Personer med diabetes type 2 anbefales å være fysisk aktive med moderat til høy intensitet minimum 150 minutter per uke, fordelt over minst tre dager og ikke mer enn to påfølgende dager uten fysisk aktivitet.
Det er et dose-respons-forhold og økt aktivitet (varighet, frekvens og intensitet) gir økt gevinst. Både styrketrening og utholdenhetstrening påvirker blodsukkeret gunstig, og kombinasjonen gir best effekt. Styrketrening anbefales 2 til 3 ganger per uke og bør komme i tillegg til minimumsdosen på 150 minutter moderat fysisk aktivitet. Lange perioder hvor man sitter stille bør stykkes opp med korte perioder med lett aktivitet, f.eks. lett gange. Det foreslås at personer med diabetes type 2 tilbys et strukturert program bestående av både utholdenhets- og styrketrening.
Fysisk aktivitet ved diabetes type 2
Verktøy til bruk for kartlegging og motivasjon
Å få til varig atferdsendring kan være krevende. Det finnes verktøy som kan øke suksessraten for etterlevelse av livsstilsråd (Nilsen et al., 2015), se kapittelet Kommunikasjon, mestring og motivasjon ved diabetes.
Høy intensitetstrening
I en av metaanalysene (Umpierre et al., 2011) som dannet grunnlaget for fysisk aktivitetsanbefalingene fra 2016 ble det ikke funnet en ytterligere effekt av intensiv trening utover moderat intensitetstrening. Andre har derimot vist at økt intensitet på treningen (ca. 75 % av maksimalt oksygenopptak) er assosiert med HbA1c-reduksjon (Boule et al., 2003). Dette er en intensitet som kan beskrives som høy, men som ikke må forveksles med begrepet "høyintensitetstrening".
Høyintensitetstrening uføres som intervalltrening og intensiteten er gjerne 90 % eller høyere av maksimal hjertefrekvens. Intervallene kan variere fra 30 sekunder til 4-5 minutter. Dette er en form for trening som er tidseffektiv og som vil gi god effekt på kondisjon. En intensitet på ca. 75 % av maksimalt oksygenopptak er dog en lavere intensitet, som man kan utøve i lang tid (1-2 timer) avhengig av treningstilstand.
I en meta-analyse fra 2016 (Liubaroerjijin et al., 2016) sammenlignet man effekten på HbA1c av utholdenhetstrening på høyere (>70 % av maksimalt oksygenopptak), moderat (50-70 % VO2max) og lavere (≤40 % VO2max) intensitet blant personer med diabetes type 2: Fysisk aktivitet på høyere intensitet gav større reduksjon på HbA1c enn aktiviteter på moderat og lavere intensitet (gjennomsnittlig differanse -0,22 %). Det var uklart hvorvidt fordelene med trening på høyere intensitet var begrenset til studier som benyttet høyintensitetstrening med intervall, eller også sammenhengende aktivitet på høy intensitet.
Enkelte studier med personer med diabetes type 2 har også vist at «Høyintensitetstrening» gir større effekt på kardiorespiratorisk form (Weston et al., 2014; Jelleyman et al., 2015) og bedrer glykemisk kontroll, sammenlignet med aktivitet/trening på sammenhengende moderat intensitet (Jelleyman et al., 2015, Francois og Little 2015).
Glykemisk kontroll forbedres jo høyere volum (varighet, frekvens og intensitet) av fysisk aktivitet/trening som utføres (aerob eller kombinert aerob og styrketrening). Det synes likevel som om det er frekvensen av treningsøktene (antall ganger per uke) som er viktigst (Umpierre et al., 2013).
Individualisering
I all diabetesbehandling er det viktig med individuell tilpasning, dette er uavhengig av kjønn, kultur, religion og tradisjon. Hva som kan forventes av effekt av fysisk aktivitetstiltak er også individuelt. Det er vist i flere studier at effekten på metabolsk kontroll er større når HbA1c før intervensjon er over 53 mmol/mol (7 %) sammenlignet med verdier på 53 mmol/mol (7 %) eller lavere (Umpierre et al., 2013).
Faggruppen anbefaler at det er fagpersoner med utdanning inne fysisk aktivitet og helse, eller tilsvarende utdanning med fokus på fysisk aktivitet, fysisk trening og treningslære (bachelor grad eller høyere), som er ansvarlig for veiledning og tilretteleggingen av ulike fysisk aktivitetstiltak for målgruppen.
