1. Barnevernstjenestens vurdering og start

Barnevernstjenesten innhenter informasjon om barnet og familien, ved behov, for å vurdere start av nasjonalt forløp.

Beskrivelse av aktivitet

Barnevernstjenesten har tilstrekkelig med informasjon for å vurdere start av nasjonalt forløp.

Vurderingen gjøres på bakgrunn av informasjon barnevernstjenesten har om barnet. Informasjonen er fra dialog med barnet og familien, og annen innhentet informasjon om barnet og barnets situasjon, helse og helseoppfølging.

Begrunnelse

Etter barnevernsloven § 15-8 (lovdata.no) skal barnevernstjenesten samarbeide med offentlige instanser og andre tjenesteytere på systemnivå, slik at barneverntjenesten og de andre tjenesteytere kan ivareta sine oppgaver etter lov eller forskrift. Barneverntjenesten skal også samarbeide med offentlige instanser og andre tjenesteytere på individnivå, dersom samarbeid er nødvendig for å gi det enkelte barn et helhetlig og samordnet tjenestetilbud.

Når barnevernstjenesten åpner en undersøkelsessak etter barnevernsloven § 2-2 (lovdata.no), skal tjenesten være oppmerksom på at barnet eller ungdommen også kan ha behov for hjelp fra andre velferdstjenester. Barnevernstjenesten plikt til å ha fokus på barnets helse når den undersøker barnets omsorgssituasjon, er nærmere omtalt i saksbehandlingsrundskrivet punkt 20.3.3 (bufdir.no). For å kunne vurdere om det er behov for samarbeid med helsetjenesten for å sikre barnet et helhetlig og samordnet tjenestetilbud  og dermed starte nasjonalt forløp, må barnevernstjenesten ha tilstrekkelig informasjon om barnet og barnets situasjon. 

Forskning viser at barn som mottar hjelp fra barnevernet har høyere forekomst av psykiske vansker (ntnu.no, PDF), somatiske og seksuelle helseproblemer, samt tannhelseproblemer, enn barn og unge ellers i befolkningen (Kling et al., 2016; Rueness et al., 2020; Carr et al. 2020; Hafstad, 2021; Rod et al., 2020; Bradbury-Jones et al., 2021). Barn og unge med de største belastningene har økt sykelighet og dødelighet (Rod et al., 2020).

Barn som får hjelp av barnevernstjenesten kan ha større risiko for å ha udiagnostiserte sykdommer eller udekkede fysiske og psykiske behov (Bradbury-Jones et al., 2021). De kan også ha uteblitt fra tilbudt oppfølging av helse- og tannhelsetjenesten, og mange av barna kan ha økt behov for oppfølging for somatiske helseplager, psykiske vansker og lidelser, samt tannhelseplager. 

Barn som får hjelp fra barneverntjenesten har høyere risiko for å utvikle, atferdsproblemer og rusmiddelproblemer. For mange av ungdommene fører ikke bruk av rusmidler til videre problemutvikling, mens andre ungdommer utvikler rusmiddelproblemer. Barn og unge som debuterer tidlig med rus og har samtidige psykiske vansker, utgjør en spesielt sårbar og utsatt gruppe.

Barn som får hjelp fra barnevernstjenesten har også høyere forekomst av seksuell risikoatferd, for eksempel tidlig seksuell debut, høyt antall partnere, manglende prevensjonsbruk, kombinasjon av rus og sex og bytte og salg av sex. I tillegg har de høyere risiko for tidlige og uplanlagte svangerskap, abort og seksuelt overførbare infeksjoner (Carr et al., 2020; Hafstad, 2021).

En forutsetning for at barn og unge skal få nødvendig helsehjelp er at behovene identifiseres og følges opp.

Barnets stemme skal lyttes til både gjennom verbal og ikke-verbal kommunikasjon. Kommunikasjon er mer enn kun det verbale språket.

