De aller fleste pasientene med Ewings sarkom eller osteosarkom behandles etter internasjonale behandlingsprogrammer. Slike protokoller har ofte detaljerte retningslinjer for strålebehandling som definerer beste internasjonale behandlingsstandard.
For Ewings sarkom mangler evidens for hvilken lokalbehandling som er best av kirurgi og definitiv strålebehandling, eller for kombinasjoner av disse modalitetene. Optimal dose, eller tidspunkt for strålebehandling, er heller ikke avklart. Retrospektive data har indikert bedre lokal kontroll med kirurgi fremfor stråleterapi alene, samt nytte av postoperativ strålebehandling (DuBois et al., 2015). I denne sammenheng må det anføres at de to første gruppene ikke er direkte sammenlignbare med tanke på anatomisk origo og svulstutbredelse. Det anbefales inklusjon i prospektiv behandlingsprotokoll hvis mulig. Definitiv strålebehandling ved Ewings sarkom bør vurderes som alternativ til kirurgi dersom kirurgi med adekvate marginer er vanskelig å gjennomføre eller mutilerende.
Osteosarkom er en lite strålefølsom tumor som behandles med kirurgi og kjemoterapi. Dersom kirurgi ikke er mulig, f.eks. ved ikke-resektabel tumor eller uakseptabel morbiditet knyttet til kirurgi, kan definitiv strålebehandling vurderes (Strauss et al., 2021). Høy totaldose, fortrinnsvis opp til 70 Gy, er anbefalt av National Comprehensive Cancer Network (NCCN, 2024). Avanserte teknikker/invers planlegging (IMRT, VMAT) sikrer optimal konfirmering for å spare normalvev. Partikkelterapi (protoner, karbonioner) bør vurderes. Adjuvant strålebehandling kan være aktuelt dersom risiko for lokalt residiv vurderes som høy, f.eks. etter intralesjonell kirurgi med begrensede muligheter for ytterligere operativ behandling. NCCN-guidelines anbefaler postoperativ stråledose til totalt 64-68 Gy, avhengig av marginstatus. Der er begrenset dokumentasjon på effekt av strålebehandling ved osteosarkom, men en oversiktsartikkel fra 2020 (Eaton et al., 2021) indikerer bedret overlevelse ved definitiv strålebehandling sammenlignet med ingen lokal behandling, og bedre sykdomskontroll ved tillegg av postoperativ strålebehandling etter inkomplett kirurgi, spesielt for kraniofascielle osteosarkom. Samme artikkel inneholder interessante refleksjoner omkring set-up marginer for målvolumer og tilhørende dosetitrering.
Ved kondrosarkom er det sjelden indikasjon for strålebehandling, men det kan overveies ved marginal og intralesjonell margin ved høygradig kondrosarkom, ved inoperabilitet, utfordrende anatomisk lokalisasjon som f.eks. skallebasis, eller ved residiv. Kondrosarkom anses som en relativt lite strålefølsom subtype (Riedel et al., 2009). Protonterapi eller behandling med karbonioner bør vurderes.
Ved kordom i sakrum, coccyx, columna eller skallebasis/os sphenoidalis, kan strålebehandling være indisert ved intralesjonell margin eller som definitiv behandling (Jian et al., 2010). Protonbestråling eller karbonioner bør vurderes (Demizu et al., 2017; Uhl et al., 2014) (Evidensgrad C).