Kjønns- og legningsnøytralt språk: Skolehelsetjenesten bør bruke et kjønns- og legningsnøytralt språk i all formidling og kommunikasjon
Sterk anbefaling vil gjelde for de aller fleste pasienter i de aller fleste situasjoner. Uttrykk som brukes er "bør" og "anbefaler". Hvis anbefalingen er så klart faglig forankret at det sjelden er forsvarlig ikke å følge den, brukes uttrykkene "skal" og "må".
Skolehelsetjenesten bør bruke et kjønns- og legningsnøytralt språk for å:
Bygge en åpen og inkluderende kultur der mangfoldet av kjønn og seksualiteter anerkjennes
Forebygge diskriminering basert på kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og/eller seksuell orientering
Skape en trygg ramme for at den enkelte elev selv kan definere hvem hun eller han identifiserer seg som eller tiltrekkes av
Et eksempel på anvendelse av kjønns- og legningsnøytralt språk er å snakke om forelskelse og kjærester uten en forventning om at det er mellom gutt og jente.
I undervisning, veiledning og samtaler bør alle barn og ungdommer kunne finne gjenkjennelse og relatere seg til det som blir sagt, uavhengig av seksuelle orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.
I undervisningssammenheng må skolehelsetjenesten ha et bevisst forhold til:
At noen av elevene ikke har en heterofil orientering
At noen har en kjønnsidentitet som er annerledes enn den den kjønnskategorien de fikk tildelt ved fødselen
At noen lever i andre familiekonstellasjoner enn majoriteten
I enkeltkonsultasjoner kan særlig innledende bruk av personlig pronomen «han» og «hun» føre til misforståelser og manglende tillit mellom personellet i skolehelsetjenesten og barnet/ungdommen. Å ta for gitt at barnet/ungdommen er eller føler på den ene eller andre måten kan bidra til å vanskeliggjøre den gode samtalen i konsultasjonen. Dette kan eksempelvis unngås:
Ved å bruke nøytrale pronomen, «den du er forelsket i» eller «den du har sex med»
Ved å bruke substantiv, for eksempel «kjæresten» i stedet for personlige pronomen «han» og «hun»
Hvis det ikke er åpenbart om barnet/ungdommen identifiserer seg som «han» eller «hun», bør skolehelsetjenesten spørre hvordan personen ønsker å bli tiltalt og omtalt og ta hensyn til det i videre kommunikasjonen.
Helsedirektoratet finansierer prosjektet Rosa kompetanse (foreningenfri.no), et tilbud om opplæring og kompetanseheving for ansatte i skole-, helse- og sosialtjenesten og barnehager. Målet er at fagpersoner skal få økt kompetanse til å gi homofile, lesbiske, bifile og transpersoner (lhbt) likeverdige tjenester.
Innholdet i anbefalingen bygger på forskrift og konsensus i arbeidsgruppa.
En universelt utformet og likeverdig helsetjeneste innebærer at alle brukergrupper skal føle seg trygge og kan være seg selv i møte med helsetjenesten, uavhengig av etnisitet og nasjonal opprinnelse, livssyn, seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. En viktig forutsetning for god helse er at alle innbyggeres seksuelle rettigheter er respektert og oppfylt. Dette innebærer at den enkelte skal få leve ut sin seksuelle orientering, sin kjønnsidentitet og sitt kjønnsuttrykk uten å oppleve skam og uten å bli utsatt for tabuer og stigmatisering. Den enkelte skal vernes fra seksuell trakassering.
Skolehelsetjenestens tilbud til barn og unge skal blant annet omfatte helsefremmende og forebyggende psykososialt arbeid og samarbeid med skole om tiltak som fremmer godt psykososialt og fysisk lærings- og arbeidsmiljø, jf. forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 6 bokstav a og f. I merknadene til forskriften er det utdypet at tjenesten bør rette særlig oppmerksomhet mot barn og ungdom med spesielle behov, for eksempel barn og ungdommer med problemer knyttet til kjønnsidentitet og seksualitet. En måte å legge til rette for denne gruppen på er å bruke et kjønnsnøytralt språk.
Ifølge brukerorganisasjonen Skeiv Ungdom, er den største utfordringen blant unge som ikke har en heterofil seksuell legning, psykisk stress knyttet til egen identitet og møte med fordommer i samfunnet. Lesbiske, homofile, bifile og transpersoner er særlig utsatt for mobbing og trakassering i skolen. Dette kan delvis tilskrives at skolen og samfunnet generelt tar for gitt at alle er heterofile (Djupedal et al., 2015).
I norsk språk benyttes personlig pronomen «han» og «hun». I møte med ungdom som har en annen kjønnsidentitet enn majoriteten eller er forelsket i en av samme kjønn, kan bruken av disse personlige pronomen føre til misforståelser mellom tjenesteyter og bruker. Ved å bytte til nøytrale pronomen, eksempelvis «den du er forelsket i», eller substantiv, som «kjæresten», kan flere oppleve et respektfullt møte med helsetjenestene. Ved bevisst å bruke et kjønnsnøytralt språk kan skolehelsetjenesten bidra til at alle barn og ungdom opplever at undervisning, samtalen eller veiledningen er relevant, og at de føler seg inkludert uten nødvendigvis å måtte identifisere sin seksuelle orientering eller sin kjønnsidentitet.
Samarbeid med skolen om felles praksis på dette området kan bidra til å skape et godt oppvekstmiljø og psykososialt skolemiljø for barn og ungdom uavhengig av kjønnsidentitet og seksuell legning, samt bidra til å skape en helsefremmende skole i tråd med skolehelsetjenestens formål, jf. forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 1.
Djupedal, Ø.,
& Norge, K.
(2015).Å høre til: Virkemidler for et trygt psykososialt skolemiljø: Utredning fra utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon 9. august 2013: Avgitt til Kunnskapsdepartementet 18. mars 2015 (Vol. NOU 2015: 2).Oslo: Departementenes sikkerhets-og serviceorganisasjon, Informasjonsforvaltning,
Helsedirektoratet (2019). Kjønns- og legningsnøytralt språk: Skolehelsetjenesten bør bruke et kjønns- og legningsnøytralt språk i all formidling og kommunikasjon [nettdokument]. Oslo: Helsedirektoratet (lest 21. desember 2024). Tilgjengelig fra https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/helsestasjons-og-skolehelsetjenesten/skolehelsetjenesten-520-ar/andre-overgripende-tiltak/kjonns-og-legningsnoytralt-sprak-skolehelsetjenesten-bor-bruke-et-kjonns-og-legningsnoytralt-sprak-i-all-formidling-og-kommunikasjon