Helsestasjon for ungdom skal være tilrettelagt for å:
- teste for seksuelt overførbare infeksjoner (SOI)
- behandle SOI
- gjennomføre eller bidra til smitteoppsporing ved SOI
Testing og behandling for SOI: Helsestasjon for ungdom skal tilby testing og behandling for seksuelt overførbare infeksjoner (SOI)
Betegnelsen brukes når kravet er forankret i lov eller forskrift.
Testing for seksuelt overførbare infeksjoner (SOI)
Når ungdom oppsøker HFU med mistanke om eller spørsmål om seksuelt overførbare infeksjoner (SOI), må helsesykepleier eller lege foreta en anamnese som kartlegger:
- hvilken seksualpraksis ungdommen har (seksualanamnese)
- om ungdommen har symptomer, eventuelt hvilke symptomer (symptomanamnese)
- om ungdommen har vært eksponert for smitte (smitteanamnese)
En grundig anamnese vil avgjøre hvilke prøver som må tas i hvert enkelt tilfelle.
Helsestasjon for ungdom bør benytte Sex og samfunns «Metodebok» som veileder og oppslagsverk i forbindelse med konsultasjoner om seksuell helse, prevensjon og seksualt overførbare infeksjoner (Sex og samfunn, 2023).
Metodeboken gir god veiledning om anamnese og undersøkelse, samt behandling av seksuelt overførbare infeksjoner.
Seksualanamnese
Det er viktig å avklare seksuell aktivitet det siste halvåret.
- Hva slags seksuell praksis (vaginalt samleie, analt samleie, oralsex, oral-analsex)?
- Hvilket kjønn?
- Kjøp og salg/bytte av sex?
- Kondombruk?
Symptomanamnese
Symptomanamnese skal avdekke sykdomstegn. Dette kan omfatte:
- avklaring av symptomer hos ungdommen
- undersøkelse av ungdommen, for eksempel undersøkelse av anus, munnhule eller gynekologisk undersøkelse
- laboratorieprøver
For å sikre adekvat testing for SOI, bør HFU kunne tilby alle ungdommer ulike typer prøver ved behov. Følgende typer prøver bør tilbys:
- urinprøve
- vaginalprøve
- anusprøve
- halsprøve
- blodprøve
Smitteanamnese
Dersom pasienten har hatt sex med en sannsynlig smittekilde må dette kartlegges.
- Når skjedde dette?
- Når var siste test for smitte og resultat av denne?
I Sex og samfunns (2023) elektroniske metodebok gis det spesifiserte indikasjoner for prøvetaking og prøvetakingsmetoder. I metodeboka gis det også råd om pliktig smitteoppsporing, samt maler for pasientinformasjon.
Behandling for SOI og smitteoppsporing
Helsestasjon for ungdom skal tilby behandling til ungdommer som får påvist seksuelt overførbare infeksjoner.
Behandling innebærer i de fleste tilfeller rekvirering av ulike legemidler. Dette må gjøres av en lege. Se anbefalingen Lege i HFU.
Dersom ungdommen har en seksuelt overførbar infeksjon som regnes som en allmennfarlig smittsomme sykdom, skal legen som behandler ungdommen gjennomføre smitteoppsporing.
Følgende seksuelt overførbare infeksjoner anses som allmennfarlige smittsomme sykdommer:
- HIV-infeksjon
- Gonoré
- Syfilis
- Genital Klamydiainfeksjon
- Hepatitt A
- Hepatitt B
- Hepatitt C
Se Folkehelseinstituttets Smittevernveileder kapittel 16 (fhi.no) og Sex og samfunns eMetodebok (emetodebok.no) for seksuell helse for mer informasjon om smitteoppsporing.
Meldingssystem for smittsomme sykdommer (MSIS)
Enhver lege som oppdager eller får mistanke om smittsom sykdom i gruppe A (fhi.no) skal uten hensyn til taushetsplikt skriftlig melde tilfellet. Melding skal sendes til MSIS ved Folkehelseinstituttet og til kommuneoverlegen i den kommunen der den smittede bor, se FHIs smittevernveileder (fhi.no).
Innholdet i anbefalingen bygger på forskrift og konsensus i arbeidsgruppa.
Tilbudet i helsestasjonstjenesten skal blant annet omfatte råd og veiledning i forhold til fysisk, psykisk og seksuell helse tilpasset ungdoms behov og kartlegging for å avdekke risiko for fysiske og psykiske vansker/problemer og skjevutvikling, og sørge for tilbud om nødvendig oppfølging og hjelp, jf. forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 5 bokstav d og k. En sentral oppgave for helsestasjon for ungdom er derfor å tilby ungdom veiledning knyttet til et vidt spekter av tema innen seksuell helse, herunder veiledning om diagnostisering, behandling og forebygging av seksuelt overførbare infeksjoner (SOI).
Selv om det ikke tydelig fremgår av forskriften at råd, veiledning og kartlegging skal omfatte diagnostisering og behandling for seksuelt overførbare infeksjoner, mener Helsedirektoratet at det i HFU er helt naturlig å knytte disse oppgavene til veiledning, diagnostisering og behandling knyttet til seksuell helse. Dette må anses som så sentrale deler av tjenesten at oppgavene må anses som pålagte. Dette understøttes av handlingsplaner og strategidokumenter knyttet til forebygging av seksuelt overførbare infeksjoner og reduksjon av uønskede svangerskap og abort siden begynnelsen av 2000-tallet, og senest av Regjeringens strategi for seksuell helse «Snakk om det!» (regjeringen.no). Dokumentene påpeker at intensjonen med helsestasjon for ungdom er å sikre ungdom et tilgjengelig og tilrettelagt tilbud der de kan få kunnskapsbasert og kvalitetssikret veiledning om seksuell helse, samt lett tilgang til prevensjon og mulighet for behandling for seksuelt overførbare infeksjoner.
