefaglig kompetanse tilbyr behandling som kan påføre pasienten alvorlig skade, sykdom, komplikasjon eller bivirkning.

Grensen mellom skade og sykdom kan være uklar. Med begrepet sykdom menes både tilfeller som kan diagnostiseres som en spesifikk sykdom og tilfeller som betegnes som syndromer. «Sykdom» er en fellesbetegnelse på tilstander som kjennetegnes ved forstyrrelser i kroppens normale organiske eller mentale funksjoner og forandrer dem på en skadelig måte. Med syndrom sikter man grovt sett til situasjoner hvor man påviser en gruppe eller ett sett av symptomer, tegn og funn som til sammen peker mot eller danner en klinisk enhet og som karakteriserer en sykdom eller tilstand. Med «skade» siktes det særlig til situasjoner hvor uventede hendelser påvirker helsetilstanden på en negativ måte.

Både skade og sykdom behøver likevel ikke bare være resultat av en uønsket eller uventet hendelse. Sykdom eller skade kan også oppstå som en kjent eller påregnelig «komplikasjon» eller «bivirkning» knyttet til det aktuelle inngrepet, injeksjonen eller behandlingen. En kjent eller påregnelig komplikasjon eller bivirkning knyttet til det aktuelle inngrepet, injeksjonen eller behandlingen, vil derfor likestilles med «skade eller sykdom».

Krav om «alvorlig» skade, sykdom, komplikasjon eller bivirkning innebærer at ikke enhver skade, sykdom, komplikasjon eller bivirkning vil være relevant. I vurderingen vil det være relevant å legge vekt på både fysiske og psykiske aspekter. Ved vurderingen av om det i denne sammenheng skal sies å foreligge en «alvorlig» skade, sykdom, komplikasjon eller bivirkning skal det foretas en helhetsvurdering. Det må blant annet legges vekt på hvor smertefull tilstanden normalt er, hvor syke pasienter med den aktuelle tilstanden normalt vil være, om tilstanden medfører eller vil komme til å medføre funksjonsnedsettelse, invaliditet eller nedsatt livsutfoldelse og om tilstanden vil medføre tap av viktige kroppsfunksjoner eller sanser.

Ved vurderingen av om det er snakk om en alvorlig skade, sykdom, komplikasjon eller bivirkning må det også legges en viss vekt på i hvilken grad det innenfor helse- og omsorgstjenesten finnes effektiv helsehjelp eller andre tiltak som kan settes i verk, enten når det gjelder å behandle skaden, sykdommen, komplikasjonen eller bivirkningen eller holde tilstanden i sjakk. Dersom det foreligger risiko for skade, sykdom, komplikasjon eller bivirkning som ikke lar seg behandle, eller som er komplisert å behandle, vil dette lettere bli å anse for «alvorlig» sammenlignet med tilstander som enkelt lar seg behandle eller som kanskje ikke behøver behandling i det hele tatt.

Det må også ses hen til om aktuelle skade, sykdom, komplikasjon eller bivirkning er forbigående eller varig. Varig skade, sykdom, komplikasjon eller bivirkning vil lettere anses for alvorlig, sammenlignet med tilstander som er forbigående eller helt kortvarige. I den forbindelse må det også ses hen til om det vil være behov for helsehjelp for å fjerne skade, sykdom, komplikasjon eller bivirkning, eller dens følger, eller om dette forsvinner av seg selv over tid uten behov for helsehjelp.

Bruk av betegnelsen «kan påføre» innebærer at det må være en viss sannsynlighet for at skade, sykdom, komplikasjoner eller bivirkninger kan oppstå som følge av virksomheten. Dersom det er usannsynlig at dette kan oppstå som følge av aktuell form for kosmetisk inngrep, injeksjon eller behandling, er det mindre grunn til å forbeholde slik virksomhet for helsepersonell.

«Kosmetisk kirurgi/inngrep» forutsetter som hovedregel kompetanse som lege. Begrepet kosmetiske inngrep omfatter kosmetisk kirurgi og plastisk kirurgi, men det kan også omfatte virksomhet som ikke nødvendigvis vil betegnes som kirurgi, for eksempel ulike prosedyrer som ligger svært tett inntil det som i dag defineres som kosmetisk kirurgi hvor skaderisiko og bivirkningsprofil for en del av behandlingsformene kan være like store som for inngrep som er definert som kosmetisk kirurgi.

Med «kosmetiske injeksjoner» menes primært injeksjoner i hud og underhud med legemidler eller substanser med hudfyllstoff, ofte betegnet som fillere eller «fillers». Kosmetiske injeksjoner vil også kunne utføres av annet helsepersonell enn lege, enten alene eller som leges medhjelper.