Praktiske råd
- Kartlegg pasientens aktivitetsnivå (hverdagsaktiviteter og fritidsaktiviteter) og motivasjon til fysisk aktivitet (aktivitetsanamnese)
- Kartlegg hva pasienten liker å gjøre, eventuelt har gjort tidligere og har positive erfaringer med (aktivitetsanamnese) og ta utgangspunkt i dette, benytt kommunikasjonsmetoder som motiverer til mer av det som er bra
- Diskuter med pasienten hvilke eller foreslå aktiviteter som er realistiske og gjennomførbare og som pasienten liker eller ønsker å prøve
- Sammen med pasienten bør fastlege, annet helsepersonell sette realistiske delmål, identifisere hindringer, kartlegge mulighetene for å unngå disse, lage en konkret aktivitetsplan og gjennomføre regelmessige oppfølginger (se eget kapittel om mestring og motivasjon for hvilke spørsmål som kan stilles)
Følg opp - oppfølgingene kan gjøres per telefon eller på legekontoret (disse kan gjøres av andre enn fastlegen om dette er avtalt på forhånd), oppfølgingen kan tidsmessig deles i tre faser:
- hvordan fysisk aktivitet har vært planlagt og gjennomført i løpet av uken som var
- hvordan overgangen til et nytt nivå av fysisk aktivitet har fungert de siste f. eks. 6-12 uker, og
- om pasienten har nådd det langsiktige og overordnede mål
Ved overvekt/fedme og for den som er utrent kan ikke-vektbærende aktiviteter, for eksempel sykling (innendørs/utendørs/el-sykkel), bruk av romaskin, svømming, vanngymnastikk/trening og/eller styrketrening oppleves bedre/gi bedre mestringsopplevelse enn vektbærende aktiviteter eller aktiviteter som krever stor grad av koordinasjon. For personer som i utgangspunktet ikke er fysisk aktive; Start med 5-15 minutter aktivitet på en intensitet som oppleves komfortabel, og øk belastning (varighet, intensitet og frekvens) gradvis. Møt pasienten der han/hun er når det gjelder fysisk aktivitet.
En individuell vurdering og hjelp til å finne passende aktivitet(er) kan bidra til økt fysisk aktivitet (Basert på tidligere brosjyre fra Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet, 2000:
- «Rører du på deg?):«Nei, jeg er ikke fysisk aktiv, og har ingen planer om å bli det de neste månedene.»: Det kan være mange hindringer for å være fysisk aktiv. Kartlegg pasientens grunner til å være fysisk inaktiv og hindringer for fysisk aktivitet. Er det flere fordeler enn ulemper? Å avbryte stillesittende aktivitet med 3 minutter lett aktivitet 2 ganger i timen er bra!
- «Vel… Jeg er ikke fysisk aktiv, men tenker å bli det i løpet av de neste månedene.»: Vær fysisk aktiv i hverdagen, velg aktive alternativer som å ta trappen, gå til/fra. Hva liker og hva er lett for pasienten å gjøre? Liker pasienten å være aktiv sammen med andre eller alene? Er pasienten interessert i å registrere egenaktivitet (se punkt under)?
- «Av og til. For tiden er jeg noe fysisk aktiv, men det er ikke regelmessig.»: Samtal med pasienten om hvordan han/hun kan få fysisk aktivitet til å bli en del av hverdagen. Hjelp pasienten med å sette mål som er realistiske og gjennomførbare. Følg opp på dette!
- «Ja. Jeg er regelmessig fysisk aktiv, og det er først i løpet av de siste måneder jeg har begynt med det.» Støtt opp og vis interesse om pasientens aktivitetsvaner. Registrering av aktivitet og aktiviteter sammen med andre kan bidra til at pasienten opprettholder motivasjonen.
- Javisst! Jeg er fysisk aktiv og har vært det i flere måneder (lengre enn de siste 6 månedene.» Det er fremdeles viktig med oppfølging og at pasienten setter seg mål. Kanskje ønsker pasienten å justere tidligere mål. Variasjon i aktivitetsform og/eller hvor mye man tar i på øktene kan bidra til å holde motivasjonen oppe.
- Bruk av hjelpemidler som f.eks. skritteller/pedometer, mobilapper, annet som registrerer fysisk aktivitet, fysisk aktivitetsdagbok (papir/elektronisk) i kombinasjon med registrering av blodsukker før, etter og timer etter aktivitet kan virke inspirerende og motiverende for enkelte.
- Effekter av tiltak på fysisk aktivitet kan evalueres ved gangtester/ kondisjonstester, styrketester (kan gjøres i regi av f.eks. Frisklivssentraler), HbA1c og/eller subjektive/objektive effekter som er viktige for pasienten.
- Lag deg en oversikt over lavterskeltilbud og andre tilbud som tilbys i din kommune. Eksempler på tilbydere kan være frisklivssentralene, frivilligsentralene, likepersonsgrupper (f.eks. Diabetesforbundets motivasjonsgrupper, Tjukkasgjengen), lokale idrettslag, LHL, Den Norske Turistforening, private aktører.
Diabetesforbundet har god informasjon om fysisk aktivitet og forslag til øvelser på sine nettsider og en egen styrketreningsapp. Diabetesforbundets motivasjonsgrupper er likepersonsgrupper som har fokus på fysisk aktivitet, kosthold og motivasjon. Se diabetes.no for informasjon om hvor og når disse gruppene møtes.
