Kapittel 3.1Psykisk helse og livskvalitet

3.1.1 Viktig å se psykisk og fysisk helse i sammenheng

Fysisk og psykisk helse er tett vevd sammen. Dette gjelder for årsakssammenhenger, men også for mange forhold med betydning for prognose, inkludert mulighet for tilfriskning og for livskvalitet. For å sikre best mulig utnyttelse av ressursene i helsesystemet, og for å oppnå økt overlevelse, bedre helse og god livskvalitet, må fysiske og psykiske aspekter ved helse og sykdom integreres bedre enn i dag.

For store sykdomsgrupper som psykiske lidelser, rusmiddelavhengighet og muskel- og skjelettlidelser, er risikofaktorene sammensatte. Sykdom kan påvirke og forsterke risikofaktorer. Det er langt større risiko for psykiske lidelser blant personer med en rekke somatiske sykdommer.

Personer med alvorlige psykiske lidelser lever 15-20 år kortere enn den generelle befolkningen. Den absolutt viktigste årsaken til tapte leveår hos personer med alvorlige psykiske lidelser og rusmiddelproblemer er somatisk sykdom – spesielt hjerte- og karsykdommer, men også luftveissykdommer og kreft. Landsomfattende tilsyn i kommunale helse- og omsorgstjenester og spesialisthelsetjenesten i 2017-2018 (Helsetilsynet (2019)) viste at både i kommuner og i distriktspsykiatriske sentre (DPS) er det mangelfull kartlegging og oppfølging av somatiske helseproblemer. Et eksempel er sammenhengen mellom diabetes og psykisk sykdom som opptrer både drevet av ulike fysiologiske faktorer og gjennom belastningen det er å ha en kronisk sykdom. I Nasjonal faglig retningslinje for diabetes fremkommer det bl.a. at strukturert tverrfaglig samarbeid gir mest effektiv behandling og er samtidig mest kostnadseffektivt.

Gjennom Helsefellesskapene, en samarbeidsarena mellom foretak og omliggende kommuner, skal det legges til rette for mer sammenhengende og bærekraftige helse- og omsorgstjenester fra både spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Helseforetak og kommuner skal i helsefellesskapene planlegge og utvikle tjenester for pasienter som trenger tjenester fra begge nivå. Fire pasientgrupper vektlegges særlig; barn og unge, personer med alvorlige psykiske lidelser og rusproblemer, skrøpelige eldre og personer med flere kroniske lidelser. Utvikling av integrerte og tverrsektorielle tjenester som ivaretar behovet for innretning mot både somatiske, psykologiske, og sosiale faktorer bør inngå i Helsefellesskapenes planlegging og utvikling. Det må legges vekt på å utvikle tjenester som og bidrar til å styrke befolkningens helsekompetanse og pasientens mulighet til å være en aktiv deltaker i egen helse.

3.1.2 Livskvalitet

I Norge har de med lengst utdanning og høyest inntekt bedre helse sammenliknet med de med kortere utdanning og lavere inntekt. Kunnskapen om livskvaliteten i den norske befolkningen fra nasjonale og regionale undersøkelser de siste par årene viser at også livskvaliteten er skjevt fordelt etter inntekt og utdanning.[127], [128], [129] Nasjonale livskvalitetsundersøkelser finner at personer i høyeste inntektskvartil er den eneste gruppen som skårer signifikant bedre enn befolkningen i alt, på alle indikatorer for subjektiv livskvalitet. I motsatt ende er gruppene som skårer signifikant lavere enn befolkningen på alle indikatorer for subjektiv livskvalitet: personer med lavinntekt, arbeidsledige, personer med nedsatt funksjonsevne, personer med psykiske helseplager og skeive. De unge voksne har lavere livskvalitet enn resten av befolkningen.[130] Blant gruppene med lav livskvalitet, er det trolig flere som opplever en opphopning av levekårsbelastninger, som gir særlig høy risiko for å oppleve dårlig livskvalitet (Folkehelserapporten 2021) og for å bli utsatt for negative livshendelser, som for eksempel vold (NOU (2020) Levekår i byer).

I 2021 var det målt en generell nedgang i livstilfredshet, sammenliknet med året før,[131] og flere oppga lav livstilfredshet (28 prosent), enn høy (21 prosent). Dette sammenfaller med reduksjon i levekår som også er blitt målt fra 2020 til 2021. Nedgangen i livstilfredshet var større blant annet for skeive enn for den øvrige befolkningen.

