Kreftsykdommen i seg selv, og også de ulike behandlingsmodalitetene, er assosiert med mulige komplikasjoner og toksisitet som har stor betydning for pasientens livskvalitet. Sykdommen rammer et område av kroppen med komplekse strukturer av stor funksjonell viktighet. Det er derfor viktig med grundig oppfølging av alle disse aspekter ved pasientens sykdom (Gilbert et al., 2016).
Avhengig av behandlingen pasienten har fått, vil han eller hun kunne utvikle seneffekter (Helsedirektoratet, 2020b; Sundhedsstyrelsen, 2015). Rehabiliteringen må således planlegges på bakgrunn av individuelle vurderinger hos den enkelte pasient, og i nært samarbeid mellom sykehus, fastlege og relevante kommunale tjenester.
Svelgevansker og ernæring
Svelgevansker (dysfagi) kan forekomme som en følge av både kirurgisk og onkologisk behandling. Dysfagi kan medføre vekttap, redusert livskvalitet, sosial isolasjon og risiko for luftveisinfeksjoner ved aspirasjon. Pasienten må følges opp og eventuelt utredes med tanke på dysfagi. Henvisning til logoped kan være aktuelt (Sundhedsstyrelsen, 2015). Logopeden har en viktig rolle i arbeidet med svelgvansker hos denne pasientgruppen (NICE, 2004). I tillegg tilbyr Sunnaas Sykehus opphold for vurdering av spise- og svelgfunksjon (Avdeling for funksjonsvurdering, 2022).
Redusert næringsinntak med underernæring og vekttap til følge er et hyppig forekommende problem både før, under og etter behandling. Dette kan ha ulike årsaker. Pasientens ernæringsstatus må vurderes, og ernæringssituasjonen bør optimaliseres enten i form av tilskudd til normal kost, eller nedleggelse av nasogastrisk sonde eller innleggelse av PEG. Ved vedvarende problemer etter gjennomført behandling, bør pasienten henvises til utredning, oppfølging og opptrening (Sundhedsstyrelsen, 2015).
Det er mange forhold ved sykdom og behandling som kan gjøre matinntaket vanskelig, og ikke kun svelgevansker. F.eks. smerter ved svelging, dysfagi, mukositt, munntørrhet, endret/redusert smakssans, redusert spyttproduksjon, redusert gapeevne, redusert tyggefunksjon/tyggevansker, vansker med å bevege tunge, forstoppelse og diare.
Klinisk ernæringsfysiolog bør i tillegg til å være tilgjengelig gjennom behandlingsforløpet også være tilgjengelig før behandling, for å kunne korrigere pasientens ernæringsstatus før oppstart av behandling (NICE, 2004).
Klinisk ernæringsfysiolog og logoped bør samarbeide vedrørende ernæringsproblematikk og svelgvansker hos denne pasientgruppen (NICE, 2004).
Munntørrhet
Munntørrhet er et hyppig forekommende problem, og kommer som følge av ikke tilsiktet strålebehandling av spyttkjertler. Pasienten må informeres om fuktende tiltak og produkter, og oppfordres til å prøve ut ulike tiltak for å finne hva som fungerer best (Sundhedsstyrelsen, 2015). Både farmakologiske og ikke-farmakologiske tiltak kan være aktuelt (Galloway et al., 2016). Tannpleier bør om mulig involveres. Det pågår i regi av Helsedirektoratet, et prøveprosjekt for orale tjenester i sykehus som i vesentlig grad involverer - og kan bedre tilbudet til - pasienter med hode-halskreft.
Orofacial rehabilitering: Dental rehabilitering, proteser, obturator og epiteser
Dersom tannbærende deler av kjevene og/eller mange tenner er fjernet, er det behov for oral/dental rehabilitering. Proteser må tilpasses eller justeres. Vevsdefekter i overkjeven kan erstattes med obturatorproteser. Tannimplantater og feste for proteser krever særskilt forberedelse, ev. hyperbar oksygen behandling (HBO) etter gjennomgått strålebehandling, og skal kun gjøres av tannlege/lege som kjenner pasientgruppen.
Pasienter med behov for HBO må henvises Landsfunksjonen i elektiv hyperbarmedisin, Haukeland Universitetssykehus, Bergen. Ved HBO øker man omgivelsestrykket rundt hele kroppen i trykktank mens man puster rent oksygen. Kombinasjonen av høy konsentrasjon av oksygen og høyt omgivelsestrykk gjør at store mengder oksygen tas opp i blodbanen og transporteres til hele kroppen. Viktigste indikasjoner i aktuelle sammenheng er kroniske stråleskader i kjeve/munnhule og behandlingsresistene kroniske osteomyelitter, der HBO er adjuvant behandling i tillegg til kirurgi og antibiotika.
Tannimplantat kan også festes i transplantert benvev. Pasienter som ikke kan kirurgisk rekonstrueres, kan ha behov for ekstra orale proteser (epiteser) for øye/nese eller kombinerte ansiktsproteser. Disse lages og tilpasses av anaplastolog, og krever livslang oppfølgning og fornying.