Barn har, avhengig av alder og modenhet, et mindre utviklet verbalt språk enn voksne. For å fremme barnets stemme, og forstå deres budskap, er det derfor viktig å se også etter det ikke-verbale språket. Det ikke-verbale språket kan vises gjennom kroppsspråk, blikk, mimikk, gester, kroppsbevegelser, kroppskontakt og avstand.

Beskrivelse av aktivitet

På samme måte som det er viktig å fange opp barnets stemme, er det like viktig å fokusere på hva en selv kommuniserer og hvordan en kan oppnå tillit hos barnet.

For noen barn kan det å ha en samtale på et kontor virke fremmedgjørende, og for enkelte skremmende. Det kan derfor være nødvendig med andre former for samhandling. Dette for å fremme medvirkning og for å få nødvendig informasjon om barnet til å gjøre en vurdering av om det er grunn til bekymring for barnets fysiske helse, psykiske helse, tann og munnhelse, seksuell helse eller rusmiddelproblemer. Samhandling med barnet menes her å gjøre en aktivitet sammen med barnet, for eksempel å leke, gå tur, tegne eller lese. Aktiviteten bør være i tråd med barnets alder, modenhet og interesser. God samhandling med barnet bidrar til å styrke barnets tillit til tjenesten og gjør det lettere å se og forstå den ikke-verbale kommunikasjonen til barnet.

Den som snakker med barnet, sørger for:

Forberedelser

• at barnet får tilgang til all viktig informasjon om seg selv og sin situasjon ut fra alder og modenhet, at samtalen skjer i trygge rammer for barnet og tar hensyn til barnets alder og modenhet. Den som skal snakke med barnet spør barnet hva som skal til for at barnet er trygt i samtalen.
• at barnet får mulighet til å ta med seg en tillitsperson inn i samtalen.
• at barnet forberedes på hvilke temaer som blir tatt opp i samtalen. Hvis det er flere som deltar i samtalen, involver barnet i hvordan sensitiv informasjon blir lagt frem.
• at barnet informeres om hva opplysninger fra barnet kan brukes til og hvem som kan få innsyn i disse opplysningene. 
• at ansatte som deltar i samtalen tenker igjennom hvilke ord og begreper som brukes, og bruker et kjønns- og legningsnøytralt språk frem til barnet har tydeliggjort sine preferanser.

Samtalen med barnet

• at samtalen med barnet legges opp som en dialog med åpne spørsmål, så lenge barnet har tilstrekkelige språklige ferdigheter til dette. Den som snakker med barnet, må vise interesse og åpenhet for barnets beskrivelse og trygge barnet i at deres reaksjoner er normale.
• å legge til rette for at barnet får stilt spørsmål underveis.
• å spørre om hvordan barnet har det og er åpen og ærlig om sine tanker rundt barnets situasjon.
• å spørre om hvordan barnet har det sammen med andre barn eller voksne, da dette kan si noe om barnets fungering.
• å spørre barnet om kroppslige ubehag, plager og smerter.
• aktivt tematisere kropp, kjønn, seksualitet og grenser med barnet, med utgangspunkt i barnets hverdag og støtte barnet i slik det ønsker å være, der det virker aktuelt.
• bidra til et positivt selvbilde, en god selvfølelse og stolthet hos barnet. Dette kan være særlig viktig for barn og unge som bryter med sosiale normer for kjønn, seksualitet og funksjonsnivå.

Tilbakemelding og informasjon til barnet

• å forklare og informere barnet om veien videre, hva som kommer til å skje og hva som er besluttet. 
• at barnets synspunkter er ivaretatt og fremgår i begrunnelsen for beslutningene som er tatt.
• å sikre at barnet får svar på eventuelle spørsmål
• å informere om mulighet til å lese referat fra møtet og kommentere på dette før det ferdigstilles og journalføres, der det er naturlig ut fra alder og modenhet.

