Det ble gjort litteratursøk i Oria, Google Scolar og PubMed etter erfaringsstudier fra Norge våren 2020. Hensikten var å få innsikt i erfaringene etter at Retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern (IS-1511) ble publisert i 2008. I 2023 ble en ny studie inkludert.
Se litteratursøk (PDF) og dokumentasjonsark (PDF).
Pasienters erfaring med behandling for selvmordsatferd
Berg et al. (2020b) er en kvalitativ studie som utforsket hvordan pasienter med selvmordsatferd (n=18) opplevde innleggelse i psykisk helsevern. Semistrukturert intervju ble benyttet, og data ble analysert ved tematisk og induktiv innholdsanalyse.
Hagen et al. (2018) er en kvalitativ studie der fem tidligere innlagte pasienter med selvmordsatferd (fire kvinner og en mann) ble intervjuet om deres opplevelse av behandling og omsorg ved en døgninnleggelse i psykisk helsevern. Individuelle semistrukturerte intervju ble benyttet, og materialet ble analysert ved interpretativ fenomenologisk analyse (IPA).
Hagen et al. (2020) er en kvalitativ studie der 11 kvinner med selvmordsadferd som var frivillig innlagt ved en akuttpsykiatrisk døgnenhet ble intervjuet om hvordan de opplever sin sucidalitet og det å være pasient. Foruten semistrukturerte intervjuer ble data samlet inn gjennom samtaler og deltakende observasjon. Materialet ble analysert ved Systematisk tekstkondensering, etterfulgt av en deduktiv prosess hvor dataene og de foreløpige funnene ble tolket i lys av teorien om liminalitet (dvs. befinne seg i en overgangsfase som kan innebære krise, usikkerhet og endret status).
Helsepersonells erfaring med kartlegging og vurdering av risiko for selvmord
Hagen et al. (2017b) undersøkte behandleres og psykiatriske sykepleieres erfaringer med behandling og omsorg for pasienter med selvmordsatferd i lys av etiske perspektiver (omsorgsetikk og rettferdighets-/pliktetikk). Studien er kvalitativ der psykiatriske sykepleiere (n=8), psykiatere (n=4) og psykologer (n=4) ble intervjuet, og data ble analysert ved Systematisk tekstkondensering og prinsipper fra en mer teoribasert tilnærming.
Berg et al. (2020a) intervjuet sju leger, seks psykologer og 22 sykepleiere innen psykisk helsevern for å få innsikt i hvordan de håndterte akutt selvmordsfare hos inneliggende pasienter. Målet med studien var å få innsikt i helsepersonells evne til å tilpasse seg endringer og utfordringer i slike situasjoner.
Resultater oppsummert
Pasienters erfaringer
Berg et al. (2020b) fant at pasienter opplevde det positivt å bli vurdert for selvmordsfare dersom dette skjedde naturlig i en dialog, og helsepersonellet hadde en individuell tilnærming til samtalen.
Hagen et al. (2018) viser at pasientenes opplevelse av å bli forstått og verdsatt, samtidig som deres lidelse blir tatt på alvor, og at de får individuell behandling, er vesentlig for bedring.
Hagen et al. (2020) fant at pasientenes opplevelser av suicidalitet og det å være innlagt ved en lukket akuttpsykiatrisk døgnenhet innebar opplevelser av intens psykisk smerte, håpløshet, usikkerhet, mindre myndighet og svekket følelse av å være seg selv eller en verdsatt person. Det å bli møtt og anerkjent som et unikt individ er et viktig aspekt ved omsorgen de mottar.
Kartlegging og vurdering av selvmordsrisiko
Problemstilling: Hva er kunnskapsgrunnlaget for bruk av verktøy for kartlegging og vurdering av selvmordsrisiko?
Helsedirektoratet mottok i 2020 en systematisk oversikt, Large et al. (2018), fra Folkehelseinstituttet basert på litteratursøk som ble gjort ved innhenting av kunnskapsgrunnlag for Handlingsplan for forebygging av selvmord (2020 – 2025). En systematisk oversiktsartikkel med tilsvarende tema, Belsher et al., 2019, ble levert av et arbeidsgruppemedlem desember 2023. Begge oversiktsartiklene omhandler modeller for å predikere selvmord. Large et al. (2018) er ikke inkludert i Belsher et al. (2019), muligens på grunn av forsinkelse i indeksering i databasene.
Large et al. (2018) er en systematisk oversikt som inkluderte studier av modeller for kartlegging av selvmordsrisiko hos inneliggende pasienter. Atten studier, publisert mellom 1998 og 2016, ble inkludert, og metaanalyser ble utført for å kalkulere odds ratio, sensitivitet og spesifisitet. Den begrensede følsomheten og lav positiv prediktiv verdi av risikokategorisering tydet på at selvmordsrisikomodeller ikke er et egnet grunnlag for kliniske beslutninger i døgnenheter.
Belsher et al. (2019) er en systematisk oversikt med 17 kohortstudier som til sammen hadde 64 unike modeller for å predikere selvmord, brukt på tvers av fem land, og med flere enn 14 millioner deltakere. Hensikten var å undersøke om den positive prediktive validiteten til selvmords-prediksjonsmodeller er tilstrekkelig til å anvendes. Første trinn var å identifisere, vurdere og sammenligne den prediktive validiteten av publiserte modeller. Deretter, ved å bruke simuleringsmodeller, å utforske den potensielle effekten av å implementere en slik modell i et større helsesystem. Resultatene viste at dagens selvmordsprediksjonsmodeller produserer nøyaktige generelle klassifiseringsmodeller (0,80 i de fleste modellene), men nøyaktigheten i å forutsi et fremtidig selvmord/selvmordsforsøk er nær 0. Forfatterne konkluderer også med at flere kritiske aspekter gjenstår å bli løst før slike modeller kan få klinisk anvendelse på tvers av helsesystemer.