En uønsket hendelse kan påvirke pasienter, brukere eller pårørende negativt i lang tid etter hendelsen [1, 2]. Det kan føre til både psykososiale, fysiske og økonomiske senvirkninger [3, 4]. God ivaretakelse som beskrevet i denne guiden, har til hensikt blant annet å forebygge slike senvirkninger, men det kan allikevel være behov for tiltak i ettertid, eksempelvis psykologisk bistand.
Normale reaksjoner, mulige senvirkninger og monitorering
Det er normalt å reagere på uventede og uønskede hendelser. Normale reaksjoner på unormale hendelser spenner over et bredt register: følelsesmessige reaksjoner, konsentrasjonsvansker, søvnvansker, motorisk uro og sosial tilbaketrekning. De fleste reaksjoner vil gå over av seg selv. Uformell støtte fra nærmeste nettverk er av størst betydning etter en hendelse. De aller fleste vil mestre kriser, ulykker og katastrofer uten behov for hjelp av lege, psykolog eller andre fagfolk. Men en mindre andel kan utvikle psykiske plager som blir vedvarende. Et viktig prinsipp er derfor avventende oppfølging. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress forklarer det slik:
"Man behøver altså ikke å gå ut fra at alle rammes, samfunnet kan i stedet rette støttetiltakene mot dem som trenger det mest over tid. Det innebærer imidlertid at man også bør holde kontakten med og følge opp dem som ikke ser ut til å ha noen uttalte akutte behov". [6] s. 2-3
Senvirkninger kan være plager og funksjonsnedsettelser, påført av selve den uønskede hendelsen, som vedvarer. Det kan også være en skade eller plage, fysisk eller psykisk, som viser seg en stund etter den uønskede hendelsen. Pårørende kan også ha blitt sterkt berørte og kan ha behov for oppfølging.
Monitorering og oppfølging må tilpasses hendelsens art og alvorlighetsgrad, og de berørtes individuelle forhold og behov, som ellers ved ivaretakelse etter uønskede hendelser. Ofte er det utilstrekkelig å si "bare ta kontakt". Dialog med de berørte kan vise at det er nødvendig med en nærmere behovskartlegging, forventningsavklaring og en plan for videre oppfølging.
Ved alvorligere hendelser og/eller spesielle behov, kan det være aktuelt å gi pasienter, brukere og pårørende informasjon om hvor de kan henvende seg for psykologisk bistand hvis det oppstår behov. I noen tilfeller kan pasient, bruker eller pårørende vise alvorligere psykiske plager ganske umiddelbart etter en uønsket hendelse. De kan ha rett til psykisk helsehjelp, og bør få henvisning og bistand til å få et behandlingstilbud.
Dokumentasjon
Man bør være spesielt oppmerksom på overganger mellom tjenestenivåer og -instanser, og sørge for god dokumentasjon og god kommunikasjon om oppfølgingen mellom disse og med de berørte. Samarbeidsavtalene mellom kommune og spesialisthelsetjeneste bør tydeliggjøre ansvaret for oppfølging av pasienter og pårørende etter alvorlige uønskede hendelser.
Dokumentasjon i forbindelse med uønskede hendelser kan være mangelfull og påvirke den videre oppfølgingen. Dette har deltakere i prosjektet bemerket, og Hågensen [7] skriver:
"Informantene [pasienter utsatt for uønsket hendelse] beskrev hvordan feil og mangler I journaler gjorde forløpet for videre behandling vanskelig. Sykehusleger, andre helsepersonell og fastleger hadde ikke kjennskap til tidligere hendelser eller komplikasjoner på grunn av mangel på skriftlig dokumentasjon i pasientjournalene. Noen av disse oppfattet problemene og støttet pasienten, mens andre var mer opptatt av at det måtte være dokumentasjon før de henviste pasientene til nye undersøkelser, kontroller og rehabilitering. Gjennomgang av epikrisene bekreftet mangelen på beskrivelser av hendelsene og komplikasjonene." s. 7
Roller i oppfølgingen
Etter at en pasient som har vært utsatt for en uønsket hendelse er skrevet ut fra spesialisthelsetjenesten, eller hvis hendelsen skjer en bruker i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, har de og deres pårørende rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester fra kommunen [8]. Det er mange aktuelle instanser med roller i oppfølgingen: fastlegen, kriseteamet i kommunen, eventuell koordinator, eventuelt tildelingskontor, med flere.