Dette understøttes videre ved at tilbud om diagnostisering og behandling av seksuelt overførbare infeksjoner lenge har vært en sentral del av tilbudet i HFU i en rekke kommuner i Norge. Erfaringer fra HFU viser at seksuell helse er det viktigste temaområdet i tjenesten, etterfulgt av psykisk helse, somatisk helse og livsstilsutfordringer.
Tilbud om testing, veiledning og behandling i forbindelse med seksuelt overførbare infeksjoner i en tjeneste som helsestasjon for ungdom, er et viktig tiltak for å forebygge, kartlegge og behandle SOI (Helse- og omsorgsdepartementet, 2016).
Folkehelseinstituttet anbefaler at alle under 25 år tester seg for seksuelt overførbare infeksjoner ved hvert partnerbytte (Folkehelseinstituttet, 2023). For å bidra til at ungdom og unge voksne følger denne anbefalingen, er det avgjørende å tilby de et lett tilgjengelig lavterskeltilbud der de kan teste seg uten timebestilling.
Utbredelse av seksuelt overførbare infeksjoner (SOI)
Seksuelt overførbare infeksjoner (SOI) og andre infeksjoner i kjønnsorgan og urinveier, kan gi helseskader og plager for den enkelte som er smittet. De fleste seksuelt overførbare infeksjonene er enkle å påvise og kan behandles, andre kan være vanskelig å oppdage og noen kan gi en kronisk tilstand. Ved å oppdage infeksjoner på et tidlig stadium, vil det være lettere å behandle de som kan behandles. Dette vil også bidra til å forebygge følgetilstander av infeksjoner eller bidra til god helse for personer med kroniske infeksjoner. I et samfunnsperspektiv vil innsatsen som gjøres på dette området bidra til bekjempelse av seksuelt overførbare infeksjoner i samfunnet.
Verdens helseorganisasjon (WHO) har beregnet at det globalt i aldersgruppen 15-49 år årlig er 131 millioner nye tilfeller av genital klamydia (Folkehelseinstituttet, 2019). Klamydia er i dag den mest vanlige seksuelt overførbare bakterielle infeksjonen i Norge. Rapporterte infeksjoner er vanligst hos seksuelt aktive under 25 år, spesielt hos kvinner. Europeiske befolkningsbaserte studier av chlamydiainfeksjon har funnet prevalenser på mellom 3 % og 7 % (Folkehelseinstituttet, 2023).
Allmennfarlige smittsomme sykdommer og smitteoppsporing
Smittevernloven stiller krav til både pasienten og helsepersonellet vedrørende smitteoppsporing når en infeksjon som er definert som allmennfarlig smittsom sykdom blir avdekket.
Pasienten plikter blant annet til å gi nødvendige opplysninger til legen om hvem smitten kan være overført fra og hvem han/hun kan ha overført smitten til, samt til å ta imot smittevernveiledning for å motvirke at sykdommen overføres til andre, jf. smittevernloven § 5-1.
Den legen som behandler pasienten har plikt til å foreta smitteoppsporing, ved å spørre pasienten om hvem smitten kan være overført fra, om når og på hvilken måte smitteoverføringen kan ha skjedd og hvem pasienten kan ha overført smitten til, hvis hensynet til smittevernet krever det, jf. smittevernloven § 3-6. Legen har videre plikt, dersom hensynet til smittevernet krever det, til å kontakte de som smitten kan være overført fra eller til og undersøke disse, eller underrette kommunelegen om disse, dersom legen ikke ser seg i stand til å gjennomføre smitteoppsporing og oppfølging selv, jf. smittevernloven § 3-6.
Flere av sykdommene Folkehelseinstituttet definerer som allmennfarlige smittsomme sykdommer kan overføres seksuelt., men ikke alle seksuelt overførbare infeksjoner anses som allmennfarlige smittsomme sykdommer.
Folkehelseinstituttet (2019). Chlamydiainfeksjon, genital (klamydia) - veileder for helsepersonell. [nettdokument]. Hentet 26. juni 2023 fra https://www.fhi.no/nettpub/smittevernveilederen/sykdommer-a-a/chlamydiainfeksjon-genital-klamydia/
Folkehelseinstituttet (2023). Smittevernveilederen. [nettdokument]. Oslo: Folkehelseinstituttet. Hentet 20. juni 2023 fra https://www.fhi.no/nettpub/smittevernveilederen/
Helse- og omsorgsdepartementet (2016). Snakk om det! Strategi for seksuell helse (2017–2022) Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/284e09615fd04338a817e1160f4b10a7/strategi_seksuell_helse.pdf
Sex og samfunn (2023). eMetodebok for seksuell helse. [nettdokument]. Oslo: Sex og samfunn, senter for ung seksualitet. Hentet 19. juni 2023 fra https://emetodebok.no/
Helsedirektoratet (2019). Testing og behandling for SOI: Helsestasjon for ungdom skal tilby testing og behandling for seksuelt overførbare infeksjoner (SOI) [nettdokument]. Oslo: Helsedirektoratet (lest 23. desember 2024). Tilgjengelig fra https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/helsestasjons-og-skolehelsetjenesten/helsestasjon-for-ungdom/testing-og-behandling-for-soi-helsestasjon-for-ungdom-skal-tilby-testing-og-behandling-for-seksuelt-overforbare-infeksjoner-soi
Få tilgang til innhold fra Helsedirektoratet som åpne data: https://utvikler.helsedirektoratet.no