Kompetanseområder som krever utvikling i spesialisthelsetjenesten
Oppsummert fremhever aktørene endringer knyttet til 1) befolkningens behov for tjenester fra spesialisthelsetjenesten og 2) en rask medisinsk og teknologisk utvikling som særlig viktig for at sykepleiere i sykehus opplever et behov for mer kompetanse og faglig utvikling:
Ledere: Vi trenger sykepleiere med avansert og spesialisert kompetanse til å bidra til utvikling og endring av tjenestene i takt med befolkningens behov, teknologisk og medisinsk utvikling. Vi trenger sykepleiere som kan jobbe systematisk med fagutvikling, pasientsikkerhet og endringsarbeid nær pasienten. Vi trenger sykepleiere som bidrar til helhetlige pasientforløp, særlig for pasienter med sammensatte lidelser. Det er behov for faglig utvikling rettet mot hvordan drive god og oppdatert sykepleie i en klinisk hverdag preget av endring og korte møter med pasienten og pårørende.
Dette fremheves også som faktorer av særlig betydning for endrede kompetansekrav for helsepersonell i sykehus generelt. Noe som også er i tråd med de strategiske behovene for endring som tegens i NHSP 2020 - 2023.
I skriftlig innspill fra noen av representantene fra tjenestene, er det påpekt at kompleksiteten og presset på sengeposter og poliklinikker har endret seg etter hvert som kapasiteten ved intensiv- og overvåkningsenhetene har blitt for liten. For liten utdanningskapasitet og framtidig mangel på sykepleiere beskrives som årsaker til et behov for å heve kompetansen i hele eller deler av sykepleierteam som tiltak for å mobilisere arbeidskraft.
Det beskrives videre, særlig fra ledere og representanter fra fagavdelinger, at endrede kompetansekrav gir behov for mer strategisk kompetanseplanlegging, sammen med økt satsning på kompetanseheving, for å støtte helsepersonells mulighet til å oppdatere og eventuelt utvikle fremtidsrettet og ny kompetanse som behøves:
Ledere og representanter fra fagavdelingene: Helseforetakene må ha en utviklingsplan for å sikre tilstrekkelig personell med rett kompetanse. Dette krever gode kompetanseplaner helt ned på avdeling/klinikknivå. Sykehusene må analysere kompetansebehov som kommer og hvordan møte kravene med de ressursene som er. Personalet er viktigste nøkkel til å nå målene, da må det satses på kompetanse for alle faggrupper.
Sykepleiere ved sengepost og poliklinikk blir ofte brukt som eksempler på viktige grupper i alle gruppesamtalene, men flere peker også på at økt bruk av dagbehandling, ambulante team og hjemmesykehus vil gi samme behov her med tiden.
Ut fra gruppesamtalene virker aktørene rimelig omforent om at områdene som løftes i NHSP 2020-2023 er viktige å jobbe med for å møte fremtidige krav til spesialisthelsetjenesten. Disse områdene beskrives gjennomgående i gruppesamtalene som sentrale drivere for at sykepleiere i sykehus har kontinuerlig behov for å oppdatere eller utvikle kompetanse. Oppsummert gjelder dette særlig:
- Kompetanse til å følge opp pasientgrupper med særlig komplisert sykdomsbilde, økt sårbarhet og/eller spesielle behov.
- Kompetanse til å omstille og oppdatere praksis ut fra teknologisk og medisinsk utvikling, inkludert mestring av ny arbeidsmetodikk og oppgaver.
- Kompetanse til å drive frem og inngå i samhandling på tvers av tjenestenivåer og mellom behandlingstilbud.
- Kompetanse til å drive frem og inngå i endringsprosesser, både faglige og organisatoriske.