Forsiktighetsregler
Intensitet
Ved etablert hjertesykdom, mistanke om angina pectoris, eller ved ønske om å trene med høy intensitet (intensitet som oppleves som svært anstrengende) bør man vurdere hjerteundersøkelse, inkludert et arbeids-EKG. Personer med diabetes har økt forekomst av autonom nevropati og stum iskemi. Mulighetene for dette bør vurderes før man anbefaler trening med høy intensitet.
Retinopati (øyenbunnsforandringer): Ved proliferativ diabetesretinopati eller ved alvorlig ikke-proliferativ diabetesretinopati kan svært anstrengende kondisjon- og styrketrening være kontraindusert med tanke på økt risiko for blødninger i øyets glasslegeme eller netthinneavløsning (Fyss, 2015).
Lavt blodsukker: Fysisk aktivitet bedrer insulinfølsomheten. Denne kan vedvare i mange timer – opptil to døgn - avhengig av volumet (kombinasjon av varighet og intensitet) på aktiviteten. Hos personer med diabetes type 2 som behandles med blodsukkersenkende legemidler (insulin eller insulinstimulerende legemidler) kan det derfor være nødvendig å redusere legemiddeldosen og/eller tilføre raskt absorberbare karbohydrater før, under og/eller etter fysisk aktivitet for å unngå lavt blodsukker. Reduksjon i eventuell basalinsulindoser og/eller måltidsinsulindoser kan være 20-30 %. Det vil være individuelle forskjeller i dette.
Høyt blodsukker
En tilfeldig høy glukoseverdi er ikke en kontraindikasjon for fysisk aktivitet, med mindre samtidig forhøyet ketonnivå. Trening bør utsettes ved betydelig forhøyede plasmaglukosenivå (> 15 mmol / l), dette for å sikre intracellulær energi (Fyss, 2015).
Personer med perifer nevropati bør sjekke sine føtter daglig og være spesielt oppmerksomme på dager de er fysisk aktive. Gode sko anbefales.
Stølhet (DOMS)
Det er kjent at når man begynner et treningsprogram vil mange oppleve å bli støle. Dette gjelder særlig ved styrketrening, uvante aktiviteter og høy intensitet. Stølhet eller DOMS (delayed onset muscle soreness) er en treg reaksjon som kommer til uttrykk gjerne 24 timer etter aktiviteten. DOMS er en naturlig reaksjon, og den vil forsvinne når man er vant med regelmessig fysisk aktivitet/trening. Imidlertid vil noen – avhengig av mengden av fysisk aktivitet – oppleve lette muskel-skjelettplager. Se detaljer om Fysisk aktivitet og diabetes type 2 i Aktivitetshåndboken.
Etniske minoriteter
Studier fra Norge viser at fysisk aktivitet i ulike innvandrergrupper, øker insulinfølsomheten og bedrer blodsukkerreguleringen (Andersen, 2012). Svært rolig gange etter et karbohydratrikt måltid senker blodsukkeret gunstig (Lunde et al., 2012).
Det er viktig å tilrettelegge for, og ta hensyn til religion, tradisjon og kultur, kjønn og alder. Hver for seg og samlet vil ovenfor nevnte faktorer kunne påvirke evnen og muligheten til å delta i og gjennomføre fysisk aktivitet. Kulturell tilrettelegging, kommunikasjon og oppfølging øker sjansen for at ikke- vestlige innvandrere følger opp og mestrer sin diabetes (Sohal et al., 2015). Dette er også vist i en norsk studie (Hjellset et al., 2013).
I noen innvandrergrupper er det periodisk faste knyttet til religion. Det er ulik aksept i ulike kulturer for deltagelse i fysisk aktivitet og idrettslige aktiviteter. Fysisk aktivitet vil i noen kulturer utelukkende være knyttet til arbeid, noe som kan bety at det å være fysisk aktiv knyttet til helse er fremmed og ukjent. Mange kvinner kan foretrekke å være fysisk aktive utelukkende med andre kvinner. Det er derfor viktig å legge til rette for fysisk aktivitet for kjønn adskilt. Kvinner og menn vil ofte være fysisk aktive på ulike arenaer.
En kulturelt tilpasset livsstilsintervensjon (kost, fysisk aktivitet og atferdsendring) som tok sikte på å forebygge diabetes type 2, har også vist seg å ha gunstig effekt på psykisk helse i en svensk studie blant innvandrere fra Irak. Effekten var større ved 4 måneder enn ved 2 måneder (Siddiqui et al., 2019).
Råd om fysisk aktivitet viste en signifikant større reduksjon i HbA1c på - 0.43% sammenlignet med ingen råd om fysisk aktivitet, men kun når dette ble gitt kombinert med kostråd (Umpierre et al., 2011). Meta-analysen (Umpierre et al., 2011) viste at strukturert trening har en effekt på HbA1c (-0.67 %) sammenlignet med ingen intervensjon eller kun råd om sunn livsstil/kostråd. Analysene viste også at strukturert trening på mer enn 150 minutter per uke er assosiert med bedre effekt på HbA1c (-0.89%) enn strukturert trening mindre enn 150 minutter (-0.36%). Det er med andre ord et dose-respons-forhold.