Dersom det er kommunikasjonsutfordringer, tilrettelegges det for at tolk deltar i alle samtaler med barnet. Alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK) (statped.no) benyttes for barn som ikke kan kommunisere ved hjelp av talespråk.

Samtaleverktøyet SNAKKE (snakkemedbarn.no) er tilpasset ulike yrkesgrupper. Dette verktøyet har som utgangspunkt å avdekke vold og seksuelle overgrep hos barn, og har ikke et spesifikt fokus på psykiske vansker eller rusmiddelproblemer hos barn. Verktøyet er imidlertid nyttig som inspirasjon og veiledning til hvordan man kan gjennomføre samtaler om utfordrende tema med barn og unge.

Se også: Tegnefilm til barn – hva er nasjonalt forløp for barnevern? (youtube.com) og informasjon på helsenorge.no.

Begrunnelse

Det følger av barnevernsloven § 1-4 (lovdata.no)at alle barn som er i stand til å danne seg egne meninger har rett, men ikke plikt, til å medvirke i alle forhold som vedrører barnet etter denne loven. Barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon og har rett til fritt å gi uttrykk for sine synspunkter. Barnet skal bli lyttet til, og barnets meninger skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet.

Barn har rett til den informasjon som er nødvendig for å få innsikt i sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen, og rett til å medvirke ved gjennomføring av helse- og omsorgstjenester, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 og § 3-2 (lovdata.no).

Barnevernstjenesten vurderer start av nasjonalt forløp basert på dialog med foreldre og barn om helsen til barnet og den samlede informasjonen om barnet fra helsetjenestene og andre, samt kunnskap om barnet sett opp mot relevante risikofaktorer og bekymringstegn.

Beskrivelse av aktivitet

Barnevernstjenesten innhenter ved behov informasjon om barnet og barnets helse fra fastlege, tannhelsetjeneste, helsestasjon- og skolehelsetjenesten og/eller spesialisthelsetjenesten.

Barnevernstjenesten har dialog med barn og foreldre om helsen til barnet og barnets behov både for kontakt med og oppfølging fra helsetjenesten.

Med nødvendig samtykke kan barnevernstjenesten også ha dialog med helsetjenestene om barnets utvikling, helsetilstand, fungering og sosiale rammer, og om det har behov for helsetjenester, undersøkelser, kartlegging og om nasjonalt forløp bør starte.

Det kan være mange risikofaktorer og bekymringstegn knyttet til helsen til barn i barnevernet. I noen tilfeller er risikofaktorene åpenbare, men sykdom og helseplager kan også være vanskelig å avdekke og kreve medisinsk kompetanse.

Barn og unge kan være uvitende om at de feiler noe, men kan også aktivt holde tilbake eller skjule relevant informasjon. Dette kan blant annet skyldes at barnet føler skam eller frykt for negative reaksjoner. Det kan også skyldes andre forhold, som bekymring for egen helse, smerter, ubehag og traumatiske erfaringer. Barn og unge som opplever omsorgssvikt kan også ha forsinket psykomotorisk utvikling som kan gjøre det vanskelig å uttrykke seg eller sette ord på egne helseplager. 

Det kan være særlig utfordrende å identifisere behov for helsehjelp for de minste barna, og for barn med funksjonsnedsettelser og mangelfulle kommunikasjonsevner. Når man vurderer å starte forløp for de minste barna, vurderes det på grunnlag av forhold ved og rundt barnet som kan medføre en risiko for å utvikle fysiske og psykiske vansker, ikke bare symptomer hos barnet. For sped- og småbarn med medfødte eller tidlig ervervede vansker, vil det ofte være et større behov for bistand fra helsetjenesten for å sikre at barnet og eventuelt foreldre får nødvendig hjelp og oppfølging.

