Det er den som yter helsehjelp som skal nedtegne/ registrere relevante og nødvendige opplysninger om pasienten og helsehjelpen i en pasientjournal for den enkelte pasient etter reglene i helsepersonelloven §§ 39 og 40.
Ved utvikling og bruk av velferdsteknologi kan det oppstå behov for standardiserte vurderinger av hva som er relevant og nødvendig. Men også ved bruk av velferdsteknologi i helse- og omsorgstjenesten skal det gjøres en individuell vurdering av hva som er nødvendige og relevante opplysninger for den enkelte bruker/ pasient.
Hvis velferdsteknologiske løsninger skal sende informasjon automatisk inn i journalen må løsningene kunne konfigureres slik at det kun er relevant og nødvendig informasjon som blir sendt over.
Ved bruk av digitalt tilsyn/ GPS/ trygghetsalarm kan en overordnet rapportering om hvordan tiltaket (bruken av teknologien) fungerer, og dokumentasjon av den personelloppfølgingen som skjer i utgangspunktet være tilstrekkelig. I enkelte tilfeller kan det være behov for mer. Dette må baseres på en konkret vurdering for den enkelte pasient.
For digital hjemmeoppfølging vil det være store variasjoner i hva som er relevant og nødvendig informasjon og dermed hva som skal journalføres i de ulike situasjonene. Dette må helsepersonell vurdere i hvert enkelt tilfelle.
Ved bruk av elektronisk medisineringsstøtte/ medisindispenser vil det være behov for at ansvarlig helsepersonell avgjør hva som skal journalføres. I mange tilfeller kan det f.eks. være nødvendig å journalføre at medisinene i dispenseren er tatt til rett tid.
Det samme vil være gjeldende for eventuelle meldinger om avvik som krever oppfølging av helsepersonell. Dette skal vurderes konkret.
Gjenbruk av data til kvalitetssikring og forskning
Det samles inn mer og mer data fra ulike typer teknologi som benyttes i helse- og omsorgstjenestene. Med det følger også et større ønske og et behov for å benytte data til både kvalitetssikring og forskning.
Kvalitetssikring
Når formålet er læring og kvalitetssikring for helsepersonell som tidligere har ytet helsehjelp eller omsorgstjenester til pasienten i et konkret behandlingsforløp kan det tilgjengeliggjøres taushetsbelagte helseopplysninger, selv om vedkommende 4ikke skal medvirke i den videre ytelsen av helsehjelp eller andre omsorgstjenester. Dette kan bare skje hvis pasienten ikke motsetter seg det.
Dette omfatter situasjoner der kommunen skal kvalitetssikre tjenesten. Som f.eks. bruken av elektronisk medisineringsstøtte, om det gis riktig medisinering til riktig tid, eller om hvorvidt GPS-lokalisering av pasienter med demens er riktig bruk av den spesifikke teknologien.
Ved å få opplysningene kan behandler vurdere om undersøkelsene, vurderingene og behandlingstiltakene som ble gjort var korrekte, eller om andre tiltak må iverksettes. Dette gjelder også valg av teknologi i den spesifikke tjenesten teknologien benyttes.
Det kan være aktuelt å bruke de dokumenterte opplysningene til noe annet enn ytelse og administrasjon av helse- og omsorgstjenester, f.eks. kvalitetssikring eller forskning.
I noen tilfeller kan det også være ønskelig å ta vare på overskuddsinformasjon fra teknologien. Da må dette ha et annet behandlingsgrunnlag. Et slikt behandlingsgrunnlag kan være samtykke, eller annen hjemmel i personvernforordningen, evt. supplert av hjemmel i lov.
Helsedirektoratet har utarbeidet et rundskriv hvor de gjennomgår helsepersonellovens § 29c om opplysninger til bruk i læringsarbeid og kvalitetssikring
Forskning
Data innsamlet fra velferdsteknologi kan være verdifull for forskning både for kommunen, leverandør og andre. Det er viktig at kommunen kan identifisere problemstillinger som gjelder forskning og henter inn kompetanse dersom dette trengs.
Når kommunen ønsker å forske på helseopplysninger som er samlet inn via velferdsteknologi må man ha et selvstendig behandlingsgrunnlag. Kommunen kan ikke bruke dokumentasjonsplikten som behandlingsgrunnlag. Forskning er et annet formål og krever derfor et eget behandlingsgrunnlag. Dette kan f.eks. være samtykke, lovhjemmel eller annet. Virksomheten må gjøre en konkret vurdering.
For medisinsk og helsefaglig forskning må kommunen etterleve kravene i helseforskningsloven. For innsamling av opplysninger til å fremme helse, forebygge sykdom, og gi bedre helse- og omsorgstjenester følger bestemmelsene i helseregisterloven.
For begge disse forskningsområdene skal behandlingen av helseopplysninger være i samsvar med prinsippene i personvernforordningen artikkel 5 (se Normens kapittel 2.2).?
Gjennomføring av en personvernkonsekvensvurdering (DPIA) kan bidra til at kommunen følger personvernprinsippene. Se mer i kapittel 6.3.??
I tillegg er det presisert i lovene at graden av personidentifikasjon for helseopplysningene ikke skal være større enn nødvendig for å oppnå formålene med forskning. Dette betyr at om mulig bør man forske på opplysninger som er anonymiserte eller pseudonymiserte (gjort indirekte identifiserbare).
Noen forskningsprosjekter må godkjennes hos Regional etisk forskningskomite (rekportalen.no)Forskningsleder/ ansvarshavende skal søke om forhåndsgodkjenning av:
- Medisinske og helsefaglige forskningsprosjekter
- Generelle forskningsbiobanker
- Dispensasjon fra taushetsplikt med hjemmel i forvaltningsloven §13d og helsepersonelloven §29 1.ledd, for annen type forskning
