Rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester
Barn og unge har rett til øyeblikkelig hjelp og nødvendig helse- og omsorgstjenester fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten, den fylkeskommunale tannhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Rett til nødvendig helse- og omsorgstjenester fra kommunens helse- og omsorgstjeneste fremgår av pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 (lovdata.no), mens rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten fremgår av pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2 (lovdata.no) og prioriteringsforskriften (lovdata.no).
Det er et krav om at den helsehjelp som gis skal være forsvarlig, både på systemnivå og av det enkelte helsepersonell. Dette følger helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 (lovdata.no), spesialisthelsetjenesteloven § 2-2 (lovdata.no) og helsepersonelloven §§ 4 (lovdata.no) og 16 (lovdata.no). Dette gjelder også for helsepersonell som yter helsehjelp innenfor rammen av et barnevernstiltak. Les mer om forsvarlighet i rundskrivet til helsepersonelloven.
Det vises til kapitlene om helse- og omsorgstjenester i kommunen, spesialisthelsetjenester og tannhelsetjenester, for nærmere omtale av retten til helse- og omsorgstjenester.
Samtykke til helsehjelp
16–årsgrense for eget samtykke
Den klare hovedregelen innenfor helselovgivningen er at det kreves samtykke fra pasienten selv for å yte helsehjelp. Pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4 (lovdata.no) har regler om hvem som kan samtykke til helsehjelp og hva som skal til for at det foreligger et gyldig samtykke. For at samtykket skal være gyldig, må pasienten ha fått nødvendig informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. Videre er det en forutsetning at vedkommende har samtykkekompetanse, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 (lovdata.no).
For å ha kompetanse til å ta beslutninger selv i helsemessige spørsmål er det som hovedregel satt en aldersgrense på 16 år, omtalt som den "helserettslige myndighetsalder".
Fordi barn har begrenset kompetanse til å samtykke selv på grunn av alder, kan det oppstå spørsmål om hvem som kan bestemme hva i forholdet mellom barnets egen selvbestemmelsesrett og andres rett til å bestemme; foreldre, barnevernstjenesten og helsepersonell. Selv om barnet på grunn av alder ikke selv har samtykkerett til helsehjelp, vil barnet uansett ha rett til å bli hørt og medvirke i beslutningsprosessen.
Begrenset samtykkerett før 16 år
Unntaksvis kan barn og unge under 16 år ha en selvstendig samtykkerett til helsehjelp. Denne regelen følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 første ledd bokstav c (lovdata.no), og gjelder i situasjoner der helsehjelpen gjelder forhold som foreldrene eller andre som har foreldreansvaret ikke er informert om, eller det følger av tiltakets art. Barn og unge mellom 12 og 16 år har en begrenset rett til å holde informasjon tilbake fra foreldrene eller andre som har foreldreansvaret når de av grunner som bør respekteres, ikke ønsker at informasjonen skal gis videre.
Helse- og omsorgstjenesten må foreta en konkret helhetsvurdering hvor det må vurderes om det fra barnets side fremsettes grunner som bør respekteres, og om vedkommende er i stand til å ivareta egne interesser, sett i forhold til det aktuelle tiltaket, veid opp mot foreldreansvaret.
Bestemmelsen har videre et snevert unntak avgrenset til at informasjon ikke skal gis til foreldre eller andre som har foreldreansvaret «dersom tungtveiende hensyn til pasienten eller brukeren taler mot det». Helsepersonell har en selvstendig plikt til å ta stilling til om det foreligger tungtveiende hensyn til barnet som gjør at foreldrene eller andre som har foreldreansvaret ikke skal informeres. Barnet trenger altså ikke å ha bedt om det.
En del forhold faller utenfor hva som kan omfattes av barn og unges samtykkerett før 16 år. Det vil være tilstander med mer alvorlige psykiske lidelser, fare for selvskading og redusert utvikling, omgang med ulovlige rusmidler, opplysninger om selvmordsfare og innleggelse i døgnavdeling, samt opplysninger om hvor ungdommen befinner seg. Informasjon som er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret, skal gis foreldre helt frem til pasienten er 18 år, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4 fjerde ledd (lovdata.no), og vil omfatte de mer alvorlige sitasjoner som nevnt.
