5. Medienes og andres fotografering, filming og lydopptak

Åpenhet er viktig og nødvendig

Helse- og omsorgstjenesten retter seg mot hele befolkningen. Den forvalter verdier på vegne av samfunnet, har stor betydning for samfunnet og den enkelte har i enkelte tilfeller adgang til å utøve makt overfor enkeltmennesker. Åpenhet er nødvendig for å synliggjøre behandlingstilbud, konsekvenser av prioriteringer og drive uavhengig kontroll av disse tjenestene.

Mediene har en viktig samfunnsoppgave ved å vise fram og kontrollere hvordan offentlige tjenester fungerer, også i deler av tjenestene som normalt er mer lukket. Helse- og omsorgstjenesten plikter, som alle andre offentlige institusjoner, å legge til rette for åpenhet og ytringsfrihet i samfunnet. Målet må være å utvise så stor åpenhet som mulig. Mediene har som utgangspunkt adgang til områder og lokaler hvor det drives offentlig virksomhet. 

Noen produksjoner er vanskelige å gjennomføre innenfor regelverket

TV- og filmproduksjoner kan gi et innblikk i hvordan helse- og omsorgstjenesten faktisk fungerer, og slik bidra til åpenhet om sykdommer og tjenestetilbud, og gi økt forståelse blant folk om hvordan det er å leve med en bestemt diagnose eller lidelse, enten som pårørende eller pasient. Slike TV-produksjoner kan vise fram konsekvensene av politiske beslutninger og prioriteringer innen helsevesenet. Samtidig kan de by på utfordringer i ivaretagelsen av særlig sårbare pasienter og brukeres personlige integritet. Produksjonene kan ikke lages uten forhåndsavtale med, og god tilrettelegging fra, helse- og omsorgstjenesten. Noen produksjoner vil det være vanskelig å få gjennomført innenfor gjeldende rettslige rammer.

Begrensninger må veies opp mot ytringsfrihet og medienes rett til å hente inn informasjon

Medienes innsamlingsfase har et særlig vern, og begrensninger i medienes adgang til å fotografere, filme, gjøre intervjuer med mer, må ha en saklig og konkret begrunnelse i taushetsplikten, kravet til et forsvarlig tjenestetilbud og/eller kravet til et forsvarlig arbeidsmiljø. Eventuelle begrensninger må alltid veies opp mot hensynet til ytringsfrihet og medienes særlige rett til innhenting av informasjon. Beslutningen må være etterprøvbar og basert på kriterier som saklighet og forsvarlighet.

På grunn av medienes spesielle samfunnsrolle skal terskelen for å nekte mediene tilgang, eller å bortvise en representant for mediene, være høy. Hensynet til virksomhetenes omdømme kan ikke begrunne begrensninger i medienes arbeidsvilkår eller informasjonstilgang. Virksomheter og virksomhetsledere i helse- og omsorgstjenesten bør gå i dialog med journalister og medieinstitusjoner som ønsker å dokumentere fra helse- og omsorgstjenestens arbeid, med mål om så langt som mulig å legge til rette for dette, samtidig som helse- og omsorgstjenestene ivaretar sine plikter overfor pasienter, brukere, pårørende og ansatte. Dersom det ikke er mulig å tilrettelegge slik en journalist eller medieinstitusjon ønsker, og samtidig overholde virksomhetens eller helsepersonellets plikter etter regelverket, må imidlertid virksomheten eller helsepersonellet sette nødvendige grenser for medienes tilstedeværelse og aktivitet. Særlig inngripende beslutninger som for eksempel fotoforbud eller bortvisning bør begrunnes skriftlig, evt. i en etterfølgende e-post der samtidig skriftlighet ikke er mulig.

