Pasienter som er under tvungent vern, kan undersøkes og behandles uten eget samtykke. Dette kan kun gjøres hvis pasienten mangler samtykkekompetanse, med mindre det foreligger nærliggende fare for pasientens eget liv eller andres liv eller helse, jf. § 4-4.
Det kan ikke gjennomføres undersøkelse og behandling som innebærer et alvorlig inngrep, men det er unntak for nødvendig behandling med legemidler og strengt nødvendig tilførsel av ernæring ved alvorlig spiseforstyrrelse. Undersøkelse og behandling kan bare skje når det er forsøkt å oppnå samtykke til undersøkelsen eller behandlingen, eller det er åpenbart at samtykke ikke kan eller vil bli gitt. Vedtak om legemiddelbehandling uten eget samtykke kan (med noen unntak) ikke fattes før pasienten er observert og forsøkt hjulpet i minst fem døgn fra etableringen av vernet.
Klager på denne typen tvang skal rettes til statsforvalteren i den enkeltes fylke. Fra 1. juli 2017 har pasienter rett til inntil fem timer gratis advokatbistand ved slike klager.
I 2022 behandlet statsforvalterembetene 1659 klager på vedtak om behandling uten eget samtykke etter § 4-4. Det var 176 flere klager enn i 2021 og en økning på 14 prosent. Se figur 12.
De 1659 klagesakene i 2022 omhandlet 1662 vedtak, hvorav 1503 (90 prosent) ble opprettholdt etter statsforvalterens vurdering. Andelen vedtak som blir opprettholdt har økt litt de siste årene. Se figur 13.
Utviklingen i antall klager må sees i sammenheng med endringer i omfanget av behandling uten eget samtykke. Tall fra Norsk pasientregister viser at antall pasienter med vedtak om behandling uten eget samtykke gikk litt ned i 2017, men har økt i årene etter.[7]
Retten til gratis advokat kan ha medvirket til en økning i antall klager etter 2017. En annen mulig medvirkende forklaring kan være skjerpede krav om tvangsbehandlingsvedtak, som også ble innført i 2017.
Figur 14 viser utviklingen i antall klager de siste tre årene, fordelt på fylke. Merk at antall klager er lite i mange av fylkene. Små endringer kan derfor gi store utslag i prosent og kan reflektere tilfeldig variasjon.
Utfallet av klagebehandlingen i 2022 er vist i figur 15. For landet samlet ble 90 prosent av tvangsvedtakene stadfestet av statsforvalteren. Andelen varierte fra 71 prosent i Innlandet og Nordland til 97 prosent i Agder. Vedtaket ble helt eller delvis endret i 4 prosent av sakene. Denne andelen varierte fra 0 i Vestfold og Telemark til 8 prosent i Vestland og i Trøndelag.
I 6 prosent av sakene ble utfallet at vedtaket oppheves og at saken må behandles på nytt av faglig ansvarlig. Statsforvalteren har i disse tilfellene ikke vurdert om klagen skal etterkommes. Det kan først gjøres etter at faglig ansvarlig har behandlet saken på nytt.
De fleste klagene på behandling uten eget samtykke gjelder vedtak om tvangsmedisinering. I 2022 var det en økning i antall klager på tvangsmedisinering, men en nedgang i antall klager på tvungen ernæring. Se tabell 9.
Vurdert bestemmelse (vedtak) | 2016 | 2017 | 2018 | 2019 | 2020 | 2021 | 2022 |
---|---|---|---|---|---|---|---|
Tvangsmedisinering § 4-4 annet ledd bokstav a | 1102 | 1059 | 1169 | 1268 | 1383 | 1562 | 1627 |
Tvangsernæring § 4-4 annet ledd bokstav b | 30 | 45 | 29 | 27 | 61 | 62 | 35 |
Annen tvang | 1 | 4 | 4 | 8 | 4 | 0 | 0 |
Totalt | 1133 | 1108 | 1202 | 1303 | 1448 | 1624 | 1662 |
a Summen kan avvike fra det totale antallet klagesaker, da mer enn ett vedtak kan vurderes i samme sak.