-
-
- Fastlegen har et medisinskfaglig koordineringsansvar for den enkelte pasient og er derfor sentral i oppfølgingen, for avdekking av senskader og etterreaksjoner, behov for videre henvisning mv. Elektronisk meldingsutveksling (f.eks. henvisning, epikrise, o.l.) er aktuelt å bruke for å varsle fastlege, henvisende instans og andre aktuelle samarbeidspartnere om oppfølgingsbehov etter en uønsket hendelse.
- Det psykososiale kriseteamet har som rolle å være en ressurs ved traumatiserende hendelser av større eller mindre omfang [9]. Diagnostikk og behandling av langvarige reaksjoner og lidelser er vanligvis oppgaver for den ordinære helsetjenesten, men det psykososiale kriseteamet kan ha en viktig rolle i å fange opp dem som trenger hjelp, og sikre at de blir henvist videre.
- Koordinator eller koordinerende enhet vil ha en viktig rolle for pasienter som hadde koordinator fra før – eller som på bakgrunn av den uønskede hendelsen har fått komplekse behov som gir rett til koordinator. Dersom en person har behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester, har de også rett til å få utarbeidet en individuell plan [10].
Om man har en etablert kontakt i kommunen eller man får behov for koordinator, er det mest hensiktsmessig at det er disse som følger opp videre oppfølging fremfor personer fra psykososialt kriseteam.
- Tildelingskontor, der disse er etablert, har ofte en rolle i å motta meldinger fra spesialisthelsetjenesten og tjenestene i kommunen, samt fastleger. Tildelingskontoret har oversikt over og kjennskap til aktuelle tilbud og tjenester i kommunen, inkludert tildeling av koordinator og individuell plan.
En uønsket hendelse kan som nevnt ha store konsekvenser helsemessig, både fysisk og psykisk, økonomisk og på annen måte. Avhengig av situasjonen og individuelle behov, kan det være aktuelt å samarbeide med eller få tjenester fra en rekke andre instanser, for eksempel tannhelsetjeneste, pedagogisk psykologisk tjeneste (PPT), familievernkontor, skole, barnehage, helsestasjon, skolehelsetjeneste, NAV eller boligsosiale tjenester.
Selv om oppfølgingsoppgaver er overlatt til andre instanser, bør tjenestestedet ved alvorligere hendelser likevel selv ta kontakt etter en tid for å forsikre seg om at pasient, bruker eller pårørende har blitt fulgt opp på en tilfredsstillende måte.
1. Kirkehei, I. and M. Tinnå, Kommunikasjon med pasienter og pårørende i etterkant av uønskede hendelser. 2012, Folkehelseinstituttet.
2. Mira, J.J., et al., Lessons learned for reducing the negative impact of adverse events on patients, health professionals and healthcare organizations. International Journal for Quality in Health Care, 2017. 29(4): p. 450-460.
3. Ottosen, M.J., et al., Long-Term Impacts Faced by Patients and Families After Harmful Healthcare Events. Journal of patient safety, 2021. 17(8): p. e1145-e1151.
4. Liukka, M., et al., Action after Adverse Events in Healthcare: An Integrative Literature Review. Int J Environ Res Public Health, 2020. 17(13).
5. Moore, J., M. Bismark, and M.M. Mello, Patients' Experiences With Communication-and-Resolution Programs After Medical Injury. JAMA Intern Med, 2017. 177(11): p. 1595-1603.
6. Michel, P.-O., Moderne krisestøtte: Oppsummering basert på internasjonal litteratur. 2014, Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress: Oslo, Norway. p. 22.
7. Hågensen, G., et al., The struggle against perceived negligence. A qualitative study of patients’ experiences of adverse events in Norwegian hospitals. BMC Health Services Research, 2018. 18(1): p. 302.
8. Helsedirektoratet. Pasient- og brukerrettighetsloven med kommentarer. 2015; Available from: content://4f92d846-1a3a-4cbe-af5b-4fd1443f2cb1.
9. Helsedirektoratet. Psykososiale tiltak ved kriser, ulykker og katastrofer - Mestring, samhørighet og håp. Nasjonal veileder. 2016 17. mars 2016 23.06.2023]; Available from: content://a39a903e-e46b-4e67-9eb3-4b391fbf64ff.
10. Helsedirektoratet. Individuell plan og koordinator. 2022; Available from: https://www.helsenorge.no/rettigheter/individuell-plan/.