Av de 24 studiene (7025 deltakere) som er inkludert i analysen hvor strukturert trening er behandlet, er det ingen som viser en negativ effekt og presisjonen for estimatet er god.
Det er vist at treningsintensitet er assosiert med HbA1 reduksjon (Boule et al., 2003). I en nyere metaanalyse fant man at trening med høy intensitet hadde en ytterligere effekt på HbA1c sammenlignet med sammenhengende moderat fysisk aktivitet (Liubaoerjijin et al., 2016).
Med hensyn til hvilken type trening som har best effekt på de endepunktene av interesse, ble det funnet at (Schwingshackl et al., 2014):
- Utholdenhetstrening har en ytterligere reduserende effekt på HbA1c og fastende glukose sammenlignet med styrketrening. For øvrig var det ingen forskjeller med hensyn til lipider og blodtrykk.
- Kombinasjonstreningen viste en litt bedre effekt på HbA1c, men ingen på fastende glukose, lipider og blodtrykk sammenlignet med utholdenhetstrening alene.
- Kombinasjonstrening resulterte i en HbA1C reduksjon på -0.62% (p=0.0002) sammenlignet med styrketrening alene. I tillegg viste analysene en bedre effekt på fastende glukose, triglyserider og systolisk blodtrykk.
En nyere oversiktsartikkel og meta-analyse (Pan et al., 2018) hvor 37 studier med 2208 pasienter med diabetes type 2 ble inkludert bekrefter funnene fra Umpierre et al., (2011) og Schwingshackl (2014): Veiledet aerob trening og styrketrening ga større effekt på HbA1c enn ingen trening og ikke-veiledet aerob- og styrketrening. Kombinert trening (aerob- og styrketrening) ga bedre effekt enn hver av treningsmodalitetene alene både når det gjaldt Hba1c og enkelte kardiovaskulære risikofaktorer som blodtrykk og blodlipider.
Som beskrevet ovenfor har styrketrening en gunstig effekt på glykemisk kontroll (målt ved HbA1c). Det optimale styrketeningsprogrammet hva gjelder frekvens, intensitet, type og volum er imidlertid ikke kjent (Ishiguro et al., 2016). Den største effekten av styrketrening på HbA1c er sett i studier hvor personer med diabetes type 2 har gjennomført 3 eller flere økter per uke (Castenada et al., 2002; Dunstan et al., 2002; Durak et al., 1990; Cauza et al., 2005). Imidlertid er det oppnådd signifikant reduksjon i HbA1c med styrketrening 2 ganger i uken i kombinasjon med regelmessig aerob trening (Balducci et al., 2010; Church et al., 2010; Schwingshackl et al., 2014). Effektene av styrketrening og aerob trening på glykemisk kontroll er additive (Sohal et al., 2007).
Fysisk aktivitet/trening, både som en akutt treningsøkt og regelmessig fysisk aktivitet/trening kan modifisere insulineffekten i muskulatur og lever (Roberts et al., 2013). Aerob trening vil kunne øke muskelglukoseopptaket opptil fem ganger, og etter en treningsøkt vil glukoseopptaket i muskelen forbli forhøyet gjennom både insulinuavhengige (~2 timer) og insulinavhengige (opptil 48 timer) mekanismer (Magkos et al., 2008). Denne effekten er knyttet til refylling av glykogen i muskulaturen (Wang et al., 2013; Wojataszewski et al., 2002). Økt insulineffekt kan vare i ca. 24 timer etter aktiviteter med kortere varighet (ca. 20 min) og høy intensitet. Dette er bakgrunnen for at det anbefales at det ikke bør gå mer enn to dager mellom treningsøktene.
Det ble ikke funnet meta-analyser av randomiserte kontrollerte studier som viser effekt på de andre endepunktene av interesse. Det er likevel grunn til å tro at de som har diabetes har like god, om ikke bedre effekt av fysisk aktivitet, enn den øvrige befolkningen. Det er vist i flere store kohortstudier (15-20 års oppfølgning) at regelmessig fysisk aktivitet eller god fysisk form (kondisjon) er assosiert med 39-70 % reduksjon i kardiovaskulær og total dødelighet hos personer med diabetes type 2 (og diabetes type 1) (Gregg et al., 2003; Hu et al., 2005; Church et al 2005). Utholdenhetstrening kan dessuten bedre kondisjonen (Nielsen et al., 2006) og bremse utviklingen av perifer nevropati (Balducci et al., 2006).
