Du benytter en nettleser vi ikke støtter. Se informasjon om nettlesere
Bestemmelsen oppstiller krav om at bevillingshaver og personer som har vesentlig innflytelse på virksomheten, må ha utvist uklanderlig vandel i forhold til alkohollovgivningen, bestemmelser i annen lovgivning som har sammenheng med alkohollovens formål, samt skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen. Formålet med vandelskravet er å hindre ulike former for kriminalitet, særlig økonomisk kriminalitet, samt å skape rettferdige konkurranseforhold.
Vandelskravene i § 1-7b gjelder kommunale salgs- og skjenkebevillinger, samt statlige bevillinger etter § 5-2. I § 1-7b sjette ledd er det gjort unntak fra vandelskravene for bevillinger til AS Vinmonopolet, for adgangen til å drive import og engrossalg etter § 1-4c samt for bevilling etter § 5-3. For statlig bevilling til tilvirkning av alkoholholdig drikk gjelder det mer omfattende vandelskravet etter § 6-2 nr. 1. Vandelsbestemmelsene for importører og grossister er regulert i særavgiftsforskriften § 5-3 (3) og engrosforskriften § 5-1.
Vandelskravet skiller seg fra de hensyn bevillingsmyndigheten kan legge vekt på etter § 1-7a, ved at bevillingsmyndigheten plikter å ta hensyn til vandelskravet. Dersom de ansvarlige etter § 1-7b ikke tilfredsstiller vandelskravet, er det utelukket å gi bevilling. Hvis de ansvarlige derimot tilfredsstiller vandelskravet har søkeren likevel ikke automatisk rett til bevilling. Hvorvidt bevilling skal gis i disse tilfellene beror på en skjønnsmessig avgjørelse, jf. §§ 1-7 og 1-7a.
I forbindelse med vandelskravet er det innført en opplysnings- og meldeplikt for politiet og skatte- og avgiftsmyndighetene, jf. § 1-15. Den skal sikre at bevillingsmyndigheten får opplysninger som er nødvendig for å vurdere om vandelskravet er oppfylt, både ved behandling av søknad om bevilling og når virksomheten er i drift. Kommunen skal foreta en helhetsvurdering av om vandelskravet er oppfylt på bakgrunn av alle de opplysninger som kommer inn fra de ulike etatene.
Bevillingsmyndighetene plikter ikke å innhente uttalelser fra skatte-, avgifts- og regnskapsmyndighetene ved behandling av enhver bevillingssøknad. Hvorvidt bevillingsmyndigheten skal innhente uttalelser må vurderes i hvert enkelt tilfelle, se punkt 1.7.4 under merknadene til § 1-7. Kommunale bevillingsmyndigheter har imidlertid plikt til å innhente uttalelse fra politiet og sosialtjenesten, jf. § 1-7 andre ledd.
Vandelsvurderingen bør foregå i fire etapper:
Det understrekes at bevillingshaver til enhver tid skal oppfylle vilkårene for å inneha en bevilling. Bevillingsmyndigheten kan derfor når som helst i løpet av bevillingsperioden foreta ny vandelsvurdering av bevillingshaver og personer som har vesentlig innflytelse på virksomheten.
Bevillingshaver må alltid oppfylle vandelskravene, jf. § 1-7b første ledd. Dette gjelder uansett om bevillingshaver er en fysisk eller juridisk person. Når bevillingshaver er en fysisk person, skal vedkommendes personlige forhold til den aktuelle lovgivningen sjekkes. Når bevillingshaver er en juridisk person, skal også personene bak selskapet sjekkes.
Også person som eier en vesentlig del av virksomheten, person som eier en vesentlig del av selskap som driver virksomheten, person som oppebærer en vesentlig del av virksomhetens avkastning og person som i kraft av sin stilling som leder har vesentlig innflytelse på virksomheten må oppfylle vandelskravet, da disse alltid anses for å ha vesentlig innflytelse på virksomheten, jf. § 1-7b andre ledd. Denne positive oppregning over personer som alltid anses for å falle innenfor personkretsen etter § 1-7b, er inntatt for å lette anvendelsen av bestemmelsen.
