Pasienten/brukeren skal kunne medvirke ved valg mellom tilgjengelige og forsvarlige undersøkelses- og behandlingsmetoder.
1. Brukermedvirkning i rusbehandling
1. 1. Brukermedvirkning. Individuell plan. Rett til informasjon og opplæring. Velg behandlingssted
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
Pasienten har krav på grundig informasjon om hvilke behandlingstilnærminger som tilbys de ulike stedene. Det skal tilrettelegges for at pasienten får et best mulig grunnlag for selv å kunne velge hvilke tilnærminger som vil passe best. Den enkelte behandlingsinstitusjon må gi utfyllende opplysninger til pasienten om de ulike behandlingsmetodene og støttetiltakene som er tilgjengelige, slik at valg av behandlingsinstitusjon og metode kan skreddersys. Anbefalingen er forankret i pasient og brukerrettighetsloven §3-1(lovdata.no).
Populasjon (P)
Personer med rusmiddelproblemer
Tiltak (I)
NOTSET!
Sammenligning (C)
NOTSET!
Beskrivelse av inkluderte studier
Kunnskapsgrunnlag: Konsensus
Denne anbefalingen er forankret i lov. Arbeidsgruppen har ikke oppsummert den samlede forskningen på dette spørsmålet.
6. Dahl, Therese (red.) (2011) Brukeren som veileder. Ambulant brukerstyrt tilnærming. Oslo: Gyldendal Akademisk.
7. Myhra, Ann-Beate (2012) Fra bruker til samarbeidspartner: realisering av brukermedvirkning. Bergen: Fagbokforlaget.
8. Ulvestad, A. K., Henriksen, A. K., Tuseth, A.-G. & Fjeldstad, T. (2007). Klienten – den glemte terapeut. Brukerstyring i psykisk helsearbeid. Oslo: Gyldendal Akademisk.
Siste faglige endring:
24. januar 2017
| Se tidligere versjoner
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
For å sikre individuell tilpasning og ønsket behandlingsutbytte bør det gjennomføres systematisk og kontinuerlig tilbakemelding/evaluering av behandlingen fra bruker/pasient.
Eksempler på enkle verktøy som kan benyttes på tvers av teoretisk forståelse og behandlingsmetode:
- KOR-skalaene (Klient- og resultatstyrt praksis): ORS (Outcome Rating Scale), SRS (Session Rating Scale) og GSRS (Group Session Rating Scale)napha.no
- WAI (Working Alliance Inventory)
- Et nasjonalt opplæringsprogram for bruk av feedbackverktøy er under utarbeidelse. Informasjon om utviklingen finnes på Nasjonal kompetansetjeneste (tsb.no)
Se også informasjon om rettslige sider ved bruk av verktøy.
Systematisk innhenting av pasienters evaluering av bedringsprosess og den terapeutiske allianse gir bedre behandling. Behandlingen bør justeres fortløpende med bakgrunn i slike tilbakemeldinger.
Populasjon (P)
Personer med rusmiddelproblemer
Tiltak (I)
Systematisk tilbakemelding fra bruker
Sammenligning (C)
Ikke bruk av systematisk tilbakemelding fra bruker
Beskrivelse av inkluderte studier
Forskningsgrunnlag: Lavt
Med utgangspunkt i PICO (forskningsspørsmål) ble det gjort et systematisk litteratursøk ved Helsedirektoratets bibliotek (se søkestrategi (PDF) og dokumentasjonsark (PDF)). 110 referanser ble identifisert. Ingen av disse ble vurdert til å være relevante.
Det ble funnet en artikkel fra 2013 utenfor søk (Goodman et al). Kort konklusjon fra artikkel:
«Metaanalyser viser at feedbacksystemer (Progress monitoring – PM) forbedrer effekt av behandling innenfor psykisk helsevern. Det har vært lite fokus og PM er implementert få steder innenfor behandling av rus og avhengighetslidelser. Det er behov for forskning på og implementering av PM i Rus og avhengighetsbehandling.»
1. Jessica D. Goodman, James R. McKay, and Dominick DePhilippis.. Progress Monitoring in Mental Health and Addiction Treatment: A Means of Improving Care, Professional. Psychology: Research and Practice In the public domain. 2013. 44. 4. 231-246.
2. Danielsen K, Garratt A, Kornør H (2007) Måling av brukererfaringer med avhengighetsbehandling: En litteraturgjennomgang av validerte måleinstrumenter. Notat, Kunnskapssenteret.
Siste faglige endring:
24. januar 2017
| Se tidligere versjoner
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
Pasient/bruker bør få tilgang til brukerstyrte innleggelser innen rusbehandling.
Noen pasienter/brukere har behov for kortere døgnopphold som ledd i å forebygge kriser eller tilbakefall. Sengene kan også brukes for å begrense eller hindre rusepisoder eller som akutt tiltak når situasjonen er blitt kritisk.