I tillegg til å oppnå aktivitetsmålet på minimum 150 minutter per uke med moderat til hard fysisk aktivitet, bør personer med diabetes minimere tiden brukt til stillesittende aktiviteter (Glenn et al., 2015). Ved å bryte langvarig stillesittende tid med kortere perioder (3 minutter) lett gange eller lett styrketrening har man sett gunstig effekt på glykemisk kontroll og blodtrykkskontroll hos personer med diabetes type 2 (Dempsey et al., 2016).
Fordeler og ulemper
I studiene som er undersøkt, reduserer fysisk aktivitet HbA1c med - 0.67% (95% CI: - 0.84, - 0.49) (Umpierre et al., 2011).
Det er nødvendig å bruke surrogat endepunkt (HbA1c) og samtidig anta at de gunstige endringene gir langtidseffekter på kliniske endepunkt, siden det er svært krevende og kostbart å gjennomføre randomiserte kontrollerte studier som kan gi oss svar på hvorvidt fysisk aktivitet alene kan redusere dødelighet og sykelighet. Dette er selvsagt en svakhet, men for å sette effekten av fysisk aktivitet i en sammenheng: Metformin reduserer HbA1c med 1.12% (Hirst et al 2013). Data fra United Kingdom Prosepctive Diabetes Study viser at 1% økning i HbA1c medfører 21% økt risiko for diabetesrelaterte endepunkt.
Det er også vist i flere store kohortstudier (15-20 års oppfølgning) at regelmessig fysisk aktivitet eller god fysisk form (kondisjon) er assosiert med 39-70% reduksjon i kardiovaskulær og total dødelighet hos personer med DT2 (og DT1) (Gregg et al., 2003; Hu et al., 2005; Church et al., 2005). Utholdenhetstrening kan bedre kondisjonen (Nielsen et al., 2006) og bremse utviklingen av perifer nevropati (Balducci et al., 2006).
Samtidig er det få, om noen negative effekter av å drive fysisk aktivitet, så lenge man forholder seg til forsiktighetsregler nevnt under «Praktisk».
Kvalitet på dokumentasjonen
Kvaliteten på meta-analysen om rådgivning av fysisk aktivitet (Umpierre et al., 2011) er vurdert til moderat fordi intervensjonene er beheftet med manglende data på oppfølgning av fysisk aktivitet. Altså – hvor mye aktivitet utførte deltakerne egentlig? En god monitorering av aktivitetsnivået ville gitt betydelig bedre innsikt. Monitorering av strukturert trening er en lettere oppgave og dette estimatet er det stor tiltro til. Forhold som skaper heterogenitet kan delvis forklares ved baseline HbA1c, varighet og hyppighet på treningen, samt den totale ukentlige treningsmengden.
Kvaliteten på studiene som danner grunnlag for vurdering av de ulike modaliteter av fysisk aktivitet opp mot hverandre (Schwingshackl et al., 2014), er vurdert til moderat for effekt på HbA1c, mens estimatene for fastende blodsukker, lipider og blodtrykk er vurdert fra moderat til lav - blant annet på grunn av liten informasjonsstørrelse og vide konfidensintervaller.
Verdier og preferanser
Fysisk aktivitet er en viktig del av behandlingen. Å utøve fysisk aktivitet regelmessig som anbefalt er likevel en av de største utfordringene for mange. Pasienten må prioritere tid til å drive fysisk aktivitet. Manglende evne/lyst til å følge opp anbefalt aktivitet ev. strukturert trening, kan ha negativ effekt på livskvalitet og mestringsopplevelse. Det er derfor viktig at pasienten velger en aktivitetsform de liker; styrke-, utholdenhetsaktiviteter eller kombinasjoner av disse.
Ressurshensyn
Anbefalingen vil ikke nødvendigvis utløse økt ressursbruk for pasient, men det kan være ekstrautgifter knyttet til eventuelle medlemskap i organisasjoner/institusjoner som gir tilbud om organisert trening og transport til og fra denne aktiviteten.
Forslaget om å gi personer med diabetes type 2 tilbud om strukturert trening vil kanskje få betydning for helsevesenets/statlige/kommunale utgifter, men det er grunn til å tro at det vil tjenes inn ved at pasienten får en optimalisert behandling.
Beskrivelse av inkluderte studier
Rasjonale som evidensprofilene (Pico 1 og 2) er tufter på, er hentet fra Umpierre et al., (2011) sin systematiske litteraturgjennomgang av randomiserte kontrollerte studier med meta-analyse. Den er som følger:
Strukturert veiledet trening – definert som utholdenhetstrening, styrketrening eller en kombinasjon av disse to treningsformene – er i prinsippet tilgjengelig for mange, men det er liten tradisjon for å legge opp til slik trening for type 2-diabetikere - og trolig er det bare subgrupper som utøver strukturert trening. Samtidig er råd om fysisk aktivitet betydelig mer gjennomførbart og noe alle bør få. Inntil Umpierre et al., (2011) sin publikasjon var det ingen som hadde estimert hvilken effekt fysisk aktivitetsråd har på HbA1c.
