Hvert år forekommer det i Norge mellom 180–190 nye krefttilfeller hos barn og ungdom yngre enn 18 år. Store forandringer i behandlingsopplegg med bl.a.innføring av stråleterapi og kjemoterapi har ført til en økende andel i voksenbefolkningen som er overlevere etter kreft i barne- og ungdomsalder. Det siste tiåret har utvikling av behandling siktet mot å begrense seneffekter i tillegg til å øke overlevelsen. Frem til nå har få barnekreft-overlevere blitt fulgt gjennom hele livsløpet, slik at vår kunnskap om seneffekter som kan forekomme gjennom et livsløp er begrenset. Stadige endringer av behandlingsopplegg gjør det vanskelig å overføre dagens kunnskap om seneffekter hos gårsdagens barnekreft-overlevere til fremtidige seneffekter hos dagens overlevere. Det foreligger imidlertid stadig mer forskning som viser at så mange som 2 av 3 barnekreftoverlevere lever med en eller flere helsetilstander som kan tilskrives gjennomgått kreftbehandling, i tillegg til ulike sosioøkonomiske utfordringer (Oeffinger et al., 2006). Dette kalles ofte «sen-effekter». Noen sen-effekter utvikler seg allerede under behandlingen («long-term effects»), andre kommer først (flere år) senere («late-effects»).
Barn har større tilpasningsevne og ser dermed ut til å tåle påkjenningene under selve behandlingsfasen bedre enn voksne. Samtidig rammes barn av sykdom og behandling i en alder da de er fysisk og mentalt umodne men i rask vekst og utvikling og derfor er de sårbare for skader på lang sikt. De har også potensielt sett mange flere år igjen å leve sammenlignet med de fleste voksne pasienter.
Når visse organfunksjoner er svekket kan latenstiden før manifestering av symptomer være lang, dette fordi kroppen stiller større krav etter hvert som den vokser til.
Hvilke seneffekter som forekommer, er avhengig av en rekke forhold og samspillet mellom dem ((Kreftoverlevere: ny kunnskap og nye muligheter i et langtidsperspektiv, 2009), tabell 1).
| Forhold ved sykdommen og behandlingen | Type barnekreft. Sykdommens lokalisasjon og utbredelse. Sykdommens vekstmønster. Behandlingsform og behandlingsintensitet. |
| Forhold ved barnet/personen | Alder – jo yngre barnet er, jo mer skadelig er strålebehandling. Resiliens – motstandskraft – noen barn ser ut til å tåle alt. Genetisk utrustning – trolig er visse gener av betydning for utvikling av visse seneffekter. Helseatferd som voksen – røyking, usunn livsstil. |
| Forhold i barnets miljø – av spesiell betydning for psykososiale seneffekter | Familiens måte å tilpasse seg sykdommen. Familiens tilgang på støtte (også profesjonell) inkludert nettverk under behandlingen. Barnets tilgang på støtte (venner, andre voksne og profesjonell). |
(Tabell innhentet fra «Kreftoverlevere: ny kunnskap og nye muligheter i et langtidsperspektiv» (Kreftoverlevere: ny kunnskap og nye muligheter i et langtidsperspektiv, 2009) med tillatelse fra forlaget)
En av utfordringene ved å oppnå kunnskap om disse seneffektene er bl.a. at sykdommen rammer et relativt lite antall barn i ulike aldre og omfatter forskjellige kreftsykdommer i ulike organer, med til dels ulik behandling. En annen viktig utfordring er å bringe kunnskapen ut til allmennhelsetjenesten samt mangel på systematisk oppfølging av overlevere med risiko for seneffekter. Ikke minst er det viktig å bringe kunnskapen om seneffekter ut til pasientene på en måte som gir dem en mulighet til selv å håndtere risikofaktorer for fremtidig helse.