At sykepleier erfarer økt krav om bred kompetanse for å klare å møte pasient og pårørende på en måte som oppleves god, samt styrket faglig trygghet for å kunne jobbe selvstendig og ta sykepleiefaglig ansvar, kom også frem i flere av samtalene, særlig fra sykepleiere i tjenestene og Norsk sykepleierforbund:
Sykepleiere: Pasienter og pårørende etterspør tjenester mer enn før, og pasienter og pårørende virker ofte mer oppdatert både med hensyn til egne rettigheter og hva de mener er riktig og god helsehjelp. Vi [sykepleierne] skal bidra og følge opp rundt pasienter som er i hurtige utredninger, vi skal observere og tilrettelegge for pasienter som ofte er svært syke og har komplekse behov, vi skal mestre pakkeforløp og stadig nye teknologiske løsninger. Endringer er blitt en del av hverdagen. Dette krever en annen type og bred kompetanse for å se helhet. Det er større krav til sykepleiere, større ansvar og det krever større selvstendighet for å kunne stå i situasjonene som oppstår. I dag mangler mange av oss gode rollemodeller og fagmiljø hvor vi kan strekke oss etter ny kompetanse og føle oss stolte av jobben vi gjør for pasientene.
Identifiserte kompetansebehov
Det ble avholdt to referansegruppemøter hvor aktørene ble bedt om å skrive inn kompetansebehov for sykepleier som jobber ved for eksempel sengepost, i poliklinikk, dagbehandling og hjemmesykehus i en ordsky. Bildet 1 viser resultatet fra første samling (januar 2021) og bilde 2 viser resultat fra andre samling (mars 2021).
Ut fra bildene ser man at vurderingskompetanse er et begrep som går igjen som det ordet flest meldte inn ved begge samlinger, sammen med tverrfaglighet. Ellers er det under første samling mange som peker på behovet for økt handlingskompetanse og det å gi helhetlig omsorg, sammen med behovet for systemforståelse, teknologi, helsepedagogikk, sykdomslære og kompetanse til å bidra med kvalitetsforbedring. Under andre samling er mange av de samme momentene løftet, om enn med litt andre ord. Et skifte som kommer frem i andre samling, er at akademisk kompetanse og mulighet for valgfrie moduler løftes som særlig viktig for at kompetansebehov møtes hos sykepleier i sykehus. Dette indikerer at formell videreutdanning er et sentralt virkemiddel for å møte kompetansebehovene.
Hvilke fagområder som burde bli forsterket ble spurt om direkte i alle gruppesamtaler. Dette ble klarest svart på i samtalene med representanter fra tjenestene og de ulike yrkesorganisasjonene. Konkrete fagområder som ble løftet frem var ofte knyttet til bestemte pasientgrupper og disse pasientenes særlig behov for oppfølging eller tilrettelegging. Flere sykepleiere som jobbet i sykehus, oppsummerte dette slik:
Sykepleiere: Innføring av hurtige utredninger, pakkeforløp og komplekse pasienter er en del av hverdagen nå. Dette krever en annen type og bred kompetanse for å se helhet.
I tillegg ble sykepleieres evnen til samarbeid og kjennskap til andre faggruppers kompetanse beskrevet som viktig for at sykepleieren skulle kunne ta ansvar for avansert pasientoppfølging og bidra til å utvikle klinisk praksis. Eksempler på hvorfor dette var viktig, ble diskutert blant annet i samtalene med yrkesforbudene og pasient- og brukerrepresentanter. Vi har oppsummert dialogen rundt dette slik:
Samarbeidene personale, pasienter og brukere: Vi trenger faglig sterke sykepleier på sengepost, i poliklinikk, dagbehandling og i hjemmesykehus, som kan samarbeide med andre faggrupper, som kan inngå i tverrfaglig team, men selvstendig gjør gode kliniske observasjoner og formidler sine vurderinger tilbake til teamet, så vi får gode tverrfaglige diskusjoner rundt pasientens utvikling og behov. Når det tverrfaglige fungerer, får pasienten absolutt best hjelp.
Oppsummert fra alle samtaler og innspill er følgende områder etterspurt som del av avansert sykepleiekompetanse:
- Kompetansebehov knyttet til pasientgrupper og forhold ved pasientene:
- Identifisere og følge opp behov hos pasienter med kroniske lidelser som får oppfølging hjemme og/eller er ut og inn av flere avdelinger ved sykehuset
- Geriatri – særlig eldre med sammensatte lidelser
- Akutt syke pasienter med behov for overvåking (intermediær poster)
- Bariatri – særlig for å sikre god pasienthåndtering (forflytning) og mobilisering av pasienter ved innleggelse.
