Anbefalingen er basert på en meta-analyse (Morris et al., 2013) som konkluderer med at det ikke er statistisk signifikant forskjell mellom testene for å avdekke grad av risiko for å utvikle diabetes enten man måler med HbA1c, fastende glukose eller glukose 2-timer etter glukosebelastning.
Det er anerkjent at nedsatt glukosetoleranse (impaired glucose tolerance (IGT)), definert som plasma-glukose etter glukosebelastning mellom 7,8 og 11,0 mmol/L og/eller forhøyet fastende glukose i området 6,1 og 6,9 mmol/L (impaired fasting glucose (IFG)) indikerer en økt risiko for å utvikle diabetes, selv om studien viser at testene har liten overlapp med hvilken høyrisikogruppe de identifiserer. IGT er foreslått å være forårsaket av en forhøyet endogen glukoseproduksjon i kombinasjon med betacellesvikt, mens IFG er foreslått å skyldes defekt i insulinsekresjonen.
Glukose-målinger og HbA1c avdekker ulike pasientpopulasjoner. Det er gjennomført få studier med HbA1c som kriterium for diabetes type 2, og det er behov for mer forskning for å definere grad av risiko hos personer med HbA1c mellom 42 - 47 mmol/mol (6,0 - 6,4 %).
De diagnostiske grensene for diabetes (HbA1c ≥ 48 mmol/mol (≥ 6,5 %), fastende plasma-glukosekonsentrasjon (FPG) ≥7,0 mmol/L og plasma-glukosekonsentrasjon (PG) ≥11,1 mmol/L to timer etter glukosebelastning) er alle høyere enn de respektive øvre referansegrensene for analysene (HbA1c 42 mmol/mol (6,0 %), FPG 6,0 mmol/L, PG etter glukosebelastning 7,7 mmol/L). Verdier mellom øvre referansegrense og diagnostisk grense for diabetes representerer en gråsone.
Fordeler og ulemper
HbA1c: Analysen er stabil og kan tas uten forberedelse av pasienten når som helst på døgnet. Den påvirkes i liten eller ingen grad av andre sykdommer og er stabil etter at prøven er tatt. Det er mulig å oppnå diagnostisk kvalitet på HbA1c-målingen med instrumenter som finnes på mange legekontorer. Ulemper ved bruk av HbA1c er at resultatet ikke gir et pålitelig uttrykk for gjennomsnittlig glukosekonsentrasjon de siste 2-3 månedene ved endringer i omsetningen av røde blodceller som ved graviditet, anemier, alvorlig nyresykdom og enkelte hemoglobinopatier.
Fastende glukose målt i plasma eller serum: Det er en enkel og billig analyse som er godt validert mht risiko for å utvikle diabetes. Pasientnære analyseinstrumenter kan brukes diagnostisk dersom de har god analysekvalitet. Pasienten må møte fastende, og nivået påvirkes av blant annet akutte inflammasjoner og fysisk aktivitet dagen før prøven tas. Glukose forbrukes av blodceller og prøven må tas på riktig prøvetakingsrør for å unngå nedbrytning av glukose.
Glukosebelastning: Fordeler og ulemper er som for fastende plasma-glukose. I tillegg er pasienten bundet til å være i nærheten av undersøkelsesrommet i minst 2 timer. Glukosekonsentrasjonen etter belastningen har stor biologisk variasjon og vil variere ±30%. Mange opplever en lett og forbigående kvalme ved inntak av 75 g glukose.
Kvalitet på dokumentasjonen
Det er kun utført observasjonsstudier med tanke på grenseverdier av de diagnostiske markørene for diabetes og senere utvikling av diabetes. Det er ikke sannsynlig at det vil bli utført randomiserte studier for å dokumentere eventuelle sammenhenger.
Verdier og preferanser
Fastende plasma-glukose og glukosebelastning krever at personen må forberede seg før prøvetakningen i form av faste fra dagen før. Belastningstesten er tidkrevende for personen (minst to timer). HbA1c og glukose kan analyseres med "diagnostisk" kvalitet ved hjelp av pasientnære instrumenter på legekontoret forutsatt at instrumentene har god nok analysekvalitet.
Ressurshensyn
Toleransetesten krever at pasienten setter av minst 2 timer til testen. HbA1c-analysen koster mer enn analyse av glukose. Ved påvisning av diabetes basert på glukosekriterier vil man uansett måle HbA1c.
Meta-analyse av progresjon til diabetes ved HbA1c 6,0-6,4 %
De diagnostiske grensene for diabetes (HbA1c > 6,5 % (48 mmol/mol), fastende P-glukose (FPG) > 7 mmol/L og 2-timers P-glukose > 11,1 mmol/L etter oral glukosetoleransetest (OGTT) er alle høyere enn de respektive øvre referansegrensene for analysene (HbA1c 6,0 % (42 mmol/mol), FPG 6,0 mmol/L, OGTT 7,7 mmol/L). Resultater mellom øvre referansegrense og diagnostisk grense for diabetes representerer en "gråsone". Nedsatt glukosetoleranse (impaired glucose tolerance, IGT) er definert som 2-timersverdi ved OGTT mellom 7,8 til 11,1 mmol/L og er forbundet med økt risiko for å utvikle diabetes. Impaired fasting glucose (IFG) er i følge WHO FPG fra 6,1 til 6,9 mmol/L og ansees også å bety økt risiko for å få diabetes. Siden HbA1c nå brukes for å diagnostisere type 2 diabetes, er det viktig å undersøke om HbA1c fra 6,0 til 6,4 % (fra 42 til 47 mmol/mol) representerer en tilsvarende forhøyet risiko for å utvikle diabetes som IGT og IFG.
Risiko for diabetes ved påvisning av nedsatt glukosetoleranse (IGT; plasma-glukosekonsentrasjon 7,8-11,0 mmol/L) vs normal glukosetoleranse (plasma-glukosekonsentrasjon <7,8 mmol/L) to timer etter en glukosetoleransetest.
8.
Morris DH, Khunti K, Achana F, Srinivasan B, Gray LJ, Davies MJ, Webb D. Progression rates from HbA1c 6.0-6.4% and other prediabetes definitions to type 2 diabetes: a meta-analysis. Diabetologia 2013;56(7):1489-93.
Helsedirektoratet (2016). Anbefalte analyser ved klinisk mistanke om diabetes eller klinisk høy risiko for diabetes type 2 [nettdokument]. Oslo: Helsedirektoratet (siste faglige endring 14. september 2016, lest 27. november 2024). Tilgjengelig fra https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/diabetes/diagnostikk-av-diabetes-risikovurdering-og-oppfolging-av-personer-med-hoy-risiko-for-a-utvikle-diabetes/anbefalte-analyser-ved-klinisk-mistanke-om-diabetes-eller-klinisk-hoy-risiko-for-diabetes-type-2