6.1. Polypper

Det er to hovedkategorier av epiteliale polypper i tykktarmen; adenomer og sagtakkede (engelsk: serrated) lesjoner. Videre deles disse inn i undergrupper som vist i tabellen under, tabellen baserer seg på WHO sin nyeste oppdatering fra 2019 (Digestive System Tumours, 2019). 

Tabell 6.1

Adenomer

De fleste tilfeller av tykk- og endetarmskreft (CRC) utvikles fra adenomer. Inntil 25 % av 50-årige og halvparten av 70-årige nordmenn har adenomer (Vatn & Stalsberg, 1982), men de færreste adenomer (<10 %) blir til cancer. I løpet av 2 til 3 år viser 2/3 av adenomene tegn til regresjon (Hoff, Foerster, Vatn, Sauar, & Larsen, 1986; Hofstad et al., 1996; Loeve et al., 2004) og 2–14 % forsvinner fullstendig (Vleugels, Hazewinkel, Fockens, & Dekker, 2017). Risikoen for CRC etter polypektomi er assosiert med lesjonens størrelse og dysplasigrad i tillegg til antall adenomer (Calderwood, Lasser, & Roy, 2016).

Hyperplastiske polypper

Hyperplastiske polypper viser histologisk ingen tegn til kjerneatypi eller dysplasi, og har vært oppfattet som ikke-neoplastiske. Ved undersøkelse med tanke på molekylære mekanismer viser imidlertid mange av de hyperplastiske polyppene KRAS og BRAF mutasjoner som indike­rer at de kan gi opphav til malignitet. Histologiske er det ikke mulig å skille polypper med eller uten slike mutasjoner, og kunnskapen om hvilke molekylære egenskaper som vil gi en even­tuell utvikling av malignitet er foreløpig begrenset. Man antar at små (<5 mm) hyperplas­tiske polypper i rektum ikke har malignitetspotensiale, og trenger derfor ikke fjernes.

Bredbasete sagtakkete lesjoner (BSL)

Bredbaserte sagtakkete lejsoner er ofte flatt voksende, bredbasete lesjoner, lett å overse ved koloskopi (de fleste er mindre enn 5–10 mm), og det kan være vanskelig å se tydelig overgang mellom lesjonen og normal slimhinne. De er oftest lokalisert i proksimale del av tykktarmen og kan være vanskelige å fjerne komplett med slyngereseksjon (Pohl et al., 2013). BSL har potensiale for utvikling av kreft via den såkalte «serrated pathway» (Leggett & Whitehall, 2010; Pai, Mäkinen, & Rosty, 2019), og utgjør 25 % av tarmkreft­tilfellene (Crockett & Nagtegaal, 2019).

Typiske funn er BRAF-mutasjoner og metylering av DNA.  Noen BSL (4–8 %) vil inneholde dysplastiske foci (Crockett & Nagtegaal, 2019), og dette synes å gi økt malignitetspotensiale.

Tradisjonelt sagtakket adenom

Disse adenomene viser et sagtakket preg, og har også andre spesifikke histopatologiske trekk. De ser oftest ut som stilket polypp eller litt bredere/høyere (eksofytisk/filiform), men kan også være flate. De er sjeldne og er gjerne lokalisert i venstre kolon og rektum. De progredierer vanligvis ikke gjennom de samme signalveiene som bredbasede sagtakkete polyppe (East et al., 2017; Rex et al., 2012)

Sagtakket polypose syndrome

Det som tidligere ble omtalt som «Hyperplastisk polypose syndrom» kalles nå «sagtakket polypose syndrom» (SPS). Dette er det vanligste polyposesyndromet med en prevalens på 1:111 (0,9 %) i FOBT-basert screening kohorter og 1:238 (0,42 %) i primær koloskopi kohorter (Bleijenberg et al., 2020). Det er assosiert med betydelig økt risiko for CRC. I to studier var 5-års risiko for CRC 2–7 % hos pasienter med sagtakket polyppose syndrom som inngikk i et kontrollprogram med koloskopi (Boparai et al., 2010; Carballal et al., 2016).

Diagnosen SPS baseres på endoskopiske funn og er av WHO definert slik (Rosty, Brosens, Dekker, & Nagtegaal, 2019):

I. Minst 5 sagtakkete polypper proksimalt for rectum, alle ≥5 mm og minst to ≥10 mm
eller
II. Mer enn 20 sagtakkete polypper uansett størrelse utbredt over colon, med minst ≥5 proksimalt for rectum.

Antall polypper er kumulativt over flere koloskopier og alle subtyper av sagtakkede polypper/lesjoner telles.