Kapittel 3.2Potensialet i personell uten helse- og sosialfaglig utdanning

Personell uten helse- og sosialfaglig utdanning utgjør om lag en fjerdedel av ressursene i kommunale helse- og omsorgstjenester, og en enda større andel i tjenestene som er definert inn under omsorgstjenesten. Dette er ingen homogen gruppe, men de representerer samlet sett et stort potensial for tjenestene. Det er viktig å påpeke at ufaglærte utgjør en viktig ressurs i tjenenesten, da mange kan ha ervervet betydelig realkompetanse. Personell i denne stillingsgruppen er derfor et viktig rekrutteringsgrunnlag for alle deler av helse- og omsorgstjenesten, og det ligger et stort potensial i kvalifisering av dem. En stor utfordring er at utdanningsløpene i dag mangler fleksibilitet og er lite tilpasset denne personellgruppen. Det er også en lang prosess å bli kvalifisert helsefagarbeider ved å følge utdanningsløpet som nå foreligger. I tillegg foreligger det ikke utdanningsløp for personell uten helse- og sosialfaglig utdanning for utdanning på høyskolenivå, noe som medfører at kostnaden for den enkelte ved å følge et normalt studieløp til profesjonstittel er betydelig.

Som beskrevet tidligere i rapporter har det over tid vært endringer i mottakergruppen, slik at behovet for kompetanse i personellgruppen er større enn noen gang tidligere. En nullvisjon med hensyn til personell uten helse- og sosialfaglig utdanning står likevel langt fra hva som vil være mulig i dag. Det er derfor et stort behov for å jobbe for høyere kompetanse og lavere andel personell uten formell utdanning.

En kvalitetsindikator for kommunal helse- og omsorgstjeneste er hvor stor andel årsverk som utføres av personell med helse- og sosialfaglig utdanning[1]. Kvalitetsindikator er viktig for å følge i lys av økt behov for mer avansert og tverrfaglig helsehjelp, blant annet grunnet brukergrupper med behov for omfattende og sammensatte tjenester.

Personell uten helse- og sosialfaglig utdanning 23,7 prosent årsverk i brukerrettede omsorgstjenester, og hele 32,2 prosent av alle sysselsatte. Sammenlignet med 2016 har andelene blitt redusert med henholdsvis 0,7 prosent og 1,5 prosent.  Med brukerrettede omsorgstjenester menes totalt antall årsverk for omsorgstjenesten, ekskludert stillingskategoriene leger, fysioterapeuter, administrativt personell og servicefunksjoner. Andelen for tidligere år er høyere enn tidligere publisert, grunnet at det er gjort en endring i betingelsen for stillingskategorien pleiemedhjelper/pleieassistent med annen helsefaglig utdanning. Det er nå lagt til at utdanningen må være fullført for å bli sortert inn i kategorien. Dette er nå rettet opp, og medfører derfor en noe høyere andel i kategorien personell uten helse- og sosialfaglig utdanning enn hva som tidligere har vært kjent.

Tross noe høyere andeler personell uten helse- og sosialfaglig kompetanse enn hva som tidligere er publisert, er andelen likevel noe redusert gjennom planperioden. Som tidligere er tjenestene likevel preget av mange ansatte uten helse- og sosialfaglig utdanning, og må ansees som alvorlig sett opp imot den stadig større mottakergruppen med omfattende bistandsbehov.

Merknad til figur: tall for årsverk inkluderer lange fravær

Som det fremgår av figur 5 er det stor variasjon i andelen personell uten helse- og sosialfaglig utdanning i de ulike fylkene. Troms og Finnmark og Oslo skiller seg ut med betydelig høyere andel personell uten helse- og sosialfagligutdanning, mens Trøndelag og Agder har lavest andel. 

I figur 6 presenteres utdanningsnivået blant personell uten helse- og sosialfagligutdanning. Som tidligere årsrapporter har beskrevet er det bekymringsfullt at utdanningsnivået er gjennomgående lavt i denne personellgruppen. En liten andel har høyere utdanning på lavere eller høyere nivå, men over 40 prosent har utdanning på ungdomsskolenivå eller lavere. Helsedirektoratet ser med bekymring på at det er andelen med lavere utdanningsnivå og uoppgitt utdanningsnivå som øker mest det siste året, både med hensyn til årsverk og antall sysselsatte. Uoppgitt utdanningsnivå innebærer trolig lavere utdanning, da denne kategorien i stor grad stammer fra personell med innvandringsbakgrunn hvor utdanningsnivået er ukjent. I omsorgstjenestene skilles det ikke alltid på oppgaver etter utdanningsnivå, og personell med lav kompetanse pleier derfor multisyke pasienter med stort bistandsbehov. Behovet for kompetanseheving er stort, samtidig som et lavt utdanningsnivå i gruppen kan gjøre det krevende.

I en kunnskapsoppsummering fra Senter for omsorgsforskning (SOF) oppgaveglidning i tjenestene. Funnene i studien viser at vi i Norge er i startgropen når det gjelder vertikal oppgaveglidning fra lege til sykepleier, mens den vertikale oppgaveglidningen fra sykepleier til annet personell, med eller uten fagutdanning skjer i utstrakt grad. Sykepleiere delegerer en rekke både tekniske og mer pleiefaglig oppgaver til personell med lavere kompetanse på grunn av for mange sykepleieoppgaver og en presset arbeidshverdag. En stor andel av de delegerte oppgavene går fra sykepleier til personell uten helse- og sosialfaglig utdanning. Oppgaveglidningen skjer ofte tilfeldig og er lite formalisert og påvirker kvalitet og pasientsikkerhet i tjenestene[2].

Merknad til figur: årsverk inkluderer lange fravær.

Som beskrevet har personell uten helse- og sosialfaglig kompetanse betydning for kvalitet i tjenestene, men det ligger et potensiale i å kvalifisere denne personellkategorien. Trolig er det også et potensiale i å kvalifisere personell med annen helsefaglig utdanning eller ikke fullført helsefaglig utdanning, i og med at det i denne gruppen kan ha en kortere vei til formell kvalifisering og autorisasjon. Et eksempel på dette er alle med helseutdanning på videregående nivå, der Helsedirektoratet forutsetter at mange av disse da også har Helse- og omsorgsfag (VG1) i sin utdanningsprofil.