Du benytter en nettleser vi ikke støtter. Se informasjon om nettlesere
Bestemmelsen pålegger nærmere definerte helsepersonellgrupper å ta blodprøver, foreta kroppsundersøkelser mv. på anmodning av politi, påtalemyndighet og kriminalomsorgen.
Formålet er å bidra til at myndighetene får nødvendige opplysninger til bruk i etter-forskningen av et mulig straffbart forhold.
Kommunen har plikt til å organisere sine helse- og omsorgstjenester slik at helsepersonellet blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter etter denne bestemmelsen. Se Helsedirektoratets uttalelse 22. oktober 2014.
Første ledd retter seg mot leger, sykepleiere, helsesekretær og bioingeniører. Annet helsepersonell kan ikke gis pålegg etter denne bestemmelsen.
Bestemmelsen gjelder ikke bare blodprøver, men også "lignende undersøkelser", for eksempel prøver av urin og spytt. Blodprøvetaking vil imidlertid være veiledende for hvor inngripende tiltak som kan iverksettes overfor den enkelte person uten samtykke. Bestemmelsen i første ledd gir ikke hjemmel for å foreta operative inngrep eller undersøkelser i kroppens hulrom.
Det forutsettes at det foreligger en anmodning fra politiet, og at anmodningen gjelder en person som er mistenkt for å ha begått et straffbart forhold under påvirkning av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel. Det kan ikke kreves mer av anmodningen enn at politiet har mistanke om at vedkommende har begått en straffbar handling. Det kan heller ikke kreves at politiet kan avgrense nærmere hvilket berusende eller bedøvende middel vedkommende kan være under påvirkning av.
Blodprøven eller undersøkelsen må ha hjemmel i lov. Dette vil typisk kunne være vegtrafikkloven § 22a, som gir politiet adgang til å fremstille fører av motorvogn for lege, sykepleier, helsesekretær eller bioingeniør for å ta blod- eller spyttprøve ved mistanke om ruspåvirkning. Etter samme hjemmel kan politiet fremstille føreren for klinisk legeundersøkelse.
Undersøkelsen skal foretas selv om personen det gjelder ikke samtykker. Helsepersonellet skal likevel nekte hvis undersøkelsen innebærer fare for personen, det kan for eksempel være tilfelle hvis pasienten er bløder e.l.
Helsepersonellet har plikt til å gjennomføre undersøkelsene så snart som mulig, men øyeblikkelig hjelp plikten går foran plikten til å foreta undersøkelser e.l. etter denne bestemmelsen. Dette kan være relevant for eksempel i forbindelse med en trafikkulykke.
Gjennom rettspraksiser bestemmelsen presisert dit hen at den ikke pålegger helsepersonell eller helse- og omsorgstjenesten å utlevere annet prøvemateriale enn det som er fremskaffet som en direkte følge av anmodning fra politiet. For eksempel kan ikke en blodprøve som er tatt av et sykehus for behandlingsformål, utleveres til politiet med hjemmel i denne bestemmelsen. Se Rt. 2005 s. 1329 hvor en person mistet livet i en trafikkulykke. Sjåføren ble brakt til sykehus alvorlig skadet. Det var mistanke om promillekjøring og overtredelse av straffeloven § 239. Av uklare årsaker ble ikke rekvirert blodprøve tatt i tide, jf. helsepersonelloven § 12, jf. vegtrafikkloven § 22a. Under henvisning til taushetsplikten kom Høyesteretts flertall til at helsepersonelloven § 12 ikke hjemlet en rett for politiet til å kreve å få utlevert andre blodprøver som var tatt som ledd i den ordinære medisinske behandling av vedkommende.
Etter andre ledd kan lege pålegges å foreta kroppslige undersøkelser. Dette vil typisk være undersøkelser av kroppens hulrom. Radiologiske undersøkelser kan også omfattes. Forutsetningen er at det skjer på anmodning av henholdsvis påtalemyndigheten eller kriminalomsorgen. Det må foreligge en rettslig kjennelse (eventuelt en beslutning fra påtalemyndigheten dersom det er fare for bevisforspillelse ved å avvente rettens kjennelse) etter straffeprosessloven § 157 eller en administrativ beslutning etter straffegjennomføringsloven § 29. Rettslig kjennelse og administrative beslutninger skal som utgangspunkt være skriftlige, og den som beordrer en kroppslig undersøkelse bør derfor kunne fremvise dokumentasjon. I enkelte tilfelle kan likevel beslutning bli nedtegnet i etterkant, fordi gjennomføringen av undersøkelsen ikke kan vente.
En lege plikter å foreta kroppslig undersøkelse av mistenkte når det er besluttet etter straffeprosessloven § 157 a, som gir adgang til slik undersøkelse for å avklare mistenktes smittestatus i saker om visse seksuallovbrudd. Det kan foretas blodprøve og andre undersøkelser som kan skje uten fare eller betydelig smerte. Det vil i første rekke være blodprøve som er aktuelt. Det er et vilkår at undersøkelsen ikke fremstår som et uforholdsmessig inngrep. Ved skjellig grunn til mistanke om seksuallovbrudd som innebærer samleie, skal det relativt mye til for at det vil anses som et uforholdsmessig inngrep å ta blodprøve av mistenkte. Undersøkelse kan etter påtalemyndighetens ordre foretas uten mistenktes samtykke. Det er ikke nødvendig med rettens kjennelse. Som hovedregel skal ordren fra påtalemyndigheten være skriftlig og grunngitt. Er det fare ved opphold, kan ordren gis muntlig, men den skal da snarest mulig nedtegnes.
Tredje ledd etablerer en plikt for lege, sykepleier, helsesekretær eller bioingeniør til å foreta rusprøve av unge lovbrytere som har fått vilkår om avholdenhet i betinget påtaleunnlatelse eller dom. Plikten omfatter også rusprøver ved gjennomføring av ungdomsstraff, der ruskontroll kan inngå som et ledd i ungdomsplanen. En slik plikt er viktig for å sikre den individuelle oppfølgingen av, og et helhetlig og rehabiliterende opplegg for, unge lovbrytere som har utfordringer knyttet til rus.
I henhold til fjerde ledd kan ikke den enkelte lege, sykepleier, helsesekretær eller bioingeniør pålegges å foreta undersøkelser som nevnt i første og andre ledd av egne nærstående. Som nærstående regnes ektefelle, samboer, registrert partner, forlovede eller slektninger i rett opp- eller nedstigende linje, søsken eller like nær besvogrede. Likt med slektskap regnes adoptiv- og fosterforhold. Etter samme ledd kan heller ikke helsepersonell pålegges å utføre slike undersøkelser av en person som helsepersonellet har til behandling. Dette skal sikre at pasientens tillit til helsetjenesten ikke svekkes.
Femte ledd gir departementet hjemmel til å fastsette forskrift med nærmere bestemmelser om plikten til å foreta undersøkelser etter denne bestemmelsen. Slik forskrift er ikke gitt.