I visse tilfeller vil de som har rettigheter etter folketrygdloven § 5-24 a (lovdata.no), også ha rettigheter etter andre ordninger. Forskrift om stønad til helsetjenester mottatt i et annet EØS-land § 14 (lovdata.no) regulerer forholdet mellom folketrygdloven § 5-24 a og andre ordninger for dekning av helsehjelp i utlandet.

Det grunnleggende prinsippet er at pasienter som helt eller delvis har fått dekket behandling i utlandet av det offentlige, ikke i tillegg har krav på refusjon etter folketrygdloven § 5-24 a.

Forholdet mellom folketrygdloven § 5-24 a og rettigheter etter andre lover

Forskriftens § 14 fastholder prinsippet om at dekning etter kapittel 5 i folketrygdloven er subsidiær. Det vil si at hvis det offentlige dekker behandling i utlandet etter andre regler, faller dekning etter folketrygdloven § 5-24 a bort.

Pasienten har ikke krav på refusjon etter folketrygdloven § 5-24 a når vedkommende har fått behandling i utlandet på det offentliges bekostning etter reglene i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-4 a andre ledd bokstav a. Dette er pasienter som ikke har fått nødvendig helsehjelp innenfor en fastsatt frist, eller hvor det regionale helseforetaket ikke finner et adekvat tilbud i Norge.

Pasienten har heller ikke krav på refusjon etter folketrygdloven § 5-24 a når vedkommende har vært i utlandet på en behandlingsreise som ble finansiert gjennom tilskuddsordningen som forvaltes av Oslo universitetssykehus, se nettsiden «Behandlingsreiser» (oslo-universitetssykehus.no).

Forholdet mellom folketrygdloven § 5-24 og § 5-24 a

I enkelte tilfeller vil pasienten ha rett til dekning etter folketrygdloven § 5-24 (med tilhørende forskrifter) i tillegg til å kunne ha rettigheter etter folketrygdloven § 5-24 a. Det er i første rekke medlemmer av folketrygden som er bosatt i andre land, som har rett til helsehjelp etter folketrygdloven § 5-24.

I de tilfellene en person oppfyller vilkårene for refusjon etter både folketrygdloven § 5-24 og § 5-24 a, kan pasienten selv velge hvilken refusjonsordning kravet skal behandles etter. Pasienten kan ikke få refusjon etter begge bestemmelsene selv om en av ordningene ikke skulle gi full refusjon.

Forholdet mellom folketrygdloven § 5-24 a og gjensidighetsavtaler

Trygdeforordning 883/2004 (eur-lex.europa.eu, PDF) gir rett til dekning av nødvendig helsehjelp ved midlertidig opphold innenfor EØS-området. Denne rettigheten dokumenteres med Europeisk helsetrygdkort. Når en pasient har fått helsehjelp i et annet EØS-land og brukt helsetrygdkortet, gis det ikke stønad etter folketrygdloven § 5-24 a.

Personer som er bosatt i utlandet og har rett til helsehjelp i bostedslandet på Norges bekostning, kan ikke velge refusjon etter folketrygdloven § 5-24 a for helsehjelp mottatt i bostedslandet.

Eksempler:

• En norsk statsborger bosatt i Norge er på ferietur i Tyskland. Under oppholdet blir vedkommende syk og mottar nødvendig legehjelp. Han viser frem helsetrygdkortet sitt og betaler en egenandel. Tilbake i Norge sender han inn refusjonskrav etter folketrygdloven § 5-24 a. Dette kravet må avslås ettersom han har valgt å benytte en annen refusjonsordning og allerede har fått dekket utlegg etter tyske regler.
• En norsk statsborger er bosatt i Belgia og er pliktig medlem av den norske folketrygden etter folketrygdloven § 2-5. Hun reiser på ferie til Italia, hvor hun blir syk og oppsøker lege. Hun betaler fullt ut for behandlingen og søker deretter refusjon fra folketrygden. Ettersom hun er pliktig medlem av folketrygden etter folketrygdloven § 2-5, kan hun være omfattet av den persongruppen som har rett til helsetjenester etter folketrygdloven § 5-24 for helsetjenester i Italia (som er unntatt fra avskjæring). Hun skal da i utgangspunktet kunne velge hvorvidt hun ønsker refusjon etter reglene i folketrygdloven § 5-24, folketrygdloven § 5-24 a eller trygdeforordningen.