10. Psykoterapi for barn og unge med spiseforstyrrelser

Familiebasert behandling spesifikt for spiseforstyrrelser bør være førstevalg ved start av behandling for barn og unge med anoreksi, bulimi og overspisingslidelse.

Helsepersonell bør vurdere om det foreligger kontraindikasjoner for familiebasert behandling spesifikt for spiseforstyrrelser. Spiseforstyrrelser fører ofte til et høyt konfliktnivå i familien, noe som oftest vil bedre seg når spiseforstyrrelsen bedres, og som i seg selv ikke er kontraindikasjon for familiebasert behandling. Men dersom konfliktnivået mellom foreldrene er så stort at foreldrene ikke kan samarbeide om behandlingen, vil dette være en kontraindikasjon. I tilfeller hvor det er grunn til å tro at det foreligger uønskede hendelser, alvorlig omsorgssvikt eller lignende i familien, vil ikke familiebasert behandling være aktuelt. Det bør i slike tilfeller vurderes om det foreligger opplysningsplikt til barneverntjenesten, jf. helsepersonelloven § 33.

Individuell behandling av barn og unge med anoreksi, bulimi eller overspisingslidelse kan gis etter en første fase med familiebasert behandling spesifikt for spiseforstyrrelser.

I vurdering av om individuell psykoterapi skal tilbys, bør alder, funksjonsnivå og nytte av familiebasert behandling spesifikt for spiseforstyrrelser vurderes. Hvis ungdom med bulimi tilbys individualterapi, foreslås kognitiv atferdsterapi spesifikt for spiseforstyrrelser. For ungdom med anoreksi eller overspisingslidelse kan ingen spesifikk psykoterapi foreslås fremfor andre psykoterapier.

Se kapittel: Psykoterapi for voksne med spiseforstyrrelser

For barn og ungdom med anoreksi bør behandlingen skje i kombinasjon med somatisk oppfølging og forutsette en reduksjon av undervekt. Ved komorbide tilstander som krever spesifikk individuell behandling kan kombinasjonsbehandling være aktuelt ved start av behandlingen.

Det er behov for økt kompetanse i familiebasert behandling spesifikt for spiseforstyrrelser ved ulike institusjoner som poliklinikker innen psykisk helsevern for barn (BUP) og voksenpsykiatriske poliklinikker (VOP).

Den vanligste familieterapeutiske tilnærmingen, som har vist seg å være effektiv i behandlingsstudier, er basert på «Maudsley-modellen» for familieterapi ved spiseforstyrrelser, der det er utviklet manualer for anoreksi (Lock et al., 2012) og bulimi (Le Grange et al., 2009). Tilnærmingen legger stor vekt på å styrke foreldrenes kompetanse på å hjelpe barnet sitt med å overvinne sykdommen. I første fase av behandlingen er hovedfokus å støtte foreldrenes samarbeid og foreldrefunksjoner mht. å ta ansvar for at barnet spiser tilstrekkelig, og med å unngå annen spiseforstyrret atferd som overspisingsanfall, oppkast og overdreven trening. Når bedringen har kommet godt i gang, går en over i neste fase, der fokus er på at ungdommen gradvis tar over ansvaret for spisingen, men med fortsatt støtte og oppfølging fra foreldrene. I siste fase av behandlingen er det fokus på vanlige temaer i ungdoms utvikling.

Familiebasert behandling krever ofte at foreldrene helt eller delvis må være borte fra arbeidet for å følge opp barnet. Informasjon om økonomiske rettigheter ved sykdom i familien finnes på NAV.no.

Det er spesielt behov for mer forskning knyttet opp mot familiebasert behandling spesifikt for spiseforstyrrelser for barn og ungdom med anoreksi og overspisingslidelse, men også for barn og ungdom med bulimi.

Det er behov for forskning både i forhold til hva slags familieterapeutisk tilnærming man bør bruke for de ulike diagnosegruppene, og i forhold til ulike aldersgrupper. Det er også behov for mer forskning om kombinasjonsbehandling med familiebasert behandling og individuell psykoterapi, samt forskning på multifamiliegruppeterapi.