[Endret 6/23]

Refusjonsordningen i folketrygdloven § 5-24 a (lovdata.no) innebærer bare en økt valgfrihet med hensyn til hvor behandlingen kan mottas, og ikke en utvidelse av hvilke helsetjenester en pasient har rett til å motta og få dekket.

Utgangspunktet er at pasientens rett til å motta og få dekket utgifter til helsetjenester begrenser seg til helsetjenester som tilsvarer tjenestene vedkommende ville fått bekostet av det offentlige i Norge. Hovedregelen for refusjon av utgifter til helsehjelp innenfor EØS er følgende: Pasienten kan få dekket utgifter til helsehjelp som vedkommende også ville fått dekket av det offentlige i Norge.

De samme vilkårene må være oppfylt som om helsehjelpen var mottatt i Norge. Ved krav om refusjon av utgifter etter folketrygdloven § 5-24 a må Helfo derfor vurdere de nasjonale vilkårene som gjelder for den aktuelle helsetjenesten.

Det gjøres unntak fra de nasjonale vilkårene i den grad de er i strid med EØS-rettslige regler. Det innebærer at det kan gis stønad eller bidrag til legemidler, næringsmidler og medisinsk forbruksmateriell kjøpt utenfor apotek/bandasjist. Ved kjøp av legemidler må pasienten dokumentere at utsalgsstedet har tillatelse til å selge legemidlet, og at legemidlet er utlevert til pasientens personlige bruk.

Det er ikke et krav for stønad etter folketrygdloven § 5-24 a at behandling en pasient har mottatt i et annet EØS-land enn Norge, er utført av helsepersonell som er tilknyttet den offentlige helsetjenesten i behandlingslandet. Private tjenesteleverandører kan derfor benyttes i forbindelse med helsehjelp i utlandet.