Arbeidet med å utvikle en nasjonal strategi for livskvalitet som skal bidra til at livskvalitet blir et supplerende mål på samfunnsutviklingen i Norge (Regjeringen.no (2021) Ny nasjonal strategi for livskvalitet, pressemelding 27.07.2021) ble igangsatt i slutten av 2021. Strategien skal peke ut retningen for livskvalitetsarbeidet, og skal blant annet bidra til et mer helsefremmende og rettferdig samfunn. Helse- og omsorgsdepartementet leder prosessen.

Selvmord er et samfunns- og folkehelseproblem. Med den tverrsektorielle Handlingsplanen for forebygging av selvmord (2020-2025) Ingen å miste, innførte Norge en nullvisjon for selvmord. De siste 15 årene har selvmordsraten i Norge ligget nokså stabilt på ca. 12–14 per 100 000 innbyggere. Raten er 2–3 ganger høyere hos menn enn hos kvinner (NSSF). I 2020 var det 639 personer som tok sitt eget liv, 467 menn og 172 kvinner (DÅR). En del av den viktigste selvmordsforebyggingen skjer på arenaer utenfor helse- og omsorgsektoren, som inkluderende lokalsamfunn, trygge arbeidsplasser og skoler.

Meldinger og strategier på livskvalitetsfeltet har vært knyttet til ambisjonen om å inkludere psykisk helse i folkehelsearbeidet. Dette har bidratt til å løfte viktigheten av faktorer som sosial støtte, mestring og deltakelse i folkehelsearbeidet.

Livskvaliteten i Norge er skjevt fordelt. Felles for gruppene som opplever lav livskvalitet er blant annet at de er marginaliserte og kan oppleve å stå utenfor viktige samfunnsarenaer som for eksempel arbeidsliv. Personer i disse gruppene kan også hyppigere oppleve å bli utsatt for diskriminering, som nesten én av fire oppgir at de har opplevd å bli utsatt for.[132] Noen av disse gruppene er også blant de som opplever å være mye plaget av ensomhet. En analyse av ensomhet i Norge[133] finner at andelen som er mye plaget av ensomhet er relativt stabil i den voksne befolkningen, foruten en økning den siste tiden som kan være en følge av kontaktbegrensende tiltak under koronapandemien. Det er derimot flere unge som rapporterer at de opplever å være mye mer plaget av ensomhet nå enn de har vært tidligere.

En norsk levekårsundersøkelse viser at personer med kjønnsinkongruens i større grad enn befolkningen for øvrig er utsatt for seksuelle overgrep.[134] Andre studier tyder på at også ungdom med nedsatt funksjonsevne eller psykiske helseplager er mer utsatt for seksuell vold og overgrep (HOD 2016 Snakk om det Strategi for seksuell helse) . Samtidig viser undersøkelser at kvinner som er utsatt for partnervold har økt risiko for prevensjonssvikt, har økt sannsynlighet for å bli gjentatt gravid uten å planlegge for det og å avbryte svangerskapet.[135] Disse funnene tyder på at interseksjonalitet, det vil si prosesser hvor sosiale kategorier som kjønn, etnisitet og religion kan samvirke og påvirke personens livsvilkår,[136] er en mulig drivende faktor for sosial ulikhet i seksuell helse.

I tillegg til ønsket om at befolkningen skal leve lange liv, er det et mål for folkehelsepolitikken at innbyggerne skal leve gode liv, og at de sosiale helseforskjellene skal bli mindre. Arbeid for økt livskvalitet og en jevnere fordeling av denne er essensielt for å realisere dette målet. I tillegg til å jobbe for en jevnere fordeling av levekår, vil det også være viktig å jobbe for økt tilhørighet, fellesskap og deltakelse, slik at færre opplever ensomhet, utenforskap og diskriminering. Flere samfunnssektorer har et ansvar i dette arbeidet.

3.1.3 Tilgang til digitale ressurser for selvhjelp, mestring og behandling

Det er godt dokumentert at behandling levert digitalt er like effektivt som behandling ved oppmøte. Såkalt assistert selvhjelp benyttes i noen utstrekning i kommunalt psykisk helsevern og ved de Distriktspsykiatriske sentrene. Det er etablert et prøveprosjekt hvor kommuner tilbyr assistert selvhjelp for å støtte pasientens oppfølging av behandling. Digitale selvhjelpsverktøy kan gi råd, anbefalinger og læringsressurser en mer engasjerende form og innpakning. Apper og digitale ressurser kan være gode og engasjerende pedagogiske verktøy, og tilby øvelser basert på anerkjente prinsipper. Den store fordelen er at de er tilgjengelige når som helst og hvor som helst. Hvis flere kan lære, trene og øve sånn at de mestrer å endre levevaner, kronisk sykdom eller vanskelige tanker og følelser, så kan vi trolig forebygge at plager blir noe mer alvorlig. Kunnskapssenteret leverer en kunnskapsoppsummering som vurderer effekten av digital selvhjelp våren 2022.