Det kan også være utfordrende å identifisere at barn har vært utsatt for eller vitne til seksuelle overgrep. Ikke alle barn som er vitne til eller utsettes for seksualisert vold og overgrep viser tydelige symptomer og tegn. Barnet kan vise diffuse tegn, for eksempel ved å være særlig føyelige og hjelpsomme, lite selvhevdende. Somatiske plager som magesmerter, søvnvansker og spisevansker kan være tegn på slike erfaringer.

For ytterligere informasjon om metoder for tidlig identifisering av risiko hos barn og unge, se Kunnskapsgrunnlag – Metoder for tidlig identifisering og av risiko hos barn og unge (PDF) og retningslinjen om tidlig oppdagelse av utsatte barn og unge.

Risikofaktorer for fysisk og psykiske helseproblemer

På individnivå: Alder og modenhet, helserelaterte plager, helsebekymring, dårlig ivaretakelse av helse, levevaner som medfører helserisiko, medfødte egenskaper som genetisk sårbarhet, temperament, sykdom eller funksjonsnedsettelser, motoriske vansker og/eller språkvansker, mangelfull helsekompetanse, normbrytende - seksualatferd, seksuell orientering, kjønnsidentitet og/eller kjønnsuttrykk. Barn som er flyktninger, asylsøkere, og/eller barn som lever i ufrivillig eksil, har større risiko for å utvikle helseproblemer.

Forhold knyttet til foreldre og nær familie: Høyt konfliktnivå, psykisk helse- og rusmiddelproblemer hos foreldre, vold eller trusler om vold og/eller seksuelle overgrep, langtidssykdom (psykisk og somatisk sykdom) hos foreldre, eller død, kriminalitet, manglende sosiale relasjoner utenfor familien, lav sosioøkonomisk status, negative holdninger til kjønns- og seksualitetsmangfold.

Forhold knyttet til øvrig nettverk og samfunn: Svake sosiale nettverk, mobbing, fattigdom, arbeidsledighet, dårlige boforhold, diskriminering og sosial utestengning og ulikhet. Nærmiljø med høy grad av vold, kriminalitet og rus.

Bekymringstegn for barnets fysiske og psykiske helse kan blant annet være at barnet:

• gir uttrykk for eller har fysiske plager; som f.eks. hodepine eller magesmerter
• gir uttrykk for eller har psykiske plager; som f.eks. tilbaketrekking, passivitet
• sliter med ensomhet, engstelse, tristhet eller irritabilitet, utagering eller uro
• er undervektig eller overvektig, og/eller har spiseforstyrrelser
• har synlige skader, som for eksempel blåmerker, hevelser eller risp/kuttskader
• har nedsatt funksjon eller sykdom 
• har forsinket utvikling i for eksempel språk eller motorikk, tap av ferdigheter som medfører redusert evne til å utføre daglige gjøremål
• har konsentrasjonsvansker, lærevansker eller plutselig fall i evner eller prestasjoner
• har begrenset eller påfallende lek i forhold til forventet alders- og evnenivå
• har endret adferd, humør og væremåte
• har søvnvansker eller vedvarende søvnforstyrrelser
• har bekymringsfullt fravær fra skole
• ruser seg   
• trukket seg vekk fra tidligere venner eller har ingen venner

Bekymringstegn og risikofaktorer for tann- og munnhelseproblemer kan blant annet være:

• Mer enn 2 år siden siste undersøkelse i tannhelsetjenesten.
• Gir uttrykk for ubehag eller smerte i munnhulen.
• Endret livssituasjon og endrede vaner relatert til tannhygienerutiner og kosthold, slik som manglende tannpuss, stort sukkerinntak og hyppige mellommåltider som kan medføre karies og stort tannbehandlingsbehov.
• Vegring og angst for tannlegebesøk, eventuelt unngåelse og «ikke-møtt» hos tannhelsetjenesten, som vil kunne medføre at barn har store ubehandlede behov.
• Ved psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller alvorlig somatisk sykdom eller skade kan det være økt risiko for punktene over og barnet bør rutinemessig undersøkes og følges opp av tannhelsetjenesten.

