Molekylær, målrettet behandling og immunterapi
For pasienter som ikke er kandidater for kirurgisk eller annen lokalbehandling grunnet lokalavansert eller metastatisk sykdom, kan systemisk tumorrettet behandling være et alternativ. I økende grad vurderes også nå systemisk behandling tidligere i sykdomsforløpet. Det er foreløpig for lite data til å vite eksakt hvordan behandlingen skal sekvenseres, men som nevnt (avsnittet "Transarteriell kombinert med annen behandling" i kapittelet Transarterielle teknikker) har for eksempel en multisenter fase 3-studie fra Kina (LAUNCH-studien) vist betydelig gevinst av å kombinere TACE med lenvatinib (Peng et al., 2022). Per i dag har vi imidlertid ikke grunnlag for å anbefale neoadjuvant systemisk behandling i tilfeller der kurativ behandling er mulig, og kombinasjonen TACE og systemisk behandling er foreløpig kun aktuell i studier.
Det er så langt heller ikke indikasjon for adjuvant behandling etter kirurgi utenfor kliniske studier. Sorafenib har ikke vist effekt i adjuvant setting (Bruix et al., 2015). Det pågår imidlertid studier med immunterapi i adjuvant setting, etter lovende fase 2-studier.
Både effekt av - og toleranse for - systemisk behandling vil avhenge av at pasienten har bevart leverfunksjon, god allmenntilstand og funksjonsklasse (ECOG). Diagnosen bør sikres histologisk før onkologisk behandling.
Systemisk behandling, som er i rask utvikling, bygger nå på tre behandlingsprinsipper; multikinasehemming, angiogenesehemming og sjekkpunkthemming.
FIGUR KOMMER
Figur 3. Oversikt signalhemmere og antistoffer som har vist effekt mot HCC, og hvordan de påvirker T-celler, tumorceller og endotelceller (fase III-data markert med grønne og gule bokser; fase II-data markert med røde bokser). Llovet et al. (2021)
Immunterapi i form av PD-L1-hemmeren atezolizumab i kombinasjon med bevacizumab er godkjent av Beslutningsforum til bruk i førstelinje for inoperabel HCC
IMbrave 150-studien viste at denne kombinasjonsbehandlingen både ga økt overlevelse (median OS 19,2 md. vs. 13,4 md.) og bedre livskvalitet enn sorafenib. Objektiv responsrate (OR) var 27,3 % (hvorav 5,5 % med komplett respons) i atezolizumab/bevacizumab-gruppen mot 11,9 % hos dem som fikk sorafenib. Denne behandlingen vil være førstevalg med mindre det foreligger kontraindikasjoner for medikamentene. Med tanke på bevacizumab vil pasientene ofte trenge gastroskopi for å utelukke behandlingstrengende varicer før oppstart. I tillegg må eventuell hypertensjon og venøs tromboembolisme behandles adekvat før oppstart. Ved arterielle tromboemboliske hendelser, eller alvorlig blødning, må bevacizumab seponeres. For atezolizumab må man være oppmerksom på immunologiske kontraindikasjoner og bivirkninger. Ved responsevaluering må man kjenne til muligheten for såkalt pseudoprogresjon, der det kan være aktuelt å kontinuere behandling i minst fire uker og gjenta responsevalueringen før det ev. konkluderes med progresjon (Costa et al., 2021).
Alternative behandlingsmuligheter er ulike multikinasehemmere. Sorafenib har inntil godkjenning av atezolizumab og bevacizumab vært førstelinjes behandling for disse pasientene, basert på resultatene fra SHARP-studien som ble publisert i 2008 (Llovet et al., 2008). Lenvatinib, en annen multikinasehemmer, viste ikke-underlegenhet (median OS 13,6 md. vs. 12,3 md.) og annerledes bivirkningsprofil, sammenlignet med sorafenib i REFLECT-studien (Kudo et al., 2018) og er basert på dette også godkjent som førstelinjes behandling ved HCC. Videre er regorafenib godkjent til bruk som andrelinjes behandling etter progresjon på sorafenib (Bruix et al., 2017). Det er foreløpig uavklart hva som er beste andrelinjes behandling etter atezolizumab/bevacizumab, men aktuelle regimer som kan vurderes vil være lenvatinib, sorafenib og regorafenib. De vanligste bivirkninger av disse medikamentene er fatigue, diaré og hånd- og fotsyndrom, som oftest vil være reversible ved dosereduksjon eller seponering. Andrelinjes behandling bør vurderes ved bevart leverfunksjon og godt funksjonsnivå etter både tyrosinkinasehemmere og immunterapi, siden data tyder på lengre sykdomskontroll enn ved kun én linjes behandling.
Videre kan ramucirumab og cabozantinib nevnes som mulige kommende behandlingsalternativer i hhv. andrelinje og andre-/tredjelinje basert på resultater i hhv. REACH2-studien og CELESTIAL-studien. Estimert median overlevelse var 8,5 md. for pasienter med AFP > 400 og tidligere behandling med sorafenib som fikk ramucirumab mot 7,3 md. ved placebo (Zhu et al., 2019). Median overlevelse med cabozantinib var 10,2 md. vs. 8,0 md. for placebo (Kelley et al., 2020). Per februar 2023 er disse medikamentene ikke metodevurdert og dermed ikke tilgjengelige for bruk i Norge.
I HIMALAYA-studien ga dobbel immunterapi i form av en enkelt dose med CTLA4-antistoff kombinert med kontinuerlig PD-L1-antistoff hver fjerde uke bedre overlevelse enn sorafenib (median OS 16,4 md. vs. 13,8 md.) (Abou-Alfa, 2022). Regimet kalles STRIDE-regimet (Single Tremelimumab Regular Interval Durvalumab), og primært endepunkt var sammenligning av OS ved STRIDE vs. sorafenib. Som sekundært endepunkt viste studien at Durvalumab i monoterapi var ikke-underlegen sammenlignet med sorafenib og bedre tolerert enn de to andre behandlingsregimene. Kombinasjonsbehandlingen er til vurdering i Nye metoder (Durvalumab (Imfinzi) / tremelimumab (Imjudo) - Nye metoder).
Biopsi for undersøkelse av genforandringer med tanke på mer målrettet terapi kan vurderes, men per februar 2023 er det kun entrektinib som er aktuell målrettet behandling for pasienter med HCC. Entrektinib har tumoragnostisk godkjenning i andre linje dersom NTRK-fusjon påvises i tumor, noe som imidlertid er svært sjelden ved HCC (Entrektinib (Rozlytrek) - Indikasjon II - Nye metoder).
Inklusjon i aktuelle kliniske studier bør tilstrebes i hele behandlingsløpet.
Konvensjonell kjemoterapi
Konvensjonell kjemoterapi, blant annet doksorubicin og FOLFOX (Qin et al., 2013), har tidligere vært forsøkt, men det er ikke dokumentert effekt på overlevelse og det kan derfor ikke anbefales på generelt grunnlag.
Anbefalinger
- Atezolizumab i kombinasjon med bevacizumab anbefales i førstelinje til behandling av inoperabel HCC hvis det ikke foreligger kontraindikasjoner.
- Lenvatinib og sorafenib er også godkjente alternativer i førstelinjes behandling av inoperabel HCC.
- Regorafenib er godkjent som andrelinjes behandling ved progresjon på sorafenib.
- Det er foreløpig uavklart hva som er beste andrelinjes behandling etter atezolizumab/bevacizumab, men aktuelle regimer som kan vurderes er lenvatinib, sorafenib og regorafenib.