Verktøykatalogen på Helsenorge er etablert som en plattform for sikkerhets- og kvalitetsvurderte digitale verktøy/apper. Katalogen rommer nå en rekke ulike verktøy utviklet for ulike utfordringer og målgrupper. Verktøyene kan forskrives med en digital henvisning fra behandler fra Verktøyformidleren i Helseaktørportalen.

Slike verktøy prøves nå ut både som forebygging og behandling for psykiske plager og lidelser. Verktøyene kan bidra til å løse flere utfordringer: Mange oppsøker ikke behandling i tide, og mange må vente for lenge på hjelp. Store geografiske avstander til tilbudene gjør terskelen høy for å møte til oppsatt behandling[137]. Digitale verktøy vil kunne øke tilgjengeligheten til forebyggende råd og øvelser, og øke rekkevidden for hver enkelt behandler.

Digitalisering gir store muligheter. Samtidig kan det også være en barriere for sårbare brukere. Konsekvensene kan være at disse mister muligheten til å tilegne seg kunnskap om selvhjelp og til å søke nødvendig hjelp. Derfor må befolkningens digitale helsekompetanse tas hensyn til i all utvikling, slik at framtidens digitale ressurser og verktøy når hele befolkningen, uavhengig av forutsetning og helsekompetanse (inkludert digital kompetanse).

3.1.4 Arbeid og helse

Kunnskapen om at deltakelse i arbeidslivet gir bedre folkehelse utnyttes ikke godt nok. Å være i arbeid kan være kilde til livskvalitet og god helse, men arbeidet kan også være en kilde til helseskadelige påvirkninger. Gjennom arbeidsdeltagelse inngår man i et sosialt fellesskap og arbeidsoppgavene kan gi mening, mestring og personlig utvikling. Samfunnet må i større grad bidra til at den enkelte kan ta kloke valg om eget liv, inklusive valg som berører deltakelse i arbeidslivet.

Samfunnet bør nå den enkelte gjennom både generell informasjon og formidling gjennom NAV, arbeidsgivere og helsetjenestene. Dette må underbygges av kunnskap og holdninger i møte med tjenestene.

Det er behov for å styrke båndene mellom involverte sektorer, og å utvikle en felles forståelse om arbeidets positive betydning for den enkelte og for folkehelsen. På samme måte som effekten på egen helse av røyking, kosthold, fysisk aktivitet m.v. er kjent i befolkningen, bør helsemessige effekter[138] av å være i arbeid bli allmennkunnskap. De kommunale helsetjenestene og NAV bør i større grad samarbeide bedre for å legge til rette for arbeidsdeltakelse. Det er blant annet behov for å styrke samarbeidet med fastlegene/allmennlegene. Gode rammevilkår, både juridiske og økonomiske, vil være viktig for effektivt sektorovergripende samvirke.

Selv om arbeidsmiljøet i Norge generelt kan karakteriseres som godt, finnes det fortsatt en rekke arbeidssituasjoner hvor sysselsatte kan bli utsatt for fysiske, kjemiske, mekaniske, psykososiale eller organisatoriske faktorer i arbeidsmiljøet som kan gi grobunn for akutte helseskader eller gradvis utvikling av plager eller sykdommer. Rundt 1 million arbeidstakere rapporterer at de har hatt plager i nakke/skulder-regionen eller ryggen siste måned. Nærmere 400 000 arbeidstakere opplever å være ganske eller svært plaget av arbeidsrelaterte smerter i løpet av en måned.[139] Helsedirektoratet har estimert et årlig helsetap av muskel- og skjelettlidelser på 185 milliarder 2013-kr og et årlig produksjonstap (sykefravær og uførhet) på 54 milliarder 2013-kr. I tillegg kommer helsetjenestekostnadene som utgjør 15 milliarder 2013-kr.[140] Over tid utgjør dette et vesentlige helsetjenestekostnader, helse- og produksjonstap.

I årene som kommer bør det systematiske helse, miljø og sikkerhets-arbeidet (HMS) styrkes, og legge til rette for at voksne og eldre har en helse som gjør at de kan stå lengre i arbeid. Det anbefales å styrke det forebyggende arbeidet og helsefremmende aktiviteter til alle på arbeidsplassen. Her bør førstelinjetjenestene i helsetjenesten og NAV styrke samarbeidet for å legge til rette for arbeidsdeltakelse.