Risikofaktorer for voldelig atferd og SSA kan variere på individ-, familie-, skole- og nærmiljønivå. På individnivå inkluderer risikofaktorer tidlig aggresjon, mobbing, hyperaktivitet, og svak tilknytning til skolen. På familienivå kan risikofaktorer inkludere konfliktfylte barn-foreldrerelasjoner, foreldrestress, rusmisbruk i hjemmet, og sosial isolasjon. På skole- og nærmiljønivå er svake skoleprestasjoner, normbrytende venner, og fattigdom noen eksempler på risikofaktorer (FHI, 2020; Fox et al., 2015; Cross et al., 2005; Jensen, 2023).
Beskyttelsesfaktorer kan på den andre siden redusere risikoen for voldelig atferd og SSA, og inkluderer god emosjonsregulering, støttende foreldre, positive vennskap og et trygt nærmiljø (Labella & Masten, 2018; FHI, 2020).
Unge med SSA og voldelig atferd er ofte blant de mest risikoutsatte i samfunnet. En høyere andel har tidligere eller pågående erfaring med vold, overgrep og omsorgssvikt, og vokst opp i familier med sammensatte utfordringer og negative levekår. Disse pågående negative hendelsene og belastningene påvirker deres utvikling og sosiale, akademiske og relasjonelle fungering, samt evne til selvregulering og beslutningstaking (Forsman et al., 2015; Seto et al., 2010; Vizard, 2013).
Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) har kartlagt to utviklingsstier for barn og unge som utviser voldelig atferd: tidlig debut i barndommen og senere debut i ungdomsårene (NKVTS, 2024). Fra et utviklingspsykologisk perspektiv endrer både typen og hyppigheten av voldelig atferd seg med alderen.
Aggresjon, som er en naturlig del av menneskelig atferd, kan ha ulike funksjoner, som å oppnå noe ønsket eller beskytte seg mot en opplevd trussel (Tremblay et al., 2018; von Tetzchner, 2020). Studier viser at fysisk aggresjon vanligvis begynner i løpet av det første leveåret, når en topp ved 3–4 år, og deretter avtar i takt med at barn utvikler bedre sosiale og kognitive ferdigheter (Nærde et al., 2014; Tremblay, 2022).
For de fleste barn avtar aggresjonen gjennom barndom og ungdomstid. En liten gruppe fortsetter imidlertid med vedvarende aggressiv atferd, og disse har en høyere risiko for å utvikle et livslangt mønster preget av vold og kriminalitet. Denne gruppen har ofte vist mer alvorlig vold og SSA i tidlig alder, kombinert med andre risikofaktorer som traumer, nevrologiske vansker og et belastet sosialt miljø (NKVTS, 2024). Det er sjeldent at voksne utviser voldelig atferd uten en problematisk utvikling preget av vedvarende aggresjon fra barndommen (Tremblay, 2022).
Debut i ungdomstid
Ungdom som debuterer med vold i ungdomsårene, kalt "sein-start"-mønsteret, utviser vanligvis atferdsproblemer fra 12-14 år, men disse avtar ofte mot tidlig voksen alder (Frick, 2012). Denne gruppen representerer majoriteten av ungdommer som begår kriminelle handlinger, og atferden er ofte knyttet til ungdomsspesifikke risikofaktorer som gruppedynamikk, rusbruk og et modningsgap (NKVTS, 2024; FHI, 2020; Bufdir, 2019).
De fleste unge i denne gruppen går videre til et veltilpasset voksenliv, selv om en periode med voldelig atferd kan påvirke skolegang og sosial tilpasning. Det er imidlertid en liten gruppe som fortsetter med en kriminell løpebane også inn i voksen alder. Risikoen for dette øker med tilstedeværelsen av risikofaktorer som rusmiddelbruk, særlig overstadig alkoholinntak, og dårlige vennerelasjoner (Assink et al., 2015; Bright, 2015; Labella & Masten, 2018).
Debut i barndom
Barn og unge som viser alvorlig fysisk aggressiv atferd allerede i barndommen har som gruppe høyere risiko for tilbakefall sammenlignet med de som debuterer i ungdomsårene (NKVTS, 2024; FHI, 2020; Bufdir, 2019). Denne tidlige debutstien innebærer ofte voldelig atferd eller SSA som kan utvikle seg til alvorlig kriminalitet i ungdoms- og voksenlivet. Atferden manifesterer seg tidlig, med handlinger som biting og slåssing, og er ofte knyttet til nevrologiske vansker, traumer og et belastet sosialt miljø. Barn som vokser opp under slike forhold, med lav sosioøkonomisk status og foreldre med dyssosiale trekk, er spesielt utsatt.
Selv om denne gruppen kun utgjør 5-10 % av dem som begår kriminalitet, står de for en betydelig andel av de mest alvorlige tilfellene. Uten effektive intervensjoner har disse barna/unge høy risiko for å fortsette en kriminell løpebane inn i voksen alder. Dette er støttet av norske og internasjonale studier som viser at de mest kriminelle individene ofte har en lav debutalder sammenlignet med dem som begår færre kriminelle handlinger (Aase et al., 2020; David-Ferdon et al., 2016).
Undergruppe med dyssosiale trekk
Barn og unge som viser voldelig atferd og/eller SSA tidlig i livet, og som har dyssosiale og hard og ufølsom-trekk (callous-unemotional, CU), har en høy risiko for å utvikle alvorlig kriminell atferd og dyssosial personlighetsforstyrrelse senere i livet (Frick et al., 2014a; Klahr & Burt, 2014). Denne gruppen mangler ofte empati og skyldfølelse, viser stabil aggressiv atferd, og har en genetisk sårbarhet som er betydelig høyere enn hos andre barn med voldelig atferd, med arvelighetsestimater mellom 42% og 68% (Fairchild et al., 2019; FHI, 2020; Bufdir, 2019).
Gruppen sliter ofte med sosial kognisjon, har lav fryktrespons og kan oppfatte vold som en løsning på problemer. De viser både reaktiv (som respons på provokasjon) og instrumentell (for å oppnå mål) aggresjon (Fonagy et al., 2018; Frick, 2012). Gruppen har høyere sannsynlighet for å begå alvorlige kriminelle handlinger, ofte med våpen, og tar gjerne ledelsen i kriminelle handlinger i gruppe. Disse barna er også mindre følsomme for straff og viser mindre frykt eller angst (Frick, 2012; Essau et al., 2006; Thøgersen et al., 2022; Lønnum et al., 2022).