Kapittel 2.4.2Anskaffelse

Forut for et valg av teknologi, bør det ligge til grunn en grundig kartlegging av hvert enkelt barn/ungdom og deres utfordringer, behov og ønsker. For denne målgruppen bør man ha et livsløpsperspektiv på bruk av teknologi, hvor nytteverdien kan være stor når man kommer inn tidlig og barna og familiene tilvennes å bruke teknologi. Samtidig må man ta høyde for at barnets behov og interesser utvikler seg og gjøre tilpasninger og utskiftninger underveis.

Det er derfor viktig at tjenesten har innsikt i og oversikt over hvilke teknologier som finnes, og som kan møte et avdekt behov. Her er det flere kommunalt og statlig ansatte som har god oversikt allerede, og både ergoterapeuter, ansatte i pedagogisk psykologisk tjeneste (PPT), NAV hjelpemiddelsentral og Statped innehar mye kunnskap.

Hjelpemiddeldatabasen hos NAV gir også en god oversikt både over teknologier som kan gis via det offentlige og teknologier som bruker må kjøpe selv.

Det er tre veier til anskaffelse av teknologiene som tjenesten bør ta stilling til i hvert enkelt tilfelle:

• Kan behovet dekkes av forbruksteknologi? Undersøk om det finnes enkle løsninger på smarttelefoner eller nettbrett som bruker gjerne allerede har, eller om løsningen er noe bruker eller foresatte kan oppfordres til å kjøpe selv. 
• Er barnets behov slik at det har krav på et hjelpemiddel fra NAV hjelpemiddelsentral?[1] Hvis behovet ikke dekkes tilstrekkelig av noen av hjelpemidlene i databasen, har NAV hjelpemiddelsentral også et tilskudd det kan søkes om til eget innkjøp.  
• Har barnet rett på helse- og omsorgstjenester[2], eller spesiell tilrettelegging i skole[3] eller barnehage[4], bør kommunen vurdere om behovet kan dekkes av velferdsteknologi.

Så langt har det vært et begrenset antall barn og unge som har fått teknologi i hver kommune, og det har ikke vært behov for store anskaffelsesprosesser. Det bør vurderes om dette er teknologier som allerede dekkes over kommunens innkjøpsavtaler, eller om kommunen kan gjøre direkte anskaffelser for utlån.