Bekymringstegn og risikofaktorer for seksuell helseproblemer kan blant annet være at barnet:

• er seksuelt aktivt før fylte 14 år. 
• utviser ukritisk, grenseoverskridende, krenkende, bekymringsfull eller skadelig seksuell språk/atferd i direkte kontakt eller på digitale medier.
• gir uttrykk for / viser tegn til at det har vært utsatt for seksuelle krenkelser eller overgrep.
• strever med å akseptere eller forsøker å skjule egne opplevelser av seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk når disse bryter med rådende sosiale normer
• opplever negative reaksjoner, avvisning eller negativ sosial kontroll på grunn av kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk eller seksuell orientering.
• opplever uforholdsmessige reaksjoner eller negativ sosial kontroll på aldersadekvat seksuell atferd.

Begrunnelse

Etter barnevernsloven § 15-8 (lovdata.no) skal barnevernstjenesten samarbeide med offentlige instanser og andre tjenesteytere på systemnivå, slik at barneverntjenesten og de andre tjenesteytere kan ivareta sine oppgaver etter lov eller forskrift. Barneverntjenesten skal også samarbeide med offentlige instanser og andre tjenesteytere på individnivå, dersom samarbeid er nødvendig for å gi det enkelte barn et helhetlig og samordnet tjenestetilbud.

Når barnevernstjenesten åpner en undersøkelsessak etter barnevernsloven § 2-2 (lovdata.no) [LENKE], skal tjenesten være oppmerksom på at barnet eller ungdommen også kan ha behov for hjelp fra andre velferdstjenester. Barnevernstjenesten plikt til å ha fokus på barnets helse når den undersøker barnets omsorgssituasjon, er nærmere omtalt i saksbehandlingsrundskrivet punkt 20.3.3 (bufdir.no).

Nasjonalt forløp starter når kriterier for start forløp er oppfylt.

Innen 12 uker etter at barnevernstjenesten har besluttet undersøkelse skal barnevernstjenesten skriftlig dokumentere hvorfor / hvorfor ikke forløpet er startet.

Barnevernstjenesten vurderer også fortløpende om kriteriene for å starte forløpet er oppfylt i andre deler av barnevernsforløpet.

Beskrivelse av aktivitet

Utgangspunktet er at det er lav terskel for start av forløpet og for å anbefale undersøkelse hos fastlege, tannhelsetjenesten, helsestasjons- og skolehelsetjenesten og psykisk helse- og rustjeneste. Dersom barnevernstjenesten er usikker på hvorvidt et forløp skal iverksettes, er hovedregelen at forløpet iverksettes.

Forløpet starter når barnevernstjenesten vurderer at ett eller flere av disse kriteriene er til stede:

• Akutte symptomer på alvorlige lidelser/vansker/traumer det haster å undersøke, utrede og/eller behandle. Se også aktivitet øyeblikkelig hjelp.
• Barnet og/eller foreldrene ønsker hjelp fra helsetjenesten for fysiske helseplager, psykiske vansker, rusmiddelproblemer, tann- og munnhelseplager og/eller seksuelle helseproblemer.
• Barnevernstjenesten vurderer at det er behov for at helsetjenesten kartlegger barnets behov for helsehjelp for nevnt i punktet over. Se beskrivelser for risikofaktorer og bekymringstegn under aktiviteten vurdering.
• Når bekymringsmeldingen til barnevernstjenesten kommer fra helsetjenesten og meldingen er knyttet til barnets helsesituasjon.
• Når bekymringsmeldingen omhandler barnets helse.
• Rapport fra tverrfaglig helsekartlegging anbefaler henvisning eller henvendelse til helsetjenesten.
• Når barnet har uteblitt fra konsultasjoner ved helsestasjons- og skolehelsetjenesten eller tannhelsetjenesten.