Råd om fysisk aktivitet viste en signifikant større reduksjon i HbA1c på - 0.43% sammenlignet med ingen råd om fysisk aktivitet, men kun når dette ble gitt kombinert med kostråd.
Beskrivelse av inkluderte studier
Meta-analysen (Umpierre et al., 2011) viste at strukturert trening har en effekt på HbA1c (-0,67%) sammenlignet med ingen intervensjon eller kost- eller livsstilsråd. Analysene viste også at strukturert trening på mer enn 150 minutter per uke er assosiert med bedre effekt på HbA1c (-0,89%) enn strukturert trening mindre enn 150 minutter (-0,36%). Disse estimatene har vi stor tiltro til fordi monitorering av strukturert trening er relativt lett. Forhold som skaper heterogenitet kan delvis forklares ved baseline HbA1c, varighet og hyppighet på treningen, samt den totale ukentlige treningsmengden.
Beskrivelse av inkluderte studier
Flere RCT (Sigal et al., 2013; Church et al., 2005) har vist at både styrketrening og utholdenhetstrening kan ha en effekt på glykemisk kontroll. I en meta-analyse er det estimert at strukturert trening som både inkluderer utholdenhetstrening, styrketrening eller kombinasjonen av disse, kan redusere HbA1C nivået med 0,67% (Umpierre et al., 2011). Schwingshackl et al., (2014) meta-analyse vurderer den enkeltvise effekten av de ulike aktivitetsformene/modalitetene – utholdenhetstrening, styrketrening eller kombinasjonen av disse – på glykemisk kontroll og blodlipider hos personer med type 2-diabetes.
1. Meta-analysen (Schwingshackl et al., 2014) viste at utholdenhetstrening har en bedre effekt på HbA1c (-0.20%, p= 0.0007), og fastende glukose (-0.90 mmol/l, p=0.03) sammenlignet med styrketrening. For øvrig var det ingen forskjeller med hensyn til lipider og blodtrykk.
2. Kombinasjonstreningen (Kondisjons- + styrketrening) viste en bedre effekt på HbA1c (-0,17%), men det var ingen forskjell i effekt på fastende glukose, lipider og blodtrykk sammenlignet med utholdenhetstrening alene.
3. Kombinasjonstrening viste en bedre effekt på HbA1c (-0,62%, p=0,0002) sammenlignet med styrketrening alene. I tillegg viste analysene en signifikant bedre effekt på fastende glukose (-1,99 mol/l), triglyserider (-0,28 mmol/l) og systolisk blodtrykk (-4,4 mmHg).
85. Adolfsson P SA, Mattsson S, Chaplin JE, Jendle J. Education and individualized support regarding exercise and diabetes improves glucose control and level of physical activity in type 1 diabetes individuals. J Endocrinol Diabetes Obes. 2015;3(2):1071.
207. Edward W Gregg, Robert B Gerzoff, Carl J Caspersen, David F Williamson, K M Venkat Narayan. Relationship of walking to mortality among US adults with diabetes.. Archives of internal medicine. 2003. 163. 12. 1440-7.
208. Gang Hu, Pekka Jousilahti, Noël C Barengo, Qing Qiao, Timo A Lakka, Jaakko Tuomilehto. Physical activity, cardiovascular risk factors, and mortality among Finnish adults with diabetes.. Diabetes care. 2005. 28. 4. 799-805.
209. Timothy S Church, Michael J LaMonte, Carolyn E Barlow, Steven N Blair. Cardiorespiratory fitness and body mass index as predictors of cardiovascular disease mortality among men with diabetes.. Archives of internal medicine. 2005. 165. 18. 2114-20.
210. Paul J Nielsen, Adam R Hafdahl, Vicki S Conn, Joseph W Lemaster, Sharon A Brown. Meta-analysis of the effect of exercise interventions on fitness outcomes among adults with type 1 and type 2 diabetes.. Diabetes research and clinical practice. 2006. 74. 2. 111-20.
211. Peter Adolfsson, Agneta Strömgren, Stig Mattsson, John E Chaplin, Johan Jendle5. Education and individualized support regarding exercise and diabetes improves glucose control and level of physical activity in type 1 diabetes individuals. Journal of Endocrinology, Diabetes & Obesity. 2015. 3. 2. 1-6.
212. , Ronald J Sigal, Marni J Armstrong, Pam Colby, Glen P Kenny, Ronald C Plotnikoff, Sonja M Reichert, Michael C Riddell. Physical activity and diabetes.. Canadian journal of diabetes. 2013. 37 Suppl 1. S40-4. 10.1016/j.jcjd.2013.01.018.
213. Daniel Umpierre, Paula A B Ribeiro, Caroline K Kramer, Cristiane B Leitão, Alessandra T N Zucatti, Mirela J Azevedo, Jorge L Gross, Jorge P Ribeiro, Beatriz D Schaan. Physical activity advice only or structured exercise training and association with HbA1c levels in type 2 diabetes: a systematic review and meta-analysis.. JAMA. 2011. 305. 17. 1790-9. 10.1001/jama.2011.576.