Brukerstyrte senger brukes ofte av pasienter/brukere som over en viss tid har vært i et aktivt behandlingsopplegg, og hvor det er gjort avtaler om at de selv kan oppsøke tjenester som har brukerstyrte plasser tilgjengelig.
Vurdering av behov for brukerstyrt innleggelse bør fortrinnsvis skje i samarbeid mellom bruker, kommune og spesialisthelsetjeneste. Det betyr at når pasienten melder behov vil han/hun få tilbud om snarlig innleggelse (ofte mellom 1–5 virkedager).
Brukerstyrte senger gir fleksibilitet, økt selvstendighet og trygghet for brukerne. Det gir også trygghet for pårørende. Brukerstyrt seng kan gi reduksjon av tilbakefall og avbrudd i behandling samt avkorte behandlingstiden.
Helse- og omsorgsdepartementet fremhever viktigheten av økt selvbestemmelse og rettsikkerhet for pasienter med alvorlig problematikk (regjeringen.no). Det er mangelfull forskning på området, men ordningen vurderes som hensiktsmessig, blant annet med bakgrunn i at brukerstyrte plasser fremmer brukermedvirkning i stor grad.
Anbefalingen ble utarbeidet med utgangspunkt i den oppsummerte forskningen, klinisk erfaring og brukererfaring. DECIDE-skjemaet viser arbeidsgruppens vurdering bak anbefalingen (PDF)
Populasjon (P)
Personer med rusmiddelproblemer
Tiltak (I)
Brukerstyrt innleggelse (tilbud om døgnovernatting når pasienten selv vurderer å ha behov for det)
Sammenligning (C)
Vanlig henvisning - venteliste
Beskrivelse av inkluderte studier
Forskningsgrunnlag: Lavt
Med utgangspunkt i PICO (forskningsspørsmål) ble det gjort et systematisk litteratursøk ved Helsedirektoratets bibliotek (se søkestrategi (PDF) og dokumentasjonsark (PDF)). 574 referanser ble identifisert. Ingen av disse ble vurdert til å svare direkte på pico.
Følgende to studier ble likevel vurdert til kunne belyse spørsmålet noe.
En studie fra Norge om brukerstyrte innleggelser ved alvorlig psykisk lidelse (Heskestad 2008) omhandler en sengepost for schizofrene pasienter i et distriktspsykiatrisk senter. Her ble to av 11 senger omgjort til kriseplasser. Etter en kontraktfestet avtale fikk pasienter som var kjent med avdelingen rett til å benytte disse plassene uten å måtte gå om primærlegen. Kriseoppholdets varighet var på inntil 5 døgn med en karenstid på 14 dager mellom hvert opphold. Hos de 18 første pasientene som hadde hatt avtale i minst ett år, ble innleggelsesprofil og bruk av tvangsinnleggelser registrert og sammenliknet med tilsvarende periode umiddelbart før avtalen om kriseplass. Resultatet var at innleggelsesfrekvensen økte, men samlet innleggelsestid falt med 33%. Forfatternes fortolkning av funnene er at ved å etablere en kontraktfestet pasientrettighet og senke terskelen for innleggelse, øker pasientens autonomi og tryggheten for pasient og pårørende. Dette er trolig forklaringen på det paradoksale at økt tilgjengelighet gir et lavere sengeforbruk.
En studie fra USA tar for seg hva som predikerer deltagelse i rusbehandlingsprogrammer med stegvis nedtrapping av oppfølgingen fra behandlingsprogrammet, og forholdet mellom deltagelse i denne typen av behandling og utfallet når det gjaldt bruk av alkohol og «crack» kokainbruk ved oppfølging etter 36 måneder (McKay 2004). Studien inkluderte pasienter i døgnbehandling (134) og i intensiv poliklinisk behandling (370). Studien viser at de som mottok stegvis nedtrapping av oppfølgingen fra behandlingsprogrammet hadde mindre «crack» kokainbruk etter 6 måneder. Forfatterne mener dette tyder på at en trenger nye behandlingsmodeller med oppfølging over lengre perioder som er mer akseptable for pasientene, hvor utfallet er bedre og som er mer kostnadseffektive.
3. Heskestad, S. Tytlandsvik, M. Brukerstyrte innleggelser ved alvorlig psykisk lidelse. Tidsskrift for Den norske legeforening. 2008. 1. 32-35.
4. McKay JR, Foltz C, Leahy P, Stephens R, Orwin RG, Crowley EM. Evaluation and Program Planning. 27. 321-331.
Siste faglige endring:
24. januar 2017
| Se tidligere versjoner
Anbefalingen er faglig normerende og et hjelpemiddel for å ta forsvarlige valg som fremmer god praksis, kvalitet og likhet innenfor folkehelsen og for helsetjenesten. Anbefalingen er ikke rettslig bindende.
Helsepersonell bør informere pasienter/brukere om muligheten til å delta i selvhjelpsgrupper.
Selvhjelpsgrupper drives på initiativ fra mennesker som har et problem og som ønsker å ta aktivt ansvar for egen livssituasjon gjennom å kommunisere følelser og tanker i selvorganiserte grupper.