Begrunnelse

Etter barnevernsloven § 15-8 (lovdata.no) skal barnevernstjenesten samarbeide med offentlige instanser og andre tjenesteytere dersom samarbeid er nødvendig for å gi det enkelte barn et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. 

Når barnevernstjenesten åpner en undersøkelsessak etter barnevernsloven § 2-2 (lovdata.no), skal tjenesten være oppmerksom på at barnet eller ungdommen også kan ha behov for hjelp fra andre velferdstjenester. Barnevernstjenesten plikt til å ha fokus på barnets helse når den undersøker barnets omsorgssituasjon, er nærmere omtalt i saksbehandlingsrundskrivet punkt 20.3.3 (bufdir.no). 

Start av forløp skal ikke erstatte undersøkelsesplikten barnevernstjenesten har etter barnevernsloven § 2-2 (lovdata.no) Barnevernstjenesten skal undersøke barnets helhetlige omsorgssituasjon og behov grundig nok til å kunne avgjøre om det er nødvendig å iverksette tiltak etter loven. 

Vanskelige oppvekstsvilkår kan gi psykiske og somatiske helseplager, samt tann og munnhelseproblemer og seksuelle helseproblemer. Symptomer på helseutfordringer og / eller funksjonsnedsettelse kan feilaktig forstås som tegn på omsorgssvikt, og uttrykk som skyldes omsorgssvikt kan feilaktig forstås som generelle helseutfordringer.

Behov for start av forløp skal vurderes så raskt som mulig, og i perioden barnevernstjenesten foretar undersøkelse etter barnevernsloven § 2-2, eller når kriteriene er oppfylt også utover undersøkelsesfasen der det ikke var grunnlag for oppstart nasjonalt forløp i undersøkelsesfasen.

Barnevernstjenesten innkaller familien/barnet til et avklaringsmøte så snart som mulig etter at det er besluttet oppstart av nasjonalt forløp.

I avklaringsmøtet informerer barnevernstjenesten om sin vurdering av oppstart forløp og får nødvendig samtykke til å ta kontakt med helsetjenesten.

Beskrivelse av aktivitet

Barnet og foreldre inviteres, og det bør gis mulighet for individuelle samtaler. 

Barnevernstjenesten ber om barnets mening når beslutning om felles eller separat møte tas. Dersom barnet og/eller foreldre har uttrykt et ønske eller behov for helsetjenester, vil møtet ta utgangspunkt i barnet og/eller foreldrenes behov eller bekymring. Møtet består av færrest mulig deltakere, og barnet får mulighet til å ha med seg en tillitsperson dersom barnet ønsker det.

Barneverntjenesten tilrettelegger for deltakelse av tolk og/eller alternativ og supplerende kommunikasjonshjelpemiddel ved behov.

Følgende bør gjennomgås i avklaringsmøtet:

• Bakgrunn for bekymringen rundt barnets helse. Dette gjelder fysiske helseplager, psykiske vansker, rusmiddelproblemer, tann- og munnhelseplager og seksuelle helseproblemer, herunder vurdering av alvorlighetsgrad. Del aktuelle bekymringstegn og risikofaktorer med barnet.
• Barnets og/eller foreldres opplevelse av barnets helseplager nevnt i punktet over.
• Spør barnet om hva de tenker om barnevernstjenestens bekymring og hvorvidt det kjenner seg igjen i beskrivelsen.
• Barnets og/eller foreldres mål, ønsker, behov og forventinger til kartlegging og eventuell behandling/oppfølging for helseplager av helsetjenesten.
• Informasjon og dialog om helsen til barnet, kartleggingen/utredningen og eventuelt mulig behandlingstilbud i helsetjenesten og rammene for samarbeidet.
• Behov for umiddelbare tiltak fra helsetjenesten og eventuelt informasjon om at barnevernstjenesten anbefaler kontakt med fastlege, tannhelsetjenesten, helsestasjon- og skolehelsetjenesten og /eller kontakt med psykisk helse- og rustjeneste avhengig av hvilken bekymring som foreligger.
• Barnevernstjenestens vurderinger og tanker om veien videre, og spør barnet hva det tror det trenger.
• Samtykke til at barnevernstjenesten tar kontakt med helsetjenesten, som dekker både vurdering av behov for helsehjelp og informasjonsutveksling mellom tjenestene. Det må være tydelig at det samtykkes til informasjonsutveksling fra barnevernet til helsetjenesten og fra helsetjenesten til barnevernet. Det må også være tydelig hvilken type opplysninger som kan utveksles.