Helt unntaksvis kan helsepersonell samtykke til helsehjelp for barn under 12 år, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 sjette ledd (lovdata.no). Dette gjelder i situasjoner hvor foreldre eller andre som har foreldreansvaret ikke skal informeres, fordi tungtveiende hensyn til pasienten eller brukeren taler mot det. Adgangen er begrenset til helsehjelp som ut fra situasjonene er strengt nødvendige og som ikke er av inngripende karakter med hensyn til omfang og varighet. En slik avgjørelse kan bare tas i en begrenset periode fram til samtykke kan innhentes.
Foreldresamtykke
Hovedregelen er at begge foreldre skal samtykke til helsehjelp til barn under 16 år såfremt foreldrene har del i foreldreansvaret, noe som ofte vil være tilfelle også der den ene forelderen ikke bor sammen med barnet. Foreldre som har felles foreldreansvar, må som hovedregel være enige for at samtykket skal være gyldig, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 første ledd (lovdata.no).
Det er tilstrekkelig at én av foreldrene samtykker til helsehjelp som regnes som del av den daglige og ordinære omsorgen for barnet, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 annet ledd.
For å sikre barnet helsehjelp hvor foreldre er uenige eller av andre grunner ikke kan eller vil samtykke, er det gitt unntak fra kravet om at begge må samtykke i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 tredje ledd. Det er da tilstrekkelig med samtykke fra én av foreldrene med foreldreansvar når kvalifisert helsepersonell mener at helsehjelpen er nødvendig for at barnet ikke skal ta skade. Se mer i rundskrivet til pasient- og brukerrettighetsloven om samtykke til helsehjelp.
Foreldrene eller andre med foreldreansvaret har også rett til å samtykke til helsehjelp for ungdom mellom 16 og 18 år som ikke har samtykkekompetanse, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-5 (lovdata.no).
Barnevernstjenestens samtykkerett
Dersom barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for barn under 16 år etter barnevernsloven § 4-2 eller § 5-1, har barnevernstjenesten rett til å samtykke til helsehjelp, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 fjerde ledd (lovdata.no).
Dersom barnevernstjenesten har overtatt omsorgen etter barnevernsloven § 5-1 for barn mellom 16 og 18 år som ikke har samtykkekompetanse, har barnevernstjenesten også rett til å samtykke til helsehjelp, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-5 andre ledd (lovdata.no).
Barn og unge over 12 år kan klage til kontrollkommisjonen
Utgangspunktet er at samtykke fra foreldrene, andre med foreldreansvaret eller barnevernstjenesten er tilstrekkelig for å etablere psykisk helsevern, men i de tilfeller barn mellom 12 og 15 er uenig i innleggelse skal beslutningen bringes inn for kontrollkommisjonen jf. psykisk helsevernloven § 2-2 fjerde ledd (lovdata.no). Klageretten gjelder kun ved innleggelse i institusjon eller døgntilbud, og gjelder ikke de situasjoner hvor barnet vegrer seg mot poliklinisk behandling ved BUP.
Barn og unges rett til medbestemmelse når andre bestemmer
Barn har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling jf. Grunnloven § 104 (lovdata.no). Barns rett til medbestemmelse fremgår også av pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 femte ledd (lovdata.no).
Foreldre, andre som har foreldreansvaret eller barnevernstjenesten skal gi barnet informasjon og mulighet til å si sin mening før samtykke til helsehjelp gis. Barnet skal gis mulighet til å si sin mening fra det er i stand til å danne seg egne synspunkt på det samtykket dreier seg om, altså helsehjelpen, og senest fra barnet fyller 7 år. Det skal legges vekt på hva barnet mener ut fra alder og modenhet. Fra barnet er fylt 12 år skal det legges stor vekt på hva barnet mener.
Retten til medbestemmelse innebærer at barnets syn på saken gradvis må få større betydning, og forutsetter at vedkommende gis reell innflytelse. I forarbeidene til pasient- og brukerrettighetsloven fremgår det at for pasienter mellom 12 og 16 år kan det derfor sies å foreligge en delt samtykkekompetanse. Ved uenighet er det likevel foreldrene/ andre med foreldreansvaret/ barnevernstjenesten som bestemmer.
