10.3. Strålebehandling

Torakal strålebehandling

Torakal strålebehandling (TRT) har generelt sett liten plass i rutinebehandling av utbredt SCLC (Früh et al., 2013).

En fase III-studie som randomiserte pasienter med utbredt SCLC med respons på kjemoterapi til enten torakal strålebehandling eller kontroll viste ingen signifikant overlevelsesforskjell mellom gruppene, men det ble vist bedre torakal sykdomskontroll (Slotman et al., 2015). Torakal strålebehandling er først og fremst aktuelt for pasienter med dårlig respons på førstelinjes systemisk behandling og bulky gjenværende sykdom sentralt i toraks.

TRT er også aktuelt som symptomrettet behandling, for eksempel ved kompresjon av sentrale luftveier eller store kar, eller hemoptyse (S. Sundstrom et al., 2004). Hypofraksjonert stråling som 8,5 Gy x 2, ev engangsfraksjoner er oftest adekvat, men mer fraksjonert strålebehandling, eks. 3 Gy x 13, kan være aktuelt hos pasienter med sykdomskontroll utenfor toraks. Se «Faglige anbefalinger for lindrende strålebehandling ved lungecancer (dsa.no, PDF)».

Hjernebestråling

Profylaktisk hjernebestråling (PCI)

Også ved ES SCLC er det vist at PCI reduserer risikoen for hjernemetastaser. I én studie fant man også en overlevelsesgevinst, mens man ikke fant dette i en senere studie. Det er derfor uavklart om PCI skal gis rutinemessig, ikke minst fordi mange studier på PCI ved SCLC er gjort uten uten adekvat radiologisk kartlegging av eventuelle hjernemetastaser før oppstart PCI. Det pågår to store studier hvor pasienter med SCLC randomiseres mellom PCI og MRI-kontroller som forhåpentligvis vil avklare nyttverdien av PCI.

Det er enda mer uavklart hvorvidt pasienter som får kjemo-immunterapi bør tilbys PCI siden det er veldig få pasienter som deltok i studiene som førte til innføring av kjemo-immunterapi som fikk PCI. På den ene siden kan man tenke seg at risikoen for hjernemetastaser øker fordi pasientene lever lenger, men man kan også tenke seg at risikoen for plagsomme sekveler etter PCI øker fordi pasientene lever lenger. Det er derfor ikke opplagt at pasienter med ES-SCLC skal tilbys forebyggende helhjernebestråling såfremt de følges med MR (anbefalt opplegg er da hver 3 måned første år) (Eze, Käsmann, & Manapov, 2019; Gaebe et al., 2024; Schild, Sio, Daniels, Chun, & Rades, 2017).

Problemstillingen bør diskuteres med pasienter, der toksisitet og andre ulemper ved helhjernebestråling veies mot en redusert risiko for hjernemetastaser. Dersom PCI velges anbefales 25 Gy i 10 fraksjoner på grunn av fare for nevrotoksistet ved høye doser, og behandlingsstart innen 6 uker etter avsluttet kjemoterapi (Wolfson et al., 2011).

Manifeste primære hjernemetastaser

Ved hjernemetastaser påvist i primærsituasjonen antas blod-hjerne-barrieren å være skadet/lekk. Hos kjemonaive pasienter bør derfor kjemoterapi med immunterapi være førstevalg, strålebehandling sekundært (Gigi Chen et al., 2008). I studier med kun kjemoterapi oppnådde ca 50 % av pasienter med hjernemetastaser intrakraniell respons, og det er ikke gitt at de som har meget god respons i hjerne rutinemessig skal henvises for hjernebestråling. Ved begrenset respons på primær kjemoimmunterapi og/eller persisterende symptom eller behov for steroider bør hjernebestråling gis. Anbefalt fraksjonering er 3 Gy x 10 ev. 4 Gy x 5 ved dårlig respons på systemisk behandling og stor tumorbyrde.

Stereotaktisk strålebehandling mot solitære eller få hjernemetastaser kan være et effektivt alternativ til helhjernebestråling, spesielt ved god ekstrakraniell sykdomskontroll (Rusthoven et al., 2020).

Pasienter med uttalte CNS-symptom som responderer dårlig på steroider bør vurderes for hjernebestråling før systemisk behandling. Målet er å forbedre pasientens allmenntilstand slik at immunterapi kombinert med kjemoterapi kan gis.

Vær spesielt oppmerksom på kjøretøyforskriftens helsekrav. For detaljer vises det til Helsedirektoratets førerkortveileder.