Mange aktører med forskjellig ansvar for legemiddelberedskap i Norge gjør landskapet uoversiktlig
Det er mange aktører med forskjellige roller og ansvar i dagens organisering av legemiddelberedskapen, noe som kan gjøre det vanskelig å danne seg et komplett bilde av aktørene og deres ansvar. Beredskapsansvaret følger finansieringsansvaret som igjen følger behandlingsansvaret. Inndelingen i primær- og spesialisthelsetjenesten med tilhørende sentrale beredskapslagre hos grossister bidrar til et behov for å koordinere beredskapslagring av legemidler i helsetjenesten. NATO-øvelsen Trident Juncture viste også at det mangler samordning av sentrale legemiddelberedskapslagre hos grossistene og lokale beredskapslagre hos alle aktørene i helsetjenesten. Det er et krav i henhold til NATOs Seven Baseline Resilience Requirements at man skal ha oversikt over tilgjengelige ressurser, herunder legemidler.
Svak organisering med tanke på håndtering av legemiddelmangler i primærhelsetjenesten
Arbeidet med beredskap tar utgangspunkt i de fire grunnleggende prinsippene ansvar, likhet, nærhet og samvirke som gjelder på alle nivåer i forvaltningen. Dette legger et ansvar på den enkelte for beredskap og helse- og omsorgstjenestens arbeid med legemiddelberedskap.
Forsvarssektoren er ikke integrert i det koordinerende arbeidet med legemiddelberedskap
I forbindelse med en beredskapssituasjon vil forsvarssektoren basere seg på sivile beredskapssystemer. Forsvarssektoren deltar imidlertid ikke i sivile arenaer som jobber for å fremme legemiddelberedskapen i Norge. De store lagrene som eksisterte tidligere er bygget ned, og forsvarssektoren har i dag ikke tilstrekkelige lagre til å dekke sine behov i en beredskapssituasjon.
Initiativ på nordisk og europeisk nivå skjer på flere arenaer, og er lite samordnet
Sårbarheten i det globale legemiddelmarkedet krever et omfattende samarbeid mellom mange land. Legemiddelmangel er et økende globalt problem. Temaet får stadig større internasjonal oppmerksomhet og har vært gjentakende punkt på dagsorden til WHOs styremøter og til Verdens helseforsamling og en prioritert sak i flere formannskapsperioder i EU. Det er også igangsatt formelle og uformelle arenaer for samarbeid innen Norden. Til tross for dette har ikke det ikke vært mulig å samordne felles initiativ til en nordisk eller europeisk strategi.