2. Helsedirektoratets kommentarer til folketrygdloven § 5-1 a

§ 5-1 a. Forholdet til bestemmelser om internasjonal trygdekoordinering

Stønad ved helsetjenester er ytelser ved sykdom etter trygdeforordningen. Bestemmelsene i dette kapitlet skal fravikes i den utstrekning det er nødvendig av hensyn til relevante bestemmelser i EØS-avtalens hoveddel, trygdeforordningen, gjennomføringsforordningen og bi- og multilaterale trygdeavtaler, se §§ 1-3 a og 1-3 b.

Lov om folketrygd (folketrygdloven) § 5-1a

Kilde: lovdata.no

Norge deltar i internasjonalt samarbeid om koordinering av trygderettigheter gjennom EØS-avtalen, EFTA-konvensjonen, nordisk konvensjon om trygd og en rekke bi- og multilaterale avtaler. Hovedformålet med samarbeidet er å legge til rette for mulighetene til å arbeide, drive næringsvirksomhet, studere og oppholde seg i andre avtalestater uten at nasjonal trygdelovgivning står til hinder for dette.

For norske borgere handler dette blant annet om

tilgang til trygdeordningene i stater som man ønsker å oppholde eller bosette seg i for lengre eller kortere perioder
muligheten til å kunne returnere til Norge med rettigheter opparbeidet i utlandet uten at utenlandsoppholdet får negative konsekvenser for trygdedekningen her

Tilsvarende gjelder også for andre avtalelands borgere som tar opphold i Norge.

Et fravær av

Et instrument er et middel eller verktøy som benyttes til å oppnå et bestemt formål. Trygdekoordinering er et slikt formål. Det viktigste instrumentet for trygdekoordinering i EU, EØS og EFTA er forordning (EF) nr. 883/2004 (trygdeforordningen) og tilhørende forordning (EF) 987/2009 (gjennomføringsforordningen).

ville i grensekryssende tilfeller kunne medføre risiko for tap av ytelser eller at samme omstendighet ville gitt rett til ytelser fra flere stater på samme tid. Det er derfor nødvendig med trygdekoordineringsinstrumenter for å tilrettelegge for at ytelser blir samordnet og gitt, og for å hindre dobbelt uttelling.

Helsetjenesteområdet blir, i likhet med andre trygdeytelser, koordinert gjennom flere av de bi- og multilaterale trygdeavtalene Norge inngår i. På overordnet nivå regulerer disse avtalene i all hovedsak dette: Hvilket lands lovgivning skal gjelde når en person mottar helsetjenester under opphold eller bosetting i et annet avtaleland?

Det kan være variasjoner mellom avtalene når det gjelder hvem som omfattes av dem (personkrets), og hvilke tjenester som omfattes (for eksempel akutt og/eller planlagt helsehjelp). Selv om det er slike variasjoner, vil avtalene likevel medføre forpliktelser som i enkelte tilfeller overskrider nasjonale vilkår for retten til å motta helsetjenester og dekning av utgifter for slike.

For eksempel fremgår det av folketrygdloven § 5-2 første ledd at det stilles vilkår om medlemskap i folketrygden for rett til stønad etter folketrygdloven kapittel 5. Dette er en bestemmelse som i sin ordlyd bryter med plikten Norge etter avtalene har til å gi personer som ikke er medlemmer av folketrygden, men som er omfattet av avtalen, rett til å få dekket utgifter til helsetjenester.

I tilfeller der nasjonale regler står i konflikt med den enkelte avtalens bestemmelser, skal avtalens bestemmelser gis forrang. Dette fremgår av folketrygdloven § 5-1 a andre punktum.

Folketrygdloven § 5-1 a ble tilføyd ved lov 25. november 2022 og trådte i kraft samme dato, se lov om endringer i folketrygdloven mv. (synliggjøring av folkerettslige forpliktelser til trygdekoordinering). Tilføyelsen endret ingen praksis, men innebar en presisering av gjeldende rett. Gjennom langvarig forvaltningspraksis har internasjonale trygdekoordineringsinstrumenter vært gitt forrang i forvaltningens praktisering av folketrygdlovens kapittel 5.

Folketrygdloven § 5-1 a bidrar til å synliggjøre og tydeliggjøre forvaltningens internasjonale forpliktelser. Bestemmelsen angir at forpliktelsene som følger av det internasjonale avtaleverket på trygdeområdet, også slår inn på bestemmelsene i folketrygdlovens kapittel 5.

Siste faglige endring: 09. februar 2024