3.5.1 Velferdsteknologi og digital hjemmeoppfølging
Med velferdsteknologi menes først og fremst teknologisk assistanse som bidrar til økt trygghet, sikkerhet, sosial deltakelse, mobilitet og fysisk og kulturell aktivitet, og styrker den enkeltes evne til å klare seg selv i hverdagen til tross for sykdom, og sosial, psykisk eller fysisk funksjonsnedsettelse.
Velferdsteknologi og digital hjemmeoppfølging (tidl. Medisinsk avstandsoppfølging) gir gevinster. Det kan gi økt følelse av trygghet og mestring for bruker, det kan gi økt kvalitet i helse- og omsorgstjenestene og det kan gi sparte utgifter og tid for samfunnet.
I Helsedirektoratets felles styringsstruktur for det Nasjonale velferdsteknologiprogrammet og satsningen på å flytte tjenester hjem ved hjelp av teknologi i Nasjonal helse- og sykehusplan, brukes både velferdsteknologibegrepet og digital hjemmeoppfølging parallelt. I kommunen vil digital hjemmeoppfølging ofte oppfattes som en del av velferdsteknologibegrepet, men i spesialisthelsetjenesten er det ikke samme tradisjon for å bruke begrepet velferdsteknologi. For å adressere begge tjenestenivåer brukes derfor begge begrepene samtidig når feltet skal beskrives.
Besparelsene og forbedringene kan investeres i økt omsorgskapasitet når omsorgsbyrden i samfunnet etter hvert øker. Satsning på velferdsteknologi kan således være et viktig bidrag til økt bærekraft i helse- og omsorgstjenestene.
3.5.2 Barrierer knyttet til kompetanse
En forutsetning for å få implementert velferdsteknologi og digital hjemmeoppfølging er å få bygget opp nok kompetanse på feltet. Barrierer knyttet til kompetanse kan deles i tre:
1. Lederkompetanse
Manglende kompetanse om prosjektstyring, tjenesteinnovasjon, overordnet teknisk forståelse, kunnskap om personvern og informasjonssikkerhet, krav til organisatoriske endringer og erfaring med endringsledelse.
2. Kompetanse blant ansatte
Manglende kompetanse om hva velferdsteknologi er, når og for hvem det kan brukes, brukermedvirkning og oppgaver relatert til å sette teknologi ut til bruker, sørge for respons, uttrykning og evaluering.
3. Strukturelle utfordringer
Høyt antall personell i turnusordninger som skal ha opplæring. Mange deltidsstillinger og høy turnover på personell, det gjør det vanskelig å nå ut til alle. Et umodent leverandørmarked med hensyn til tilbud om mobil opplæring som passer bedre i de ansattes arbeidssituasjon.
Velferdsteknologiens ABC fornyes i 2021, og er hittil gjennomført av ca. 5.000 ledere og ansatte i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. I tillegg til introduksjonen som gis i ABC-opplæringen, må kommunene selv organisere opplæring i konkrete prosedyrer og bruk av teknologi til ansatte på alle nivå. Nasjonalt velferdsteknologiprogram erfarer at samarbeid mellom kommuner samt klare krav til tilbud om mobil opplæring ved anskaffelser er med på å løse noen av disse utfordringene, både med tanke på kostnader og kompetanse.
Kommunene oppgir selv at erfaringsdeling gjennom organiserte nettverk er et svært viktig bidrag til å øke kompetansen om implementering av velferdsteknologi. I Nasjonalt velferdsteknologiprogram er det også vektlagt prosessveiledning, særlig knyttet til veikart for tjenesteinnovasjon. Nasjonalt velferdsteknologiprogram videreføres i en treårsperiode 2022-2024.