Kapittel 6Styrke kompetanse på KI

Bruk av kunstig intelligens (KI) treffer helsetjenesten bredt. KI-systemer er i bruk i både offentlig og privat helsetjeneste, i spesialisthelsetjenesten og kommunal helse- og omsorgstjeneste. KI-systemerbrukes til oppgaver som spenner fra administrative til behandlingsrettede oppgaver, og brukes av helsepersonell, teknisk personell, ledere, andre ansatte i helsetjenesten og av innbyggerne.

Helsepersonellkommisjonen skriver i "Tid for handling" at den digitale transformasjonen kjennetegnes av rask utvikling av nye teknologier (…) som gir store muligheter. Kunstig intelligens og persontilpasset medisin er eksempler på slike, som har gitt og kan gi helt nye typer helsetjenester, og måter å jobbe på". Nye typer jobber, kompetansebehov, personellgrupper og utdanninger vil kunne oppstå i kjølvannet av dette. "Dette vil kreve nye utdanninger og skape nye oppgaver og rutiner for personellet, pasienter, brukere og andre. Innføring og bruk av teknologi krever digital og teknisk kompetanseheving. Dette gjelder på individnivå, på ledelsesnivå, og også i hele arbeidsstyrken og befolkningen ellers".[68]

Økt bruk av teknologier som sensorer, apper, velferdsteknologi med mer øker datamengden og dermed muligheter for en datadrevet og mer persontilpasset helsetjeneste. Dette er endringer som påvirker hvordan man yter helsetjenester. Hver av disse endringene vil kreve en større eller mindre endring i komptanse, som tidsmessig kommer samtidig med kompetansebehovene knyttet til kunstig intelligens. Kompetansebehov knyttet til kunstig intelligens bør derfor ikke ses på isolert fra kunnskap om teknologi generelt.

Kunstig intelligens medfører behov for kompetanse som gjelder selve bruken av kunstig intelligens, for å kunne håndtere konsekvenser av bruken av kunstig intelligens som endrede arbeidsoppgaver, og mer uventede effekter knyttet til digital transformasjon.

Ansvaret for kompetanse for helsepersonell er sammensatt, med mange aktører med ulikt ansvar for grunnutdanning, spesialistutdanning og etterutdanning, kurs og veiledning. Det norske utdanningssystemet er sammensatt og fordelt på en rekke aktører, med ulike roller, myndighet og behov for autonomi. I tider med påkjenninger og endringer er det viktig å være varsom med å lage helt nye strukturer som ikke spiller på lag med og utfyller det eksisterende. En vil derfor fokusere på eksisterende strukturer for å ivareta kompetansebehovene, og hvordan disse kan utvikles og endres til å dekke nye behov.

Norske kommuner, helseregioner og helseforetak er av ulik størrelse – både med hensyn til geografi og befolkningsmessig nedslagsfelt. Størrelsen har noe å si for hvor stort ansvar de kan ta i å utvikle eget kompetansehevende materiell, og i hvilken grad de kan bidra for andre. Det vil derfor være en forventning fra helsemyndighetene om at store regioner, sykehus og kommuner deler med og hjelper de mindre, til fellesskapets beste.

Bakgrunn

I kapittel 6.6 i sluttrapport for koordineringsprosjektet står anbefalingen:

• Tilgang på tilstrekkelig kompetanse er en kritisk faktor for å kunne implementere og ta i bruk KI-løsninger på en forsvarlig måte.