Særlig om samvær med foreldre under opphold i helseinstitusjon
Barn og unge har som hovedregel rett til samvær med minst en av foreldrene under hele oppholdet i helseinstitusjon. Rett til samvær gjelder også for fosterforeldre eller andre som opptrer i foreldres sted. Barn og unges rett til samvær med foreldre i helseinstitusjon reguleres av pasient- og brukerrettighetsloven § 6-2 (lovdata.no). Med helseinstitusjon menes ikke bare sykehus, men også institusjoner innen psykisk helsevern og andre institusjoner der barn har midlertidig opphold.
Det er gitt en egen forskrift som gjelder for helseinstitusjoner som yter spesialisthelsetjenester etter spesialisthelsetjenesteloven, jf. forskrift om barns opphold i helseinstitusjon § 1 (lovdata.no).
Retten til å ha en av foreldrene hos seg gjelder ikke dersom dette er utilrådelig av hensyn til barnet. Dette må vurderes ut fra barnets sykdomstilstand og barnets beste. Det kan for eksempel i mishandlingstilfeller være aktuelt å nekte foreldre å være til stede under undersøkelse og behandling. Dersom en av eller begge foreldrene er årsaken til barnets sykdom eller sterkt påvirker barnets helse, vil helsepersonellet måtte vurdere om det er tilrådelig at barnet har foreldrene hos seg under oppholdet.
Videre fremgår det av bestemmelsen at retten til å ha en av foreldrene hos seg heller ikke gjelder dersom samværsretten er bortfalt etter reglene i barneloven eller barnevernsloven. Samværsretten etter pasient- og brukerrettighetsloven § 6-2 vil ikke strekke seg lenger enn den samværsrett som kan utøves utenfor helseinstitusjonen.
Dersom det er vedtatt omsorgsovertakelse etter barnevernsloven § 5-1 eller det er truffet akuttvedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-2, må den samværsordningen som nemnda har fastsatt, jf.barnevernsloven § 7-2 (lovdata.no) også gjelde under oppholdet på helseinstitusjon.
Særlig om barn som pårørende
Helsepersonelloven §§ 10 a (lovdata.no) og 10 b (lovdata.no) regulerer helsepersonells plikt til å bidra til å ivareta mindreårige barn som pårørende og etterlatte. Bestemmelsene må ses i sammenheng med spesialisthelsetjenesteloven § 3-7 a (lovdata.no) som pålegger helseinstitusjoner i nødvendig utstrekning å ha barneansvarlig personell med ansvar for å fremme og koordinere oppfølgningen av barn som pårørende eller etterlatte.
Helsepersonell skal bidra til å dekke det behovet for informasjon og nødvendig oppfølging som mindreårige barn kan ha som følge av at barnets forelder eller søsken er pasient med psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller alvorlig somatisk sykdom eller skade. Helsepersonell skal også bidra til å ivareta det behovet for informasjon og nødvendig oppfølging som mindreårige barn kan ha som følge av at en forelder eller et søsken dør. Formålet med bestemmelsene er å sikre at barna blir fanget opp tidlig, og at det blir satt i gang prosesser som setter barn og foreldre i bedre stand til å mestre situasjonen når en forelder eller et søsken blir alvorlig syk eller dør. Videre er formålet å forebygge problemer hos barn og foreldre. Tiltak for å mestre situasjonen og forebygge problemer kan for eksempel være å tilby foreldreveiledning som ledd i behandlingen. Se mer informasjon i pårørendeveilederen kapittel 5 og i rundskriv til helsepersonelloven §§10 a og 10 b.
Rett til å klage
Dersom det vurderes at barnet/ungdommen ikke har fått oppfylt sine rettigheter, herunder rett til nødvendig helse- og omsorgstjenester etter pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 2 (lovdata.no), kan det klages til statsforvalteren i henhold til pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 7 (lovdata.no). Det skal gis informasjon om klageretten. Informasjon om klageordninger på Helsenorge–rett til å klage (helsenorge.no)