Hvis barnevernstjenesten får nødvendig samtykke, kan barnevernstjenesten ta kontakt med den kommunale helse- og omsorgstjenesten og den fylkeskommunale tannhelsetjenesten. 

Dersom avklaringsmøtet resulterer i at barnet/familien ikke ønsker kontakt med helsetjenesten, vurderer barnevernstjenesten å ta kontakt med helsetjenesten for en anonym drøftelse.

Det legges til rette for at møtene har en trygg ramme som sikrer at barn og familie får den helsehjelpen de har behov for. Dette kan innebære at barnet/foreldrene ikke ønsker at barnevernstjenesten deltar i deres møter med helsetjenesten.

Dersom avklaringsmøtet resulterer i at barnet/foreldrene vil ta kontakt med helsetjenesten på egen hånd, vurderer barnevernstjenesten om det er behov for å følge opp om dette blir gjort.

Dersom barneverntjenesten vurderer at det er grunn til å tro at barnet har en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade og foreldrene ikke sørger for at barnet kommer til undersøkelse eller behandling, kan barneverns- og helsenemnda vedta at barnet med bistand fra barnevernstjenesten skal undersøkes av lege, eller bringes til sykehus for å bli undersøkt, jf. barnevernsloven § 3-7 (lovdata.no). Nemnda kan også vedta at et barn med en slik sykdom eller skade skal behandles på sykehus eller i hjemmet i samsvar med anvisning fra lege. 

Videre følger det av barnevernsloven § 3-8 (lovdata.no) at dersom foreldrene ikke sørger for at et barn som har nedsatt funksjonsevne eller er spesielt hjelpetrengende, får dekket særlige behov for behandling og opplæring, kan barneverns- og helsenemnda vedta at barnet med bistand fra barnevernstjenesten skal behandles eller få opplæring.  

Begrunnelse

Undersøkelsesfasen er barnas og familienes første møte med barnevernstjenesten. Mange barn og foreldre kan oppleve denne fasen som utrygg, uforutsigbar og skremmende. For noen kan det ta litt tid før de forstår hensikten med, og eventuelle konsekvenser, av barnevernstjenestens undersøkelse. Det kan være spesielt vanskelig å skille mellom formålet med selve undersøkelsen og nasjonalt forløp. Det er derfor viktig at barnevernstjenesten tilrettelegger for forutsigbarhet og trygge rammer for barnet og familien, og at de er tydelige på hensikten med avklaringsmøtet.

Alle som utfører tjeneste, oppdrag eller arbeid i barnevernet har en forvaltningsmessig taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 til 13 e i henhold til barnevernsloven § 13-1 (lovdata.no). Taushetsplikten er begrunnet i hensynet til personlig integritet og personvern, og hensynet til tillitsforholdet mellom den enkelte og barnevernet.

Det finnes unntak for taushetsplikten, men som utgangspunkt bør kommunikasjon/dialog mellom barnevernstjenesten og helsetjenesten i størst mulig grad bygge på samtykke fra foreldrene og/eller barnet. Se mer om taushetsplikt i kapittel 4 av rundskrivet om samarbeid mellom barneverntjenester  og psykiske helsetjenester til barnets beste.