Kapittel 1Analyse – Hovedtrekk

Årsrapporten for Omsorg 2020 beskriver en lang rekke tiltak som til sammen skal medvirke til en endring i sektoren. Som det framgår av rapporten er tiltakene gjennomført etter planen. Ut fra en slik betraktning er derfor arbeidet i rute. Formålet med planen er å «bidra med langsiktighet i vårt felles arbeid med å styrke kapasitet, kompetanse og kvalitet i helse- og omsorgstjenestene, og fungere som et viktig grunnlagsmateriale for kommunene i planlegging, utvikling og drift av helse- og omsorgssektoren.»

Som nevnt i innledningen endrer ikke Helsedirektoratet på analysen som ble utarbeidet for årsrapporten for 2017. I dette kapittelet tar vi for oss noen tilleggsfunn som vi ønsker å trekke fram.

Årsrapporten Omsorg 2020 oppsummerer status for tiltakene som samlet skal medvirke til endringer i tråd med regjeringens plan for omsorgsfeltet 2015–2020.[1] Formålet er å «legge til rette for en langsiktig omstillingsprosess som kan sikre nyskaping og utvikling av nye og forbedrede løsninger i omsorgssektoren.» Tiltakene skal bidra til å «oppfordre kommunene til å sette fornyelse og forbedring av omsorgssektoren på dagsorden».[2]

Dette kapittelet inngår som rapportering på følgende styringsparametere i tildelingsbrevet for 2019 under kap.2.2.1. Omsorgstjenester:

• Identifisert og analysert utviklingstrekk og endringer som skjer i sektoren, blant annet knyttet til utvikling og bruk av ny teknologi, ny kunnskap, nye faglige metoder, kompetanse/bemanning og utvikling av organisatoriske og fysiske rammer.
• Hvordan kunnskap om systematisk kvalitetsutviklingsarbeid i tjenestene er innhentet og spredt.

Helsedirektoratet viser til analysene i de foregående årsrapportene. Utfordringsbildet var i hovedsak uendret. Gitt dagens organisering vil det ikke bli tilstrekkelig med kompetent helsepersonell til å ivareta oppgavene i helse- og omsorgstjenestene framover. Det er derfor viktig at kommunene omstiller seg til nye måter å løse oppgavene på. Koronaepidemien har satt kommunene på nye prøver. Det gjenstår å konkludere hvordan ulike kommunetyper klarer å håndtere krisen, både når det gjelder valg av organisering av omsorgstjenesten, satsing på hjemmebaserte tjenester vs. institusjon mv. Krisen aktualiserer både helsetjenestens prioriteringer og samfunnets økonomiske prioriteringer og handlekraft.

Helsedirektoratet vil fremheve følgende forhold:

• Det er fortsatt mangler og uønsket variasjon i kommunenes ivaretakelse av kvalitet og pasientsikkerhet.
• Det er begrenset informasjon om kvalitet i de kommunal helse- og omsorgstjenestene.
• Statistikk og indikatorer om tjenestene må utvikles og tilrettelegges for lokal planlegging, styring og kvalitets- og forbedringsarbeid.
• Personellressursene må utnyttes bedre i nye arbeids- og organisasjonsformer med endringer i kultur for samordning mellom profesjoner og tjenester.
• Utfordringene krever vesentlig omstilling og innovasjon i samarbeid mellom flere aktører.
• Kommunene må bedre sin analyse- og plankompetanse for kvalitets- og forbedringsarbeid.