De tre prioriteringskriteriene (nytte, ressursbruk og alvorlighet) for helsetjenesten i Norge gjelder også for KI. En kost-nytte-vurdering bidrar til å avgjøre om et KI-system er den rette løsningen og om virksomheten skal investere i KI-systemet.
Et overslag kan inkludere kostnader forbundet med:
- Investeringer for å kunne bruke KI-systemet
- Test og validering
- Innføring
- Opplæring
- Bruk (personell, lisens og stykkpris)
- Forvaltning
Kostnadene settes opp mot antatte gevinster, knyttet til for eksempel økt pasientsikkerhet og/eller bedre ressursutnyttelse. Nedenfor listes det opp noen gevinster:
Kvalitet
- Økt diagnostisk treffsikkerhet eller raskere diagnostikk: Gir mer presise diagnoser og kortere tid fra undersøkelse til behandling.
- Optimalisering av behandling: Forbedret behandlingsregime, riktig dosering og økt grad av persontilpasset behandling.
- Forbedrede behandlingsutfall: Raskere rekonvalesens, færre bivirkninger, komplikasjoner, tilbakefall og reinnleggelser sammenlignet med dagens behandling.
- Bedre opplæring og kommunikasjon: Mer effektiv opplæring for pasienter, pårørende og helsepersonell.
- Tilpasset informasjon og beslutningsstøtte for pasienter og pårørende: Bedre tilrettelegging for egenomsorg.
- Bedre samhandling: Styrket samarbeid mellom aktører, både internt i virksomheten, mellom den kommunale helsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, og på tvers av sektorer.
Økonomi
- Oppgave- eller personellbesparende: Reduksjon i behovet for manuell arbeidskraft gjennom automatisering av oppgaver.
- Administrativ effektivitet: Automatisering av administrative oppgaver som avtalehåndtering, logistikk og ressursallokering.
- Effektivisering av dokumentasjon: Bedre og raskere dokumentasjon av helsehjelp, inkludert medisinsk koding.
- Kortere ventetider: Raskere prosesser, som for eksempel svar på radiologiske undersøkelser og raskere hjemsendelse, som frigjør ressurser.
Utvikling
- Forskning og innovasjon: Analyse av store datasett for å oppdage nye sammenhenger og utvikle innovative løsninger.
- Bedre prognoser: Nye metoder for å forutsi behandlingsutfall og redusere risiko.
- Utvikling av teknologi og prosedyrer: Optimalisering av eksisterende systemer og innføring av nye løsninger for å styrke helsetjenesten.