- Alvorlig syke pasienter/ sårbare pasienter som skal skrives ut tidlig fra sykehuset
- Kombinasjon av rusproblematikk, psykiske lidelser og annen somatisk sykdom
- Innsikt i ulike former for seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, samt veiledningskompetanse til å støtte pasienten om pasientens seksuelle helse påvirkes av aktuell behandling/sykdomsforløp.
Flere vektla relevansen av AKS-kompetanse i tjenester som retter seg mot pasienter med psykisk helse og rusproblematikk, både i primær- og spesialisthelsetjenesten.
- Kompetansebehov på avansert nivå som er relevant for alt arbeid en sykepleier er involvert i:
- Avansert klinisk vurderings- og handlingskompetanse (sykdomslære, fysiologi og farmakologi, inkludert psykisk helse og rusmiddelbruk).
- Økt veiledningskompetanse (rettet mot både pasient og pårørende, og kolleger)
- Kompetanse til å møte mennesker med minoritetsbakgrunn og innsikt i hvordan språkbarrierer kan hindre gode pasientforløp.
- Økt kompetanse innen samhandling og koordinering, samt funksjonsvurdering og dokumentasjon for å trekke inn både medisinsk og annen fagkompetanse fortløpende ved behov.
- Drive fagutvikling og endringsarbeid som del av kvalitetsutvikling og pasientsikkerhetsarbeid.
- Kunne bidra i innovasjonsprosesser og implementering av medisinsk-teknologisk verktøy.
- Forskningskompetanse - Bidra i forskningsteam, rette fokus mot kliniske problemstillinger fra et avansert sykepleiefaglig perspektiv.
Gjennomgående ble det fremhevet at grunnutdanning ikke er egnet til å utvikle avansert klinisk kompetanse. Dette må komme som eget videreutdanningsløp. Gjennomgående ble det pekt på at dersom dette skal gjøres gjennom mastergrad, må dette programmet være klinisk relevant og gi styrket fagkompetanse innen pasientnært arbeid i sykehuset. Dette beskrives som at krever kombinasjonen av fordypet innsikt innenfor et fagfelt (valgt av tjenesten), sammen med mer avansert kompetanse innen mer generelle fagområder (eksempelvis veiledning, samhandling, kunnskapsbasert praksis, mm.). Flere ønsket at sykehusene/avdelingene skulle ha en klar strategisk tanke bak kompetanseheving for sykepleiere som ga grunnlag for å velge fordypning og bedre pekte ut behov for styrket generell sykepleiefaglig kompetanse. I dette siste ble klinisk breddekompetanse, veiledning, samhandling, tverrfaglighet, kunnskapsbasert praksis, teknologi og innovasjon, og forskningsmetodikk, gitt som eksempler. Denne kombinasjonen var viktig for å styrke sykepleiernes evne til raskt å omstille seg og for at sykepleiergruppen skulle kunne bidra i forbedringsarbeid gjennom å identifisere områder som bør inkluderes i kvalitetsutviklingen av klinisk praksis.
Behovet for økt kompetanse i helsepedagogikk og veiledningskompetanse til å møte pasient og pårørende ble også vektlagt i samtalen med brukerrepresentanter. I tillegg fremhevet brukerrepresentanter at sykepleieren var en viktig samarbeidspartner for pasienten som pasienten møtte i mange faser av et sykdomsløp. Det var derfor veldig viktig for pasient og pårørende at de opplevde at alle sykepleiere var kompetente. Dette inkluderte at pasienten ble sett som et helt menneske, at sykepleieren ikke snevert vektla å gi omsorg og pleie ut fra en avgrenset klinisk problemstilling, diagnose eller behandling:
Brukerrepresentanter: Det er viktig med rett kompetanse der pasienten er på sykehuset. Poliklinikk for eksempel er ofte veldig spisset i sin tilnærming. Sykepleieren må kunne se helheten i pasientbehandlingen ikke bare detaljene knyttet til en bestemt klinisk problemstilling. Når pasienten har andre utfordringer, må sykepleiere kunne oppdage og håndtere det også.