Et vanlig problem for profesjonelle hjelpere, som helsepersonell, er at de gir informasjon med velmente råd som ikke blir fulgt. Motiverende intervju (MI), også kalt motiverende samtale, er en effektiv og empatisk metode for samtaler om endring, motivasjon og mestring. Målet er konstruktive samtaler hvor personen får mulighet til «å overtale seg selv» til å bestemme at endring skal skje, og så tenke ut hvordan han best kan få det til.

MI påvirker helserelatert atferd

MI er en klinisk ferdighet som ser ut til å fungere godt i møte med personer med ulike utfordringer. MI kan brukes overfor risikofylt og helserelatert atferd, for eksempel som en del av behandling av spiseforstyrrelser og angstlidelser, rusbehandling, spillavhengighet og røykeslutt, endring av kosthold og fysisk aktivitet og håndtering av kroniske lidelser.

MI ble utviklet for behandling av alkoholisme og den første artikkelen publisert om MI het «Motivational Interviewing with Problem Drinkers» (Miller 1983). Nå har prosessene og utfallet av det å bruke MI blitt studert og testet ut i møte med en rekke problemstillinger.

MI kan brukes av mer enn helsepersonell

God bruk av MI bidrar til å skape et samarbeidende partnerskap mellom den som skal endre noen og en hjelper. MI kan brukes av hjelpere med ulik faglig bakgrunn, i ethvert møte hvor en endring er et ønsket utfall.

Hjelperen kan være en tannpleier som ønsker at pasienten skal bruke tanntråd, en saksbehandler hos NAV som er bekymret for klientens alkoholbruk, eller en ungdomsarbeider som ønsker å hjelpe en elev med å redusere fraværet. Frisklivssentraler bruker MI i sitt arbeid med hjelp til endring av levevaner og noen fengselsbetjenter bruker MI for å hjelpe innsatte å unngå kriminalitet i fremtiden.

MI kan også brukes av hjelpere som av forskjellige grunner ønsker å forholde seg nøytrale til hva personen skal gjøre, for eksempel ved vurdering av abort eller organdonasjon. Da styres MI-samtalen i retning av det å ta en beslutning istedenfor i retning av en bestemt endring. 

"MI-ånden" 

MI-ånden er en underliggende tankegang og innstilling som MI praktiseres ut i fra:

«Å ha en MI-samtale er som å komme på besøk hjem til noen. Du bør gå inn med respekt, interesse og vennlighet, bekrefte det som er fint, og la være å komme med uoppfordrede råd eller å begynne å ommøblere.»

- Sitat fra ukjent kvinne på kurs

Å oppleve at en person gjør noe som ikke er bra for han selv, eller unnlater å gjøre noe som ville gjort han godt, vekker gjerne korrigeringsrefleksen. Helsepersonell sitter med faglig kunnskap og ønsker å hjelpe. Det er naturlig å ta på seg ansvaret for pasienten. Tradisjonelt har det vært slik at pasienten kommer til helsevesenet hvor hans problem diagnostiseres og behandling foreskrives av en ekspert. I noen tilfeller vil det fortsatt være riktig og nyttig at pasientmøter foregår slik, men da brukes ikke MI. 

MI er gjennomsyret av aksept, nysgjerrighet, medfølelse og partnerskap. Hjelper møter personer med en antakelse om at det er de som vet best hva de trenger, fordi de er eksperter på seg selv.  Hun søker å hente ut personens egne verdier, motivasjon, evner og ressurser for å lykkes med endring.

Grunnverdiene i MI er:

  • Partnerskap
    Hjelper og person skal sammen finne ut hva som er problemet og hva som er målet. Selv om hjelper styrer samtalen skal det ikke være en manipulerende relasjon.
  • Aksept
    Man vil ha vanskeligere for å endre seg når man føler seg uakseptert enn om man blir møtt med aksept for det man gjør. Å lære dette paradokset er et viktig og samtidig krevende arbeid for helsepersonell. Til tross for anbefalinger har pasienten alltid et valg og dette må anerkjennes i samtaler om endring.
  • Medfølelse
  • Nysgjerrighet/fremkallelse
    Hjelper gjør en aktiv innsats for å forstå hvordan personen har det.  Hjelper lytter, og viser at hun lytter gjennom å speile det som blir sagt.

Teorigrunnlag bak MI

MI har ikke utspring i en bestemt teori, men baserer seg på erfaring og forskning om hvordan en persons motivasjon for å endre seg kan økes gjennom samtale. Å si noe høyt til et annet menneske er noe annet enn å tenke det. Det vi sier selv er det vi lytter mest til og oppfatter som mest viktig og sant. Analyser av MI-samtaler har vist at forholdet mellom endringsutsagn og status-quo-utsagn predikerer endring.

MI er utviklet og beskrevet av psykologene William Miller og Stephen Rollnick gjennom tre årtier. Deres siste oppsummering av metoden ble utgitt i 2013 med tittelen «Motivational Interviewing: helping people change».

MI ble introdusert rundt samme tid som Prochaska og DiCelmentes modell om atferdsendring «The Transtheoretical modell of Change» («endringshjulet»). Teorien beskriver atferdsendring som en sirkulær prosess hvor man går gjennom ulike stadier.

Å ha kjennskap til endringshjulet kan være nyttig for hjelpere som jobber med endring, men det er ikke nødvendig for å kunne praktisere MI. Endringshjulet er ikke en del av MI, men beslektet, kompatibelt og komplementært til MI.

Prinsipper i MI

I motiverende intervju beskrives noen grunnleggende prinsipper, sammenfattet under akronymet EDRAS, som står for:

  • E – Uttrykke Empati: Hjelper bruker refleksjoner for å vise at hun forstår personens opplevelse av seg selv, sin situasjon og andre mennesker.
  • D – Utvikle Diskrepans: Hjelper styrer personens oppmerksomhet mot områder i livet der man kan vente å finne diskrepans, dvs. uoverensstemmelse mellom hvordan man har det og hvordan man ønsker å ha det. Det vil skape motivasjon for å redusere diskrepansen.
  • R – Rulle med motstand: Motstand er en forventet og naturlig del av endringsprosessen. Motstand gir også hjelper informasjon om at det hun sier eller gjør ikke virker veiledende på personen; han befinner seg på et annet stadium i endringsprosessen. Hjelper bør møte motstanden ved å reflektere tilbake personens ytring. Hun viser da at hun anstrenger seg for å forsøke å forstå personens perspektiv, uten å dømme. Ved å i tillegg være aktivt lyttende, bruke åpne spørsmål og understreke personens kontroll og frihet til selv å bestemme over endring, vil hun kunne dempe motstanden. 
  • A – Unngå argumentering: Hjelper skal unngå å argumentere eller motargumentere med personen eller å forsøke å overtale personen til å gjøre endringer. Hjelperen skal i stedet tilby informasjon eller forslag som personen kan ta til seg, eller velge å la være.
  • S – Støtte mestringskompetanse: Motivasjon avhenger av personens tro på at han vil klare å endre atferden.  Hjelper bør utforske grad av viktighet og tiltro til å klare å gjennomføre handlingen/mestringsevne. Det kan gjøre ved selektiv og målrettet bruk av åpne spørsmål, oppsummeringer og refleksjoner.

Endringssnakk - selvmotiverende ytringer

Det er viktig at det er personen som sier at han ønsker endring, og når dette skal skje. Dette kalles endringssnakk.

Dersom personen får undersøke egne motstridende tanker, følelser og ideer til den problematiske atferden, og egne argumenter for hvorfor endring er ønskelig, og samtidig bestemme når endring skal skje, øker sannsