Anestesiprotokoll: Optimal protokoll er ikke fastlagt. Imidlertid er det holdepunkt for at total intravenøs anestesi (TIVA/TCI) gir oppvåkning og mobiliserbar pasient raskere enn tradisjonell balansert anestesi med gass og fentanyl. Narkose suppleres med epidural som legges midt-torakalt (evidensnivå 1 med en viss inkonsistens, evidensgrad A/B), men dette er basert på serier med åpen kirurgi. Lavdoserte epidurale kombinasjonsregimer med lokalanestesi/opioid gitt peroperativt gir mindre frisetting av stresshormoner og mindre postoperativ insulinresistens (Uchida, Asoh, Shirasaka, & Tsuji, 1988), men igjen savnes data for laparaskopisk kirurgi. Sannsynligvis blir det mindre bruk av epiduralanestesi for denne gruppen. Det er utviklet andre og lovende teknikker for perifer blokade ved bukkirurgi (transverse abdominal plane block) (Abdallah, Chan, & Brull, 2012).
Nasogastrisk sonde (ventrikkelsonde) skal ikke benyttes rutinemessig postoperativt ved reseksjoner av tykk- og/eller endetarm (evidensgrad A) (R. Nelson, Edwards, & Tse, 2007).
Forebygging av intraoperativ hypotermi: Målsetning er normoterm pasient ved avslutning av inngrepet. Aktiv varming minsker kirurgisk stress, peroperativ blødning og komplikasjoner (evidensgrad A) (De Witte, Demeyer, & Vandemaele, 2010).
Perioperativ væskebehandling har tradisjonelt medført en vektoppgang på 3–6 kg ved reseksjoner av tykktarm (Lobo et al., 2002). Dette forlenger postoperativ tarmparalyse (evidensgrad A/B) (Lobo et al., 2002), kan svekke anastomosen og redusere vevsoksygenering (Brandstrup et al., 2003; Tambyraja, Sengupta, MacGregor, Bartolo, & Fearon, 2004). Meta-analyse som sammenligner «restriktive» regimer med «liberale» er vanskelig fordi regimene varierer sterkt lokalt. Tilgjengelig dokumentasjon tilsier et regime som sikter mot uendret kroppsvekt (Brandstrup et al., 2003; Lobo et al., 2002; Rahbari et al., 2009). Både hypovolemi og overbelastning med væske og salter er uheldig. Intraoperativ målstyrt («goal-directed») væskestyring er vist å være fordelaktig (Noblett, Snowden, Shenton, & Horgan, 2006; Walsh, Tang, Bass, & Gaunt, 2008) og bør vurderes på individuell basis, særlig hos høy-risikopasienter (evidensgrad A), selv om dokumentasjonen i hovedsak er fra lav-risikopasienter (ASA II). Dog er det usikkert hvor mye dette betyr hvis det benyttes en kombinasjon av et standardisert perioperativt regime med stressreduksjon (Lassen et al., 2009) og laparoskopisk tilgang (Senagore et al., 2009). Målstyrt væsketerapi bidrar til å avklare om væsketilførsel øker kardialt slagvolum, ikke om pasienten er i behov av forbedret perifer oksygenering. Narkose i kombinasjon med epidural gir hypotensjon. Væske bør i slike situasjoner kun gis i den grad det foreligger hypovolemi og evt kombineres med vasopressor i titrert dose for å opprettholde adekvat blodtrykk (Holte et al., 2004). Målsetningen bør være uendret kroppsvekt etter operasjonen slik at man unngår ødem, som blant annet påvirker tarmfunksjon postoperativt (Brandstrup et al., 2003). Pasienter bør motiveres til å dekke sitt væskebehov oralt fra første postoperative dag (evidensgrad B).