WHO definerer palliativ behandling som lindring av symptomer for å oppnå best mulig livskvalitet og eventuelt livsforlengelse for pasienter med inkurabel sykdom. I sin nyeste definisjon legges det vekt på tidlig identifisering av problemstillinger som krever palliativ behandling (WHO Definition of Palliative Care, 2010). Palliativ behandling retter seg mot den enkelte pasientens individuelle behandlingsmål som for eksempel livskvalitet, mens ikke-kurativ behandling bare sier noe om en behandlingseffekt på tumorsykdommen målt ved for eksempel overlevelse, komplikasjoner mm. (Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for palliasjon i kreftomsorgen, 2019). Palliativ behandling kan være tumorrettet eller symptomrettet. Sentralt i valg av behandling er vurdering av hvor langt pasienten har kommet i sykdomsprosessen (figur 15.1). Tumorrettet behandling gis ofte i tidlig fase, mens symptomlindring er viktigere senere i forløpet. Dette er spesielt viktig ved vurdering av invasive prosedyrer sent i sykdomsforløpet når forventet levetid er meget kort. Det er viktig å vurdere om og når det palliative teamet skal involveres, både for optimal symptomlindring og for å etablere et nettverk i primærhelsetjenesten (individuell plan).
ECOG status
Pasientens funksjonsstatus bør beskrives i henhold til ECOG funksjonsstatus:
ECOG 0 – Ingen funksjonsbegrensninger
ECOG 1 – Kan utføre lettere oppgaver/aktiviteter selv
ECOG 2 – Oppegående >50 % av våken tid på døgnet
ECOG 3 – Sengeliggende/i stol >50 % av våken tid på døgnet
ECOG 4 – Sengeliggende, avhengig av hjelp