Helsepersonellets taushetsplikt
§ 21. Hovedregel om taushetsplikt
Taushetsplikten svarer til pasienters rett til vern mot spredning av opplysninger, og skal sikre at pasienten trygt kan dele sensitive opplysninger med helsepersonell. Taushetsplikten i helsepersonelloven pålegger helsepersonell en plikt til aktivt å hindre at uvedkommende får tilgang til opplysninger de har mottatt i egenskap av å være helsepersonell. Se mer informasjon om den helserettslige taushetsplikten i rundskriv til helsepersonelloven.
Taushetsplikten er i utgangspunktet til hinder for at det enkelte helsepersonell gir opplysninger videre til pasientens familie, andre profesjonsutøvere, etater eller andre personer, herunder representanter for media. Også selve pasient- behandlerforholdet kan være taushetsbelagt; det vil si at informasjon om at en person har oppsøkt helsepersonell, er innlagt i helseinstitusjon eller er mottaker av andre helse- og omsorgstjenester, i utgangspunktet er taushetsbelagt. Taushetsplikten kan utgjøre et grunnlag for innskrenkninger i den retten den enkelte, herunder mediene, har til fritt å filme, fotografere og ta lydopptak av sine omgivelser.
Hvor langt helsepersonell har plikt til aktivt å gripe inn for å hindre at pasientens eller brukerens helseopplysninger blir kjent for utenforstående, varierer med omstendighetene. Vurderingstemaet er først og fremst om helsepersonell faktisk og rettslig har foranledning til å handle, for eksempel gjennom et alminnelig eller begrenset foto- eller filmforbud eller gjennom pasientveiledning.
Et sentralt hensyn bak taushetsplikten er at syke og skadde mennesker skal oppsøke helsehjelp, og våge å gi helsepersonell fullstendig informasjon slik at riktig behandling kan gis. Et annet sentralt hensyn er pasientenes personlige integritet; de skal selv få bestemme hvem som får tilgang til privat informasjon om dem. Ved noen avdelinger eller tjenestesteder må virksomheten derfor av personvernhensyn være restriktive når det gjelder adgang for utenforstående for eksempel mediene, til å være til stede for å filme, fotografere eller ta lydopptak. Det gjelder blant annet steder der det rutinemessig vil være vanskelig eller umulig å innhente forhåndssamtykke fra pasienter eller brukere som vil bli eksponert, for eksempel i akuttmottak eller andre akuttsituasjoner, eller lavterskeltilbud der pasienter møter opp uten forhåndsavtale. Se vedlagt notat om taushetsplikt og ytringsfrihet.
Taushetsplikten er ikke til hinder for at mediene og ev. andre er til stede og fotograferer eller filmer på ulykkessteder. Helsepersonell som er til stede og yter helsehjelp har imidlertid taushetsplikt på vanlig måte, og bør oppfordre til at medier og andre utenforstående holder avstand til situasjoner der det ytes helsehjelp til skadde personer.
Virksomhetens ansvar
I utgangspunktet påhviler taushetsplikten det enkelte helsepersonell, ikke helseinstitusjonene. Virksomheter som driver helsehjelp har likevel en plikt til å tilrettelegge slik at de som arbeider der kan oppfylle sine lovpålagte plikter, inkludert taushetsplikten. Dette følger av både helsepersonelloven, helse- og omsorgstjenesteloven og spesialisthelsetjenesteloven.
Tilretteleggingsplikten innebærer at virksomheten må organiseres på en måte som gjør det praktisk mulig for de ansatte å overholde taushetsplikten. Det betyr blant annet at virksomheten har et ansvar for å legge forholdene slik til rette at helsepersonell kan utføre forsvarlig helsehjelp uten å røpe taushetsbelagte opplysninger om en pasient i påhør av andre pasienter eller andre personer i nærheten.
At en person er innlagt på en bestemt avdeling, vil som hovedregel være taushetsbelagt. Dette gjør fotografering og filming til en særlig utfordring; deling av bilder på internett kan spre denne informasjonen raskt og til mange mennesker. Godt tilrettelagte bygninger og arealer kan både gjøre det enklere å overholde taushetsplikten og enklere å praktisere åpenhet, fordi rammebetingelsene i større grad åpner for å invitere inn journalister og andre uten at helsepersonellets lovbestemte plikter brytes. Tilretteleggingen kan gjøres på mange måter, og kan inkludere veggoppslag eller annet informasjonsmateriell med oppfordring om å avstå fra filming og fotografering av andre pasienter, pårørende eller ansatte uten først å ha fått samtykke, og å utvise varsomhet når en tar bilder og film der utenforstående befinner seg i bakgrunnen. Det bør informeres om at samtykke vanligvis er nødvendig for å publisere bilder, film eller lydopptak av personer som er gjenkjennelige.
Hvis om en virksomhet skulle komme til at fotografering, filming eller lydopptak i hovedregelen ikke skal være tillatt i bestemte situasjoner eller i deler av virksomheten, må det likevel gjøres en konkret vurdering om viss spesielle situasjoner eller nye problemstillinger oppstår.
Virksomheter i helse- og omsorgstjenesten bør sørge for at vanskelige avveininger knyttet til ønsker og forespørsler om for eksempel filmopptak håndteres på virksomhetsnivå, slik at det enkelte helsepersonell i størst mulig grad kan konsentrere seg om pasientens helsemessige behov og den helsehjelpen som skal ytes.