Innholdet i anbefalingen bygger på forskrift, forskningsgrunnlag og konsensus i arbeidsgruppa.
Formålet med helsestasjonstjenesten er blant annet å fremme psykisk og fysisk helse, fremme gode sosiale og miljømessige forhold og forebygge sykdommer og skader, jf. forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 1. Helsestasjonstjenesten bidrar til å skape et godt oppvekstmiljø for barn og ungdom gjennom tiltak for å styrke foreldrenes mestring av foreldrerollen. Helsestasjonstjenesten skal også tilby opplysnings- og rådgivningsvirksomhet, der sentrale temaer vil være samspill, sosial kompetanse, tilknytning til familie etc., jf. forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 5 bokstav a og b. Bruk av universelle, primærforebyggende foreldreveiledningsprogrammer kan være et nyttig virkemiddel for dette.
En rekke foreldreveiledningsprogrammer er tilgjengelige i Norge, men bare noen få av disse er universelle, primærforebyggende programmer.
Formålet til de primærforebyggende programmene er å bidra til å fremme barnets utvikling og forebygge psykiske vansker gjennom å styrke omsorgsgivernes mestring av omsorgsrollen, øke deres lydhørhet og bevissthet for barnas signaler og gjøre dem i stand til å møte disse behovene (Bufdir, 2013).
Vurderinger som er gjort relatert til fordeler og ulemper ved implementering av universelle, primærforebyggende foreldreveiledningsprogrammer i Norge
Oppsummert, internasjonal forskning (se mer under forskningsgrunnlag)
Det er svak støtte fra internasjonal oppsummert forskning for effekt for barnet, av lignende type universelle, primærforebyggende programmer som de som benyttes i Norge, både på kort og lang sikt. Alle de inkluderte studiene prøvde ut foreldreopplæringsprogrammer basert på atferdsteori, kognitiv atferdsteori eller modellæring. Resultatene kan derfor ikke si noe om eller generaliseres til andre typer foreldreopplæringsprogrammer. Det er understreket at det er behov for ytterligere forskning på dette området.
Om foreldreveiledningsprogrammer i Norge og forskingsdokumentasjon
Det mangler forskingsdokumentasjon av høy kvalitet på en rekke av de foreldreveilednings-programmene som er i bruk i Norge. Den forskningen som foreligger på norske programmer, er i hovedsak utført på foreldreveiledningsprogrammer som retter seg mot foreldre til barn og unge med atferdsproblemer (Bufdir, 2013).
I Norge har introduksjonen av de foreldrestøttende tiltakene vært resultat av bevisste og strategiske politiske beslutninger på statlig nivå, og både implementering (inkludert utdanning av terapeuter/spesialister) og den forskning som er gjort på disse tiltakene er finansiert og gjennomført i statlig regi (Bufdir, 2013).
Ungsinn.no (ungsinn.no) er et elektronisk vitenskapelig tidsskrift om tiltak og programmer for barn og unges psykiske helse. Her finner man informasjon om programmer som er tilgjengelige og i bruk i Norge.
ICDP er et universelt helsefremmende og forebyggende program som retter seg mot omsorgsgivere, som oftest foreldre. Programmet tilbys per i dag i nærmere 200 kommuner gjennom Barne-, ungdoms- og likestillingsdirektoratet. ICDP tar sikte på å styrke barn og ungdommers oppvekstbetingelser gjennom veiledning av foreldre og andre omsorgspersoner.
Folkehelseinstituttet har på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og likestillingsdirektoratet gående en randomisert kontrollert studie (RCT) av ICDP, men resultatene av denne studien foreligger ikke ennå.
Basert på en vurdering av foreliggende forskning og status på programmer i Norge, samt den erfaringen mange helsestasjoner har med bruk av programmer, foreslås det at helsestasjon 0-5 år kan ta i bruk universelle, primærforebyggende foreldreveiledningsprogrammer. Imidlertid peker både internasjonal oppsummert forskning og de tilgjengelige norske studier på at det er behov for ytterligere forskning av høy kvalitet for å dokumentere effekt av universelle, primærforebyggende foreldreveiledningsprogrammene (både ønskede og uønskede effekter). Når dette foreligger, vil det være et bedre grunnlag for å vurdere en sterkere anbefaling om bruk eller ikke bruk av slike programmer i Norge.
Vi vet heller ikke nok om effekten av de norske programmene når de inngår i en større helhet, som en del av et omfattende, langvarig helsestasjonstilbud, og sammen med andre deler/konsultasjoner i helsestasjon. Det er også ønskelig å få mer kunnskap om mulige årsaker til eventuelle effekter/fravær av effekt, det vil si hvilke mellomliggende faktorer og mekanismer som eventuelt bidrar til endring.