For øvrig skal alle personer som har ”vesentlig innflytelse på virksomheten”, vandelsvurderes, jf. første ledd. Hvorvidt personen har ”vesentlig innflytelse på virksomheten” må avgjøres etter en helhetsvurdering. Det er de reelle forhold som er av betydning, og ikke de formelle. Det er bevillingsmyndigheten som må sannsynliggjøre at vesentlig innflytelse foreligger.
Fordelen med at personkretsen i § 1-7b første ledd er skjønnsmessig utformet, er at kommunen har hjemmel til å vandelsvurdere de personene som faktisk står bak virksomheten. Således forhindrer man at noen bevisst kan organisere virksomheten sin på en slik måte at enkeltpersoner faller utenfor en konkret avgrenset personkrets. Regelen gir mulighet til å hindre stråmannsvirksomhet, indirekte eierskap og fiktive overdragelser.
Regelen innebærer at styremedlemmer i en aktuell sak kan vandelsvurderes – ikke fordi han eller hun i kraft av å være styremedlem i seg selv kan anses å ha vesentlig innflytelse på virksomheten, men fordi styrevervet i kombinasjon med annen tilknytning til virksomheten innebærer at vedkommende har «vesentlig innflytelse» på virksomheten. Videre kan en person som ikke har vesentlige eierandeler likevel vandelsvurderes på grunn av sitt forhold til virksomheten for øvrig.
Ved vurderingen av hvem som har økonomisk interesse i selskapet, er det de underliggende forhold som er avgjørende, ikke hvordan selskapets eierstruktur og ledelse fremstår i det ytre. Formuleringen i § 1-7b er hentet fra dekningsloven § 1-5 nr. 2. Ved tolkningen av § 1-7b vil det derfor i noen grad kunne ses hen til praksis knyttet til dekningsloven.
Nedenfor er eksemplene i loven nærmere omtalt, jf. § 1-7b andre ledd.
Fysisk eller juridisk person som eier en vesentlig del av virksomheten eller driftsselskapet som driver virksomheten, må tilfredsstille vandelskravene. Hva som er en vesentlig eierinteresse må avgjøres i hvert enkelt tilfelle. Det er ikke gitt en klart definert grense for eierskap, da denne ville være lett å omgå. Som et utgangspunkt vil en eierandel på en tredjedel være retningsgivende for vurderingen, men strukturen i virksomheten kan tilsi at også en eierandel på mindre enn en tredjedel i seg selv utgjør en «vesentlig del». Et eksempel på dette kan være der fire personer eier en fjerdedel av virksomheten hver. Kommunen må foreta en konkret helhetsvurdering, der det avgjørende ikke bare vil være hvor stor eierandel den aktuelle personen sitter med, men også hvordan de øvrige eierandeler er fordelt. Videre vil en mindre eierandel sammen med annen tilknytning til virksomheten kunne føre til at det skal vurderes om en person har «vesentlig innflytelse på virksomheten».
I ansvarlige selskaper (ANS) vil det normalt være aktuelt å undersøke alle deltakerne i selskapet.
Det er ikke bare direkte eierskap som er avgjørende, men også eierskap via andre. For eksempel vil en person som eier en vesentlig del av selskap A, som igjen eier en vesentlig del av selskap B, kunne regnes for å ha en vesentlig eierinteresse i selskap B uten å eie noen del i B direkte.
Eieren av bygningen hvor salgs- eller skjenkelokalet ligger, må i utgangspunktet ikke oppfylle vandelskravene dersom vedkommende ikke er knyttet til driften på en slik måte at personen kan sies å ha vesentlig innflytelse på virksomheten.
Den som oppebærer en vesentlig del av virksomhetens avkastning må tilfredsstille vandelskravene. Dette gjelder uavhengig av om bevillingshaver er en fysisk eller juridisk person.
Begrepet avkastning er ikke begrenset til økonomisk utbytte, men omfatter også en rekke andre fordeler, eksempelvis rett til billig bolig, lån eller lignende. Begrepet omfatter, i tillegg til fordeler som kan gjøres gjeldende i forbindelse med driften av virksomheten, også fordeler som er gjort gjeldende i forbindelse med etableringen av virksomheten.
