Antikoagulasjonsbehandling hos pasienter med hjerneblødning og atrieflimmer

Beskrivelse av inkluderte studier

Det ble ikke funnet noen relevant systematisk litteraturoversikt ved litteratursøk for denne anbefalingen. Det ble derfor sett til enkeltstudier hvorav en retrospektiv kohortstudie av Kuramatsu et al. (2015) [259] ble valgt ut som forskningsgrunnlag. Den nevnte studien inkluderte 1 176 pasienter ved 19 tredjelinjetjeneste-sentere i Tyskland. Av disse var det 566 pasienter med hjerneblødning og samtidig atrieflimmer som former basis forskningsgrunnlaget (se Summary of Findings-tabell). I tillegg til Kuramatsu et al. (2015), er også kunnskapselementer som klinisk erfaring og brukerkunnskap trukket inn i utarbeidelse av anbefalingen.

Utfall 1: Død
Sammenlignet med kontrollgruppen (ingen antikoagulasjonsbehandling), antyder resultatene fra studien at oppstart av antikoagulasjonsbehandling gir lavere risiko for død med 217 færre tilfeller per 1000 pasient med hjerneblødning (fra 129 færre til 262 færre tilfeller). Kvaliteten på evidensgrunnlaget for utfallet «død» er veldig lav grunnet usikkerhet knyttet til effektestimatet. Dette skyldes liten informasjonsstørrelse med svært få hendelser (død).

Utfall 2: Alvorlig funksjonshemming (mRS 4-6)
Alvorlig funksjonshemming ble vurdert ved bruk av modified Rankin Scale (mRS). Skalaen går fra 0 (ingen symptom) til 6 (død). Den relative (RR) og absolutte effekten som er oppgitt i studien, antyder redusert risiko for alvorlig funksjonshemming ved oppstart av antikoagulasjonsbehandling. I løpet av studien (oppfølging ett år) var det 266 færre tilfeller per 1000 pasient med hjerneblødning av alvorlig funksjonshemming blant deltakere som fikk antikoagulantia (fra 134 færre til 360 færre tilfeller). Kvaliteten på evidensgrunnlaget er veldig lav grunnet: 1) høy risiko for systematiske feil under utførelse av studien (dvs. effektestimatet er hentet fra analyser hvor det ikke er justert for statistisk signifikante forskjeller mellom de som fikk og de som ikke fikk, antikoagulasjonsbehandling); og 2) usikkerhet knyttet til presisjon grunnet liten informasjonsstørrelse (få deltakere og hendelser med alvorlig funksjonshemming)).

Utfall 3: Cerebralt infarkt (hjerne)
Cerebralt infarkt ble definert som iskemisk hjerneslag og transitorisk iskemisk anfall (TIA). Det ble ikke oppgitt relativ risiko for dette utfallet, men i stedet hyppighet av hendelser (event rate) av cerebralt infarkt for hver gruppe. Event rate er et mål på hvor mange hendelser - i dette tilfellet cerebralt infarkt – som skjer innad i hver gruppe. Funnene fra studien viste at det var en statistisk signifikant forskjell i hendelser av cerebralt infarkt mellom gruppene, og at risikoen var lavere for pasienter med antikoagulasjonsbehandling (3.9 hendelser per 100 pasient-år oppfølging) sammenlignet med pasienter uten antikoagulantia (12.7 hendelser per 100 pasient-år oppfølging). Kvaliteten på evidensgrunnlaget er veldig lav grunnet usikkerhet knyttet til effektestimatet. Dette skyldes liten informasjonsstørrelse med svært få hendelser med cerebralt infarkt.

Utfall 4: Iskemiske komplikasjoner
Iskemiske komplikasjoner ble definert som cerebrale (iskemisk hjerneslag og TIA) eller ikke-cerebrale (blodpropp i lunger, mave/tarm, ekstremiteter eller hjerteinfarkt). Den absolutte effekten antyder fordel ved behandling med antikoagulasjon med 94 færre tilfeller per 1000 pasient med hjerneblødning (fra 27 færre til 125 færre hendelser). Kvaliteten på evidensgrunnlaget er veldig lav grunnet: 1) høy risiko for systematiske feil i utførelse av studien (dvs. effektestimatet er hentet fra analyser hvor det ikke er justert for statistisk signifikante forskjeller mellom de som fikk og de som ikke fikk, antikoagulasjonsbehandling); og 2) usikkerhet knyttet til presisjon grunnet liten informasjonsstørrelse (få hendelser med iskemiske komplikasjoner).

Utfall 5: Hemorragiske (blødningsrelaterte) komplikasjoner
Hemorragiske (blødningsrelaterte) komplikasjoner ble definert som ny hjerneblødning ved cerebral-parenkymatøse eller ekstrakraniale blødninger (blødning i mave/tarm, øyet, blødning i muskulatur eller blod i urinen). Funn fra analysen antyder at det ikke foreligger forskjell i effekt på hemorragiske komplikasjoner ved behandling med antikoagulantia sammenlignet med ingen behandling. Den absolutte forskjellen i effekt viste 16 flere hendelser per 1000 pasient med hjerneblødning for pasienter med antikoagulasjonsbehandling, men det kunne være 23 færre- til 99 flere hendelser (hemorragiske komplikasjoner). Kvaliteten på dette utfallet er også vurdert som veldig lav grunnet: 1) høy risiko for systematiske feil i utførelse av studien (i.e. effektestimatet er ikke justert for statisk signifikante forskjeller mellom de som fikk- og de som ikke fikk, antikoagulasjonsbehandling); og 2) usikkerhet knyttet til presisjon grunnet liten informasjonsstørrelse (få hendelser med hemorragiske komplikasjoner).

Utfall 6: Ny hjerneblødning
Sammenlignet med kontrollgruppen (ingen antikoagulasjonsbehandling), så antyder resultatene fra studien at det ikke foreligger forskjell i effekt på ny hjerneblødning ved oppstart av antikoagulasjonsbehandling. Det ble ikke oppgitt relativ risiko for dette utfallet, men i stedet hyppighet av hendelser (event rate) for hver gruppe. Hyppighet av hendelser var lik for begge grupper med 3.9 hendelser (ny hjerneblødning) per 100 pasient-år. Kvaliteten på evidensgrunnlaget er svært lav grunnet usikkerhet knyttet til effektestimatet. Dette skyldes liten informasjonsstørrelse med veldig få hendelser (ny hjerneblødning).

Antikoagulasjonsbehandling hos pasienter med hjerneblødning og atrieflimmer

Praktisk informasjon

Begrunnelse

Vurdering

Fordeler og ulemper

Kvalitet på dokumentasjonen

Verdier og preferanser

Forskningsgrunnlag

PICO

Beskrivelse av inkluderte studier

Referanser