Lungerehabilitering har vist å redusere tungpust (dyspné), utmattelse (fatigue), angst og depresjon, øke fysisk utholdenhet og muskelstyrke og bedre helserelatert livskvalitet (McCarthy et al., 2015; Spruit et al., 2013), og er rangert som en av de mest kostnadseffektive behandlinger ved kols (GOLD, 2021). Den fysiske treningen i et lungerehabiliteringsprogram har som mål å vedlikeholde eller øke muskelstyrke, utholdenhet, funksjonsevne og aktivitetsnivå og må derfor ha en intensitet som muliggjør fysiologiske forbedringer (Spruit et al., 2013). Lungerehabilitering med trening og pasientopplæring tilrettelagt for enkeltindividet, gir fysiologiske og psykologiske forbedringer og derav effekt (McCarthy et al., 2015; Spruit et al., 2013). Personer med kols i alle stadier av sykdomsforløpet har effekt av lungerehabilitering, og alle som er symptombegrenset av kols har en rettighet til å bli vurdert for denne behandlingen i spesialisthelsetjenesten. Veiledende frist for start av utredning varierer etter alvorlighetsgrad av sykdommen (Helsedirektoratet, 2015). Kommunene har også et lovpålagt ansvar for å tilby rehabilitering, jf. Forskrift om habilitering og rehabilitering § 5 (lovdata.no).
Lungerehabilitering implementert innen 4 uker etter en kolsforverring har vist å forbedre livskvalitet, redusere reinnleggelser og nye episoder med forverring (eksaserbasjoner) (Puhan et al., 2011; Wedzicha et al., 2017).
Hverdagsrehabilitering, som mange kommuner tilbyr, er et generelt tiltak for personer med ulike sykdommer (Førland et al., 2016) og har som mål å øke personlig selvstendighet og redusere bruk av helse- og omsorgstjenester (Legg et al., 2016). Forbedring av utholdenhet og muskelstyrke er ikke et mål med dette tiltaket, slik det er med lungerehabilitering (Spruit et al., 2013). Hverdagsrehabilitering skiller seg dermed fra lungerehabilitering ved at den er rettet mot personer som har opplevd reduksjon i funksjonsnivå (funksjonsfall), og har fokus på tilrettelegging av hverdagsaktiviteter for å øke personlig uavhengighet (Førland et al., 2016). Hverdagsrehabilitering har imidlertid ikke vist å gi bedring på personlig uavhengighet, redusert bruk av helse- og omsorgstjenester eller bedring av fysisk funksjon (Legg et al., 2016). For pasienter med kols er det lungerehabilitering som tiltak som har vist å gi effekt, og det er denne behandlingen som bør tilbys.
Helseatlas for kols (helseatlas.no) viste at lungerehabilitering er mangelfullt utbygd i norske kommuner (Leivseth et al., 2017), men det er en politisk målsetting at en større del av lungerehabiliteringstilbudet til pasienter med kols skal tilbys av kommunene (Helse- og omsorgsdepartementet, 2017). I 2015 deltok færre enn 0,10 % av den norske befolkningen som var 40 år eller eldre og hadde kols på lungerehabilitering (Leivseth et al., 2017). Bare et fåtall av pasientene med kols som ville ha nytte av lungerehabilitering, får i dag tilbudet.