214. Jennifer A Hirst, Andrew J Farmer, Raghib Ali, Nia W Roberts, Richard J Stevens. Quantifying the effect of metformin treatment and dose on glycemic control.. Diabetes care. 2012. 35. 2. 446-54. 10.2337/dc11-1465.
215. Stefano Balducci, Gianluca Iacobellis, Leoluca Parisi, Nicolina Di Biase, Eugenio Calandriello, Frida Leonetti, Francesco Fallucca. Exercise training can modify the natural history of diabetic peripheral neuropathy.. Journal of diabetes and its complications. 20. 4. 216-23.
216. Lukas Schwingshackl, Benjamin Missbach, Sofia Dias, Jürgen König, Georg Hoffmann. Impact of different training modalities on glycaemic control and blood lipids in patients with type 2 diabetes: a systematic review and network meta-analysis.. Diabetologia. 2014. 57. 9. 1789-97. 10.1007/s00125-014-3303-z.
217. N G Boulé, G P Kenny, E Haddad, G A Wells, R J Sigal. Meta-analysis of the effect of structured exercise training on cardiorespiratory fitness in Type 2 diabetes mellitus.. Diabetologia. 2003. 46. 8. 1071-81.
218. D Umpierre, P A B Ribeiro, B D Schaan, J P Ribeiro. Volume of supervised exercise training impacts glycaemic control in patients with type 2 diabetes: a systematic review with meta-regression analysis.. Diabetologia. 2013. 56. 2. 242-51. 10.1007/s00125-012-2774-z.
219. Eivind Andersen, Arne T Høstmark, Sigmund A Anderssen. Effect of a physical activity intervention on the metabolic syndrome in Pakistani immigrant men: a randomized controlled trial.. Journal of immigrant and minority health. 2012. 14. 5. 738-46. 10.1007/s10903-012-9586-6.
220. Marianne S H Lunde, Victoria Telle Hjellset, Arne T Høstmark. Slow post meal walking reduces the blood glucose response: an exploratory study in female Pakistani immigrants.. Journal of immigrant and minority health. 2012. 14. 5. 816-22. 10.1007/s10903-012-9574-x.
221. Faiza Siddiqui, Ulf Lindblad, Peter M Nilsson, Louise Bennet. Effects of a randomized, culturally adapted, lifestyle intervention on mental health among Middle-Eastern immigrants.. European journal of public health. 2019. 29. 5. 888-894. 10.1093/eurpub/ckz020.
222. Tanveer Sohal, Parmjit Sohal, Kathryn M King-Shier, Nadia A Khan. Barriers and Facilitators for Type-2 Diabetes Management in South Asians: A Systematic Review.. PloS one. 2015. 10. 9. e0136202. 10.1371/journal.pone.0136202.
234. Yilina Liubaoerjijin, Tasuku Terada, Kevin Fletcher, Normand G Boulé. Effect of aerobic exercise intensity on glycemic control in type 2 diabetes: a meta-analysis of head-to-head randomized trials.. Acta diabetologica. 2016. 53. 5. 769-81. 10.1007/s00592-016-0870-0.
235. C Jelleyman, T Yates, G O'Donovan, L J Gray, J A King, K Khunti, M J Davies. The effects of high-intensity interval training on glucose regulation and insulin resistance: a meta-analysis.. Obesity reviews : an official journal of the International Association for the Study of Obesity. 2015. 16. 11. 942-61. 10.1111/obr.12317.
236. Monique E Francois, Jonathan P Little. Effectiveness and safety of high-intensity interval training in patients with type 2 diabetes.. Diabetes spectrum : a publication of the American Diabetes Association. 2015. 28. 1. 39-44. 10.2337/diaspect.28.1.39.
237. Bei Pan, Long Ge, Yang-Qin Xun, Ya-Jing Chen, Cai-Yun Gao, Xue Han, Li-Qian Zuo, Hou-Qian Shan, Ke-Hu Yang, Guo-Wu Ding, Jin-Hui Tian. Exercise training modalities in patients with type 2 diabetes mellitus: a systematic review and network meta-analysis.. The international journal of behavioral nutrition and physical activity. 2018. 15. 1. 72. 10.1186/s12966-018-0703-3.
238. Hajime Ishiguro, Satoru Kodama, Chika Horikawa, Kazuya Fujihara, Ayumi Sugawara Hirose, Reiko Hirasawa, Yoko Yachi, Nobumasa Ohara, Hitoshi Shimano, Osamu Hanyu, Hirohito Sone. In Search of the Ideal Resistance Training Program to Improve Glycemic Control and its Indication for Patients with Type 2 Diabetes Mellitus: A Systematic Review and Meta-Analysis.. Sports medicine (Auckland, N.Z.). 2016. 46. 1. 67-77. 10.1007/s40279-015-0379-7.
