1.4b.1 Generelt om bestemmelsen

§ 1-4b regulerer hvem som kan gis bevilling etter alkoholloven. Den gjelder alle bevillinger etter alkoholloven; både salgsbevillinger, kommunale og statlige skjenkebevillinger og tilvirkningsbevillinger.

1.4b.2 Den for hvis regning virksomheten drives - hvem som kan være bevillingshaver

Bevilling gis til «den for hvis regning virksomheten drives». Bevillingen skal altså gis til den juridiske enhet som har den direkte økonomiske interessen i, og ansvaret for, salget, skjenkingen eller tilvirkningen av alkohol.

Bevilling kan gis til både fysiske og juridiske personer. Regelen gjelder både kommunale og statlige bevillinger.

Med juridisk person menes et rettssubjekt som ikke er en fysisk person, men som likevel rettslig sett opptrer utad som en enhet og kan erverve rettigheter og plikter. Hva som må karakteriseres som juridiske personer avgjøres bl.a. av selskapsretten. Som eksempler på de vanligste juridiske personene kan nevnes kommune, aksjeselskap, ansvarlig selskap, selskap med delt ansvar og stiftelse.

Der virksomheten drives av et enkeltpersonforetak, skal bevillingen gis til den fysiske personen som står som innehaver av foretaket, jf. at virksomheten da vil drives for dennes regning. Dersom virksomheten drives av en juridisk person, gis bevillingen til driftsselskapet, dvs. den som har den økonomiske interessen i virksomheten. Dersom det for eksempel er en juridisk enhet som leier ut det lokalet som det selges eller skjenkes alkohol i, evt. med inventar, ansatte etc., mens en annen juridisk enhet har ansvaret for selve salget eller skjenkingen, gis bevillingen til sistnevnte. Bevillingen kan bare gis til en juridisk enhet som er gyldig stiftet.

I et konsern hvor et datterselskap ønsker å drive med alkoholomsetning, er det dette selskapet som må ha bevilling, ikke konsernet som sådan på vegne av datterselskapet. 

1.4b.3 Én eller flere bevillinger

1.4b.3.1 Salgs- og skjenkebevillinger

Hvert salgs- eller skjenkested må ha egen bevilling, jf. § 3-1 andre ledd og § 4-2 fjerde ledd. Dersom en virksomhet driver flere steder, skal det i utgangspunktet gis én bevilling til hvert salgs- eller skjenkelokale. Dette er begrunnet i kontrollhensyn. Regelen gjelder i utgangspunktet også der to eller flere salgs- eller skjenkesteder ligger i samme bygning og har samme eier. Enkelte ganger kan det imidlertid være tvil om man står overfor ett eller flere salgs- eller skjenkesteder. I praksis har spørsmålet vært særlig aktuelt i skjenkenæringen.

Der hvor ett driftselskap driver flere skjenkesteder innenfor samme bygning, må det i hvert enkelt tilfelle vurderes om det kreves én eller flere bevillinger, jf § 4-2 fjerde ledd. Hovedregelen er at hvert skjenke- og salgssted må ha egen bevilling, selv om de har samme eier og ligger i samme bygning. Unntak kan imidlertid tenkes når det dreier seg om skjenkesteder som har nær driftsmessig tilknytning til hverandre, for eksempel en baravdeling, som primært tar sikte på restaurantens gjester. Tilsvarende gjelder hotellets skjenkesteder, som primært tar sikte på dets overnattingsgjester.

Ved vurderingen av om det trengs én eller flere bevillinger, står kontrollhensynene sentralt. I den forbindelse er det relevant å legge vekt på hvorvidt virksomheten fremstår som ett eller flere skjenkesteder. Det kan også legges vekt på om skjenkestedene utad fremstår som en enhet, og om kundestrømmen naturlig beveger seg fra det ene stedet til det andre. I denne forbindelse kan det også tas hensyn til om skjenkestedene har felles målgruppe, skjenkestedenes fysiske tilknytning til hverandre osv. Uansett vil det være en forutsetning for å gi én bevilling i slike tilfeller at styrer og stedfortreder har styringsretten over skjenkingen i alle lokaler bevillingen vil omfatte, jf. § 1-7c.

Dersom skjenkestedene er selvstendige økonomiske enheter, vil det alltid kreves to skjenkebevillinger. I de tilfellene hvor et hotell eller et serveringssted har solgt eller leiet ut en del av bygget til et annet driftselskap, vil det derfor være nødvendig med to skjenkebevillinger.

AS Vinmonopolet kan drive flere utsalg innen kommunen på én kommunal bevilling. Det er imidlertid opp til kommunestyret å bestemme antallet vinmonopolutsalg i kommunen og godkjenne beliggenheten til disse, jf. § 3-3.

1.4b.3.2 Tilvirkningsbevillinger

Det gis som regel én tilvirkningsbevilling til hver virksomhet. Dette gjelder også når virksomheten har flere lagre, produksjons- eller tapperianlegg. Hvert av anleggene må i så fall godkjennes av Sosial- og helsedirektoratet.

Et selskap som driver flere virksomheter, kan likevel gis bevilling for hver virksomhet separat. Avgjørende for om det skal gis én eller flere bevillinger er om virksomhetene drives selvstendig.

1.4b.3.3 En bevillingshaver kan ha flere bevillinger

En bevillingshaver kan ha flere bevillinger. Bevillingshaver må utpeke en styrer og stedfortreder for hver salgs- eller skjenkebevilling, jf § 1-7c. Salgs- og skjenkebevilling kan ikke utøves i samme lokale, jf §§ 3-1 andre ledd og 4-1 første ledd.