Bestemmelsen omfatter bl.a. tilfeller hvor en person har skutt inn kapital i en virksomhet uten å få stilling som medeier, men med rett til en del av overskuddet. Hva som menes med en «vesentlig del» av avkastningen beror på en konkret vurdering. Med «oppebærer» menes at vedkommende har rett til avkastningen, uansett hvilket grunnlag denne retten bygger på. Det er ikke avgjørende om avkastningen faktisk er eller blir utdelt eller mottatt. Lønnsmottakere eller personer som mottar penger i form av husleie, renter og avdrag på lån etc., omfattes ikke av begrepet, med mindre utbetalingene er så høye at det reelt er en utdeling av virksomhetens avkastning. Som eksempel på det siste kan nevnes at et selskap eier et skjenkelokale og leier det ut til et driftsselskap til en pris langt over markedsleie.
For å ivareta hensynet bak vandelskravet stilles det også krav til personer som har vesentlig innflytelse på virksomheten i kraft av å ha stilling som leder.
Også i tilfeller hvor virksomheten er personlig eid kan andre være i en slik stilling som beskrevet ovenfor. I enkelte tilfeller kan det pga. nær samhørighet mellom eieren og andre personer være grunnlag for å anta at disse har vesentlig innflytelse på eieren. Denne innflytelsen kan bygge på familiebånd, vennskap eller forretningsforhold. Som eksempel på det siste kan nevnes enkelte typer personlige kredittavtaler som i realiteten gir kreditor stor innflytelse på debitor. I så fall gjelder vandelskravene tilsvarende for disse.
I tredje ledd er det en regel om at bevillingsmyndigheten i vurderingen av om en person har vesentlig innflytelse på virksomheten skal kunne legge vekt på at vedkommende har nærstående forhold til andre personer i virksomheten. Dette er for å kunne avdekke den reelle innflytelse personen har over virksomheten. Det innebærer at det skal mindre til for at en person anses for å ha vesentlig innflytelse på virksomheten dersom også dennes nærstående er involvert i virksomheten.
Det er gitt en uttømmende opplisting i bestemmelsen av hvilke personer som anses for nærstående i lovens forstand.
Det presiseres at bestemmelsen ikke innebærer krav om vandelsvurdering av den nærstående. Vandelsvurdering av personer som er nærstående til personer med vesentlig innflytelse på virksomheten, skal kun skje dersom også denne personen (den nærstående), etter en egen vurdering, anses å ha vesentlig innflytelse på virksomheten.
Vandelskravet omfatter forholdet til alkohollovgivningen, annen lovgivning som har sammenheng med alkohollovens formål, samt skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen.
Beviskravet for kommunen er alminnelig sannsynlighetsovervekt. Kommunen må altså kunne sannsynliggjøre de forhold den legger vekt på i vurderingen.
Som eksempel på brudd på lovgivning som har sammenheng med alkohollovens formål, nevnes vegtrafikklovens bestemmelser om promillekjøring, tollovens regler om smugling av brennevin og brudd på politivedtektenes bestemmelser om ro og orden.
Det stilles videre krav om uklanderlig vandel i forhold til skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen. Som eksempel på slik lovgivning kan nevnes ligningslovens krav om innlevering av selvangivelse, merverdiavgiftslovens krav om at det skal sendes oppgaver over omsetning, betalt merverdiavgift, registrering av firmaet i merverdiavgiftsmanntallet osv, skattebetalingslovens krav om arbeidsgivers forskuddstrekk, regnskapslovens krav om at det føres regnskap og utarbeides årsoppgjør o.l. Kravene gjelder også i forhold til utenlandsk lovgivning.
Det er bevillingsmyndigheten som må vurdere hvorvidt de aktuelle personene oppfyller vandelskravene. Det omfatter både tidligere overtredelser og at bevillingshaver på søknadstidspunktet ikke har betalt alle skyldige og forfalte skatter eller avgifter. Det kreves ikke at noen er straffet for overtredelsen. Det kreves heller ikke at det foreligger endelig avgjørelse fra alle forvaltningsorganer, for eksempel at klagesak er avgjort eller dom avsagt. I verserende saker kan bevillingsmyndigheten på selvstendig grunnlag vurdere om søkeren har overtrådt den aktuelle bestemmelsen. Men bevillingsmyndighetene kan, dersom de finner det hensiktsmessig, avvente utfallet av en verserende sak før søknaden avgjøres endelig. Bevillingsmyndigheten har en selvstendig plikt til å vurdere alle sider av saken. Dette innebærer også at det er adgang til å ta hensyn til avgjørelser som ikke er rettskraftige. Bevillingsmyndigheten kan også komme til at vandelskravet ikke er oppfylt selv om det foreligger frifinnende dom i straffesak mot søker.