I selvhjelpsgrupper møter man mange som har samme erfaring og kan utveksle gode måter for å bedre livskvalitet eller å kunne leve rusfritt. Selvhjelpsgrupper er et sosialt nettverk som formidler håp, og enkelte ganger er slike grupper det eneste varige nettverk.
Helsepersonell bør informere om muligheten til å delta i selvhjelpsgrupper. Dette gjelder først og fremst pasienter/brukere, men kan også være aktuelt for pårørende. Helsepersonell bør sette seg inn i aktuelle selvhjelpsmuligheter, eventuelt bruker- og pårørendeorganisasjoner, som finnes i lokalområdet for sine pasienter.
Se Selvhjelp Norge (selvhjelp.no).
Anbefalingen ble utarbeidet med utgangspunkt i den oppsummerte forskningen, klinisk erfaring og brukererfaring. DECIDE-skjemaet viser arbeidsgruppens vurdering bak anbefalingen (PDF)
Populasjon (P)
Personer med rusmiddelproblemer
Tiltak (I)
Selvhjelpsprogrammer
Sammenligning (C)
Ikke selvhjelpsprogrammer
Beskrivelse av inkluderte studier
Forskningsgrunnlag: Moderat
Det er ikke gjort et systematisk litteratursøk på dette forskningsspørsmålet. Det følgende bygger på arbeidsgruppens egne oppsummeringer av kunnskap, samt bidrag fra Selvhjelp Norge.
En norsk studie fra 2014 fra avgiftningsavdelingen på Sørlandet Sykehus undersøkte både motivasjon for deltakelse og resultater av deltakelse i 12-trinnsbaserte selvhjelpsgrupper (Vederhus et al 2014). Spesifikke motivasjonstiltak ble prøvd ut, for å øke deltagelsen i 12-trinnsbasert selvhjelpsgrupper og gjennom dette styrke oppfølgingen og kontinuiteten etter profesjonell rusmiddelbehandling. Pasienter som ble undervist om, og spesielt anbefalt å delta i 12-trinnsgrupper etter behandlingen deltok på dobbelt så mange gruppemøter, sammenlignet med dem som bare fikk en enkel brosjyre om 12-trinnsgruppene. Intervensjonsgruppen hadde redusert rusmiddelbruk ved oppfølging seks måneder etter utskrivning. Studien viser at det nytter å anbefale pasienter å delta i 12-trinnsbaserte selvhjelpsgrupper, og det kan føre til at den langsiktige prognosen for pasientene bedres. I et kost/nytte perspektiv er 12-trinnsgruppene svært hensiktsmessige da de er selvdrevne, lett tilgjengelige og selvfinansierende. Det vil følgelig være minimale kostnader knyttet til disse.
Det er ulikheter men også store likhetstrekk mellom de ulike organisasjoner og miljøers praktisering av selvhjelp. Alle har til felles at de etablerer et lærende felleskap basert på deling av historier og erfaringer. Det er en læringskultur hvor deltakeren (ikke brukeren, ikke pasienten) selv tar ansvaret for den delen av sitt problem han/hun kan og ønsker å gjøre noe med – og gjør dette i et erfaringsbasert, læringsfokusert, støttende fellesskap. Hver enkelt deltaker bestemmer selv hva han/hun har som målsetning og ønsker å få ut av gruppen (Selvhjelp Norge).
Følgende er gjennomgående fellestrekk i all selvhjelp slik vi kjenner det i Norge (fra Stortingsmelding 16.93/94 Om videreføring av arbeidet med Frivillighetssentraler):
- Det bygger på den enkelte deltakers iboende ressurser.
- Det tar utgangspunkt i deltakernes erkjente problem.
- Det bygger på at den enkelte deltaker opplever et behov for å bearbeide sitt problem, er motivert og har foretatt et valg om å delta aktivt.
- Alle deltar på eget ansvar.
- Gruppene bygger på gjensidighet, likeverd og toleranse.
- Gruppene bygger på aktiv deltakerrolle, ikke passiv mottakerrolle.
- Gruppene bygger på kommunikasjon om følelser og tanker den enkelte har.
- Arbeidet bygger på åpenhet, men ikke mer enn deltakerne selv vil eller er klare til.
- Deltakerne har taushetsplikt og meldeplikt.
- Gruppene legger opp til vekst for den enkelte innenfra. Ikke ved at det kommer noen utenfra eller ovenfra som skal hjelpe eller lære opp.
- Arbeidet bygger på å hente ressurser fra et erkjent problem
Se også:
Selvhjelp Norge (kompetansesenter for selvhjelpsgrupper)
Nasjonal plan for selvhjelp (2014-2018)
5. Vederhus JK, Timko C, Kristensen Ø, Hjemdahl B, Clausen T. Motivational intervention to enhance post-detoxification 12-step group affiliation: a randomized controlled trial. Addiction. 2014;109(5):766-73. 766.
Siste faglige endring:
24. januar 2017
| Se tidligere versjoner
Siste faglige endring: 24. januar 2017