239. Carmen Castaneda, Jennifer E Layne, Leda Munoz-Orians, Patricia L Gordon, Joseph Walsmith, Mona Foldvari, Ronenn Roubenoff, Katherine L Tucker, Miriam E Nelson. A randomized controlled trial of resistance exercise training to improve glycemic control in older adults with type 2 diabetes.. Diabetes care. 2002. 25. 12. 2335-41.
240. David W Dunstan, Robin M Daly, Neville Owen, Damien Jolley, Maximilian De Courten, Jonathan Shaw, Paul Zimmet. High-intensity resistance training improves glycemic control in older patients with type 2 diabetes.. Diabetes care. 2002. 25. 10. 1729-36.
241. E P Durak, L Jovanovic-Peterson, C M Peterson. Physical and glycemic responses of women with gestational diabetes to a moderately intense exercise program.. The Diabetes educator. 16. 4. 309-12.
242. Victoria Telle-Hjellset, Marte K Råberg Kjøllesdal, Benedikte Bjørge, Gerd Holmboe-Ottesen, Margareta Wandel, Kåre I Birkeland, Hege R Eriksen, Arne Torbjørn Høstmark. The InnvaDiab-DE-PLAN study: a randomised controlled trial with a culturally adapted education programme improved the risk profile for type 2 diabetes in Pakistani immigrant women.. The British journal of nutrition. 2013. 109. 3. 529-38. 10.1017/S000711451200133X.
245. Kassia S Weston, Ulrik Wisløff, Jeff S Coombes. High-intensity interval training in patients with lifestyle-induced cardiometabolic disease: a systematic review and meta-analysis.. British journal of sports medicine. 2014. 48. 16. 1227-34. 10.1136/bjsports-2013-092576.
246. M Curry, SP Mehta, JC Chaffin, et al. The effect of low-volume, high-intensity interval training on blood glucose markers, anthropometric measurements, and cardiorespiratory fitness in patients with type 2 diabetes. Crit Rev Phys Rehabil Med . 2015. 27. 19-35. https://www.researchgate.net/publication/282206082_The_Effect_of_Low-Volume_High-Intensity_Interval_Training_on_Blood_Glucose_Markers_Anthropometric_Measurements_and_Cardiorespiratory_Fitness_in_Patients_with_Type_II_Diabet.
247. Paddy C Dempsey, Robyn N Larsen, Parneet Sethi, Julian W Sacre, Nora E Straznicky, Neale D Cohen, Ester Cerin, Gavin W Lambert, Neville Owen, Bronwyn A Kingwell, David W Dunstan. Benefits for Type 2 Diabetes of Interrupting Prolonged Sitting With Brief Bouts of Light Walking or Simple Resistance Activities.. Diabetes care. 2016. 39. 6. 964-72. 10.2337/dc15-2336.
248. E Cauza, U Hanusch-Enserer, B Strasser, B Ludvik, K Kostner, A Dunky, P Haber. Continuous glucose monitoring in diabetic long distance runners.. International journal of sports medicine. 2005. 26. 9. 774-80.
250. Christian K Roberts, Andrea L Hevener, R James Barnard. Metabolic syndrome and insulin resistance: underlying causes and modification by exercise training.. Comprehensive Physiology. 2013. 3. 1. 1-58. 10.1002/cphy.c110062.
251. Faidon Magkos, Yannis Tsekouras, Stavros A Kavouras, Bettina Mittendorfer, Labros S Sidossis. Improved insulin sensitivity after a single bout of exercise is curvilinearly related to exercise energy expenditure.. Clinical science (London, England : 1979). 2008. 114. 1. 59-64.
252. Jørgen F P Wojtaszewski, Jakob N Nielsen, Erik A Richter. Invited review: effect of acute exercise on insulin signaling and action in humans.. Journal of applied physiology (Bethesda, Md. : 1985). 2002. 93. 1. 384-92.
253. Xuewen Wang, Bruce W Patterson, Gordon I Smith, Janine Kampelman, Dominic N Reeds, Shelby A Sullivan, Bettina Mittendorfer. A ~60-min brisk walk increases insulin-stimulated glucose disposal but has no effect on hepatic and adipose tissue insulin sensitivity in older women.. Journal of applied physiology (Bethesda, Md. : 1985). 2013. 114. 11. 1563-8. 10.1152/japplphysiol.01364.2012.
Siste faglige endring: 20. desember 2019 Se tidligere versjoner
Helsedirektoratet (2019). Fysisk aktivitet ved diabetes type 2 [nettdokument]. Oslo: Helsedirektoratet (siste faglige endring 20. desember 2019, lest 23. november 2024). Tilgjengelig fra https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/diabetes/levevaner-ved-diabetes-og-behandling-av-overvekt-og-fedme/fysisk-aktivitet-ved-diabetes-type-2