Dersom bevillingsmyndigheten avdekker brudd på den nevnte lovgivningen, innebærer ikke dette at søknaden automatisk skal avslås. Det inngår i bevillingsmyndighetens frie forvaltningsskjønn å vurdere hvor stor vekt det skal legges på det faktiske regelbrudd i hvert enkelt tilfelle. Vandelskravet må ved denne vurderingen ses i sammenheng med alkohollovens formål og med formålet bak § 1-7b, som er å bekjempe økonomisk kriminalitet. Regelbruddene bør tillegges vekt dersom det virker til oppfyllelse av disse formålene.
Hvilken vekt det skal legges på ulike regelbrudd vil avhenge av hvor grove de er og hvor lang tid som er gått siden forholdet ble avsluttet. Jo eldre et lovbrudd er, desto alvorligere bør det være for at det skal tillegges vekt. Ved vurderingen av bevillingshavers og andre personers vandel etter første ledd, kan det uansett ikke tas hensyn til forhold som er eldre enn 10 år, jf. fjerde ledd. Fristen regnes fra den dag handlingen eller unnlatelsen som var et brudd på den nevnte lovgivningen, opphørte.
Ved overtredelser av skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen kan det være grunn til å skille mellom tilfeller der de personene kravet retter seg mot subjektivt kan klandres for lovbrudd og tilfeller hvor for eksempel manglende betaling skyldes manglende betalingsevne. Det bør derfor ses hen til om betalingsvanskene er forbigående eller om de er av bagatellmessig art.
I enkelte tilfeller kan også søkerens private økonomiske forhold ha relevans for vandelsvurderingen. Det kan særlig være aktuelt å legge vekt på slike forhold når søkeren driver et enkeltpersonforetak med uklare skiller mellom virksomhetens og privatpersonens økonomi, og når personen har vist manglende betalingsvilje i sin personlige økonomi. Bevillingsmyndigheten må i disse tilfellene vurdere om de personlige forholdene er en indikasjon på hvordan disse personene vil utøve sin næringsvirksomhet.
Bevillingsmyndigheten kan kreve at søker redegjør for hvem det er aktuelt å vandelsvurdere når søknad kommer inn. Det kan også kreves at dette bekreftes i den grad det er mulig, for eksempel med utskrift fra Brønnøysundregistrene.
Politiet, skatte- og avgiftsmyndighetene har opplysnings- og meldeplikt til bevillingsmyndighetene, jf. § 1-15. Opplysnings- og meldeplikten er aktuell både i forbindelse med bevillingsmyndighetens behandling av bevillingssøknader og den etterfølgende kontrollvirksomheten.
Kommunen må selv, overfor den enkelte etat, angi hvilke fysiske og juridiske personer det ønskes opplysninger om. Meldeplikten kommer til anvendelse når salgs- eller skjenkestedet er i drift og innebærer at politiet og skatte- og avgiftsmyndighetene har plikt til, av eget tiltak, å informere bevillingsmyndigheten om forhold som kan ha betydning for bevillingsspørsmålet. Se merknadene til § 1-15.
I henhold til § 1-7 tredje ledd har bevillingsmyndigheten hjemmel til å pålegge søkeren å dokumentere de opplysningene som er nødvendig for å kunne ta stilling til om vandelskravet er oppfylt, herunder å legge frem finansieringsplan, driftsbudsjett og likviditetsbudsjett for virksomheten. Se merknadene til § 1-7.
Som et virkemiddel i den kontinuerlige kontrollen av om vandelskravet er oppfylt når virksomheten er i drift, kan bevillingsmyndigheten kreve å få tilgang til salgs- og skjenkestedets lokaler og regnskaper, herunder kreve å få nødvendige opplysninger om regnskap og drift, jf. § 1-9 tredje ledd. Se merknadene til § 1-9.
Det er ikke gitt nærmere forskrifter om innholdet i og dokumentasjonen av vandelskravene, jf. femte ledd.