Stereotaktisk strålebehandling (stereotactic body radiotherapy, SBRT) kan være et behandlingsalternativ ved begrenset sykdom hos pasienter med HCC, og relativt god leverfunksjon (Child Pugh A og tidlig B), når kirurgisk behandling, inklusiv ablasjon, ikke er gjennomførbart (Wahl et al., 2016). Da det ikke foreligger prospektive randomiserte studier som har sammenlignet SBRT direkte mot andre lokoregionale behandlingsformer, er det imidlertid vanskelig å gi et entydig svar på når SBRT ev. bør velges framfor andre modaliteter. Stereotaktisk strålebehandling gir lokale ett- og tre-års tumorkontrollrater på hhv. 87-97% og 70-84% (Bujold et al., 2013; Rajyaguru et al., 2018), men grunnet hyppig residiv/progresjon utenfor strålebehandlet område gjenspeiles ikke dette nødvendigvis i økt progresjonsfri eller total overlevelse (Huang et al., 2012). Behandlingen gis oftest i form av 3-6 fraksjoner over 1-2 uker til totaldoser på 24-60 Gy. Stråledosen til andre nærliggende organer som ventrikkel, duodenum, kolon, cor og thoraxvegg vil kunne være dosebegrensende, men SBRT er generelt godt tolerert og har få bivirkninger, både på kort og lang sikt. Sjeldne langtidsbivirkninger som GI-blødning, stråleindusert leversvikt og økt ascitesproduksjon forekommer hos 1- 5 % av pasientene. SBRT kan også benyttes som nedgraderende behandling før levertransplantasjon eller annen lokal behandling (Wong et al., 2021).
Anbefalinger
- SBRT (stereotactic body radiotherapy) gir beskjeden toksisitet og god lokal tumorkontroll. Behandlingen kan være aktuell hos pasienter med begrenset sykdom og velbevart leverfunksjon som ikke er kandidater for andre lokale modaliteter.