Pasienter og pårørende står fritt til å ha kontakt med og uttale seg til mediene

Helse- og omsorgstjenesten må tilrettelegge for at pasienter, brukere, pårørende og ansatte kan ha kontakt med mediene, så langt det er mulig innenfor rammen av forsvarlig drift. Virksomheten bør i samråd med mediene tilrettelegge for intervjuer på en slik måte at tjenestemottakere som ikke har samtykket, ikke får sitt privatliv krenket. I en konkret sak uttalte Sivilombudsmannen at det skal være en høy terskel for å nekte pasienter under tvungent psykisk helsevern kontakt med mediene, og at slike restriksjoner skal holdes på et «absolutt minimum». (Se NOU-en punkt 12.3.4.1.3)

Det er medienes ansvar å vurdere hva som skal publiseres

For at mediene skal kunne gjøre gode etiske vurderinger før eventuell publisering, bør tjenestene på eget initiativ – innenfor rammene av taushetsplikten – opplyse mediene om forhold som kan bidra til et mest mulig nyansert bilde av situasjonen. Pressens Faglige utvalg (PFU) kan behandle klager fra enkeltpersoner eller virksomheter som er direkte berørt av medieomtalen. Andre kan også klage på vegne av den berørte, hvis den berørte samtykker til dette.

Nødvendig med gyldig samtykke før mediene gis tilgang til taushetsbelagt informasjon

For at helsepersonell lovlig skal kunne gi utenforstående tilgang til taushetsbelagt informasjon, som for eksempel at en person er syk eller skadet og i behov for helsehjelp, må det skje basert på et unntak fra taushetsplikten; her i form av et samtykke fra pasienten, brukeren eller – der personen selv ikke kan på grunn av redusert samtykkekompetanse – dennes nærmeste pårørende. Dette samtykket må foreligge før det gis tilgang til den taushetsbelagte informasjonen. Dette innebærer at helsetjenesten ikke kan inngå et samarbeid med mediene som gjør at journalister eller filmteam får kjennskap til taushetsbelagte opplysninger uten at det foreligger et gyldig samtykke i forkant. Et taushetsløfte fra journalisten eller produksjonsmedarbeideren, eller et etterfølgende samtykke fra pasient eller nærmeste pårørende, kan ikke reparere manglende samtykke.

Pasienter og pårørende som oppsøker psykiatrisk legevakt, ringer etter ambulanse eller på andre måter har behov for akutt helsehjelp, vil kunne oppleve det som belastende og integritetskrenkende å bli møtt av et kamerateam eller en journalist, uavhengig av hvor skånsomt disse blir introdusert og forsøker å opptre. Dersom helsetjenesten inngår i et samarbeid med mediene som innebærer at pasienter og pårørende på denne måten blir eksponert for utenforstående uten at de på forhånd har samtykket, vil dette utfordre både forsvarlighetskravet og taushetspliktens begrunnelse, og kan gjøre at personene senere unnlater å oppsøke hjelp. Når helsetjenesten skal vurdere hvordan et samarbeid med mediene om for eksempel en filmproduksjon skal innrettes, må det derfor vurderes om det er risiko for at pasienter eller pårørende vil bli ufrivillig eksponert, og legge til rette for å unngå dette.

Kan helsepersonell bære kamera på kroppen?

Det har vært stilt spørsmål om filmopptak kan skje ved at helsepersonellet bærer et kamera på kroppen, som de utleverer til produksjonsteamet etter at det er innhentet nødvendige samtykke til dette. En slik framgangsmåte utfordrer i mindre grad taushetsplikten, men vil innebære at helsepersonellet på samme tid som helsehjelpen skal
 
ytes, også skal samle inn informasjon på vegne av mediene. Plikten til omsorgsfull hjelp, som innebærer å gi helsehjelpen på en måte som yter pasienten omtanke og respekt og ikke krenker vedkommendes personlige integritet, blir utfordret når helsepersonell påtar seg og skal ivareta en annen rolle enn å yte nødvendig helsehjelp. Det vil også innebære at pasienter blir filmet på en måte som kan være mer integritetskrenkende enn om et produksjonsteam oppholder seg og filmer situasjonen på noe avstand, og på en måte som gjør at pasientens identitet og personlige opplysninger i mindre grad blir eksponert.

Mediene har rett til å dokumentere og rapportere fra et ulykkessted

I mange tilfeller vil mediene ha fått kjennskap til ulykker via andre kanaler. Taushetsplikten er ikke til hinder for at mediene og eventuelt andre på eget initiativ er på stedet og fotograferer eller filmer hendelsen. Helsepersonell som er til stede og yter helsehjelp har imidlertid taushetsplikt på vanlig måte, og mediene og andre utenforstående bør ta hensyn til både personvern og helsepersonellets arbeidsforhold der det ytes akutt helsehjelp.