Tannlege eller tannpleier bør bygge en relasjon til barn, ungdom og foresatte som preges av tillit og respekt og skal
- samarbeide med barnet på en måte som barnet forstår og opplever betryggende
- tilpasse kommunikasjonen til barnets utviklingsnivå eller forutsetninger
- identifisere redde barn eller ungdommer tidlig og undersøke hva redselen handler om
- vurder å snakke med barnet eller ungdommen alene
- gi særskilt oppfølging ved behov, for eksempel hvis barnet eller ungdommen
- har blitt skremt av en vond opplevelse i helsetjenesten
- har vært utsatt for vold, overgrep eller omsorgssvikt, se eget kapittel
- gi tilvenning til behandlingssituasjonen slik at barnet eller ungdommen opplever forutsigbarhet, kontroll og mestring
- fokuser på det barnet eller ungdommen mestrer og gi positive forsterkninger
- holde avtaler, for eksempel
- ikke gjør mer enn planlagt selv om barnet mestrer behandlingen. Det kan oppleves som straff.
Hvis barnet vegrer seg bør tannlege eller tannpleier vurdere
- om tannbehandlingen er helt nødvendig
- om den kan gjøres annerledes
- om den kan utsettes slik at barnet får tid til å forberede seg eller bli mer moden for behandling.
Tannlege eller tannpleier skal ikke
- bruke tvang eller overtalelse for å gjennomføre en behandling med mindre tvang er vurdert som nødvendig, se egen anbefaling
- utføre smertefulle prosedyrer med mindre barnet har fått smertelindring som barnet opplever effektfull, se egen anbefaling
- kritisere eller bli sint på barnet når ting ikke fungerer. Når et barn ikke er modent eller ikke mestrer behandling, kan det komme til uttrykk på ulike måter. Det er ikke vond vilje fra barnet som ligger bak en «negativ» reaksjon eller atferd.