«Kosmetisk behandling» vil være virksomhet som ikke er å anse for kosmetisk kirurgi/inngrep eller kosmetiske injeksjoner, og hvor virksomheten i større grad også utføres av personer som ikke er helsepersonell. Begrepet skal forstås som ulike former for virksomhet eller behandling som har et kosmetisk formål, men som i henhold til regelverk, medisinsk terminologi og praksis ikke anses som «kosmetisk kirurgi/inngrep» eller «kosmetiske injeksjoner».

Inndelingen over vil stort sett også samsvare med hvilken kompetanse som er nødvendig for å kunne utøve virksomheten forsvarlig. Kosmetisk kirurgi/inngrep forutsetter som klar hovedregel kompetanse som lege, mens kosmetiske injeksjoner til en viss grad også vil kunne utføres av annet helsepersonell, enten alene eller som leges medhjelper. Kosmetisk behandling vil i en slik inndeling være virksomhet som ikke er å anse for kosmetisk kirurgi/inngrep eller kosmetiske injeksjoner, og hvor virksomheten i større grad også utføres av personer som ikke er helsepersonell.

Som eksempel på behandling som ofte anses som helsehjelp, viser vi til  Prop. 221 L (2020–2021) pkt. 2.6 der det framgår:

Når ren kosmetisk behandling uten medisinsk grunnlag utføres av helsepersonell, må spørsmålet om behandlingen anses som helsehjelp eller ikke bero på en konkret og helhetlig vurdering, jf. helsepersonelloven § 3.

All plastikkirurgisk virksomhet og prosedyrer, inkludert kosmetisk kirurgi og prosedyrer som er spesifikke for slik virksomhet, er helsehjelp på linje med prosedyrer i andre kirurgiske fag. I tillegg utvikles stadig en rekke forskjellige prosedyrer og teknikker som kan vurderes konkret med tanke på om de er å anse som helsehjelp eller ikke.

Noen eksempler på hva som ofte er vurdert til å være helsehjelp er:

• Skleroterapi
• Mesolipoterapi
• Lipolyse
• rynkebehandling med botulinumtoksin
• peeling med kjemiske stoffer som virker dypere ned i huden
• laserbehandling fra styrke 3b og oppover

Se mer om avgrensningen i Prop. 221 L (2020-2021). 

Hva som menes med «helsepersonell» er definert i helsepersonelloven § 3.

Nærmere om behandling med laser

Når det skal tas stilling til om en behandling med laser omfattes av helsepersonelloven, vil det, som for andre behandlinger, være et sentralt moment om det benyttes metoder eller prosedyrer som krever medisinsk eller helsefaglig kompetanse. Det vil være en konkret vurdering av om den aktuelle laserbehandlingen kan "påføre pasienten alvorlig skade, sykdom, komplikasjoner eller bivirkninger", og om den derfor bare kan utføres av helsepersonell, jf. helsepersonelloven § 4 a.

Det fremgår av Prop. 221 L (2020–2021) pkt. 2.2 at

Det finnes også en rekke typer kosmetiske behandlinger som ikke påvirker hud og underhud i særlig grad og der risiko for alvorlige komplikasjoner er liten. For denne type behandlinger er det ofte heller ikke strengt nødvendig at den som utøver virksomheten er helsepersonell. Et eksempel på slik virksomhet kan være tatovering og rynkebehandlinger med relativt milde kremer.

All bruk av sterke lasere, det vil si styrke 3b og oppover, er imidlertid risikofylt, og det er derfor klare krav til kompetanse. Der det kreves autorisert helsepersonell for å betjene laserapparatet, vil helsepersonellovens bestemmelser gjelde.

I tilsynspraksis har en person som hadde anvendt laserbehandling til hårfjerning i ansiktet blitt ansett for å tilby behandling omfattet av helsepersonelloven og denne lovens krav til kompetanse. Et avgjørende moment var at betjening av laserapparat for hårfjerning var forbeholdt helsepersonell.

Det er flere myndigheter som fører tilsyn ved laserbehandlinger. Helsetilsynets ansvarsområde knytter seg til forsvarligheten av laserbehandlingen.

DSA (Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet) har utarbeidet informasjon om kravene til bruk av laser, se deres veiledning her: Laser og lys - DSA.

Det fremgår DSAs veiledning under overskriften Må det vere helsepersonell som utfører laserbehandlinga at

Dei fleste laserar som nyttast til behandlingar som hårfjerning og tatoveringsfjerning, er klasse 3B eller 4. Då er det krav til at den som utfører laserbehandlinga, skal vere autorisert helsepersonell. Laser klasse 1C vil reknast som ei sterk ikkje-ioniserande strålekjelde når han er sterk nok til å brukast til hårfjerning eller tatoveringsfjerning, og må betenast av autorisert helsepersonell. Det skal vere lege knytt til verksemda ved behandling med laser klasse 3B, 4, IPL eller andre sterke ikkje-ioniserande strålekjelder, og legen har ansvaret for at behandlinga blir utført forsvarleg. 

Laser innebærer bruk av stråler som også er regulert i strålevernforskriften (forskrift om strålevern og bruk av stråling (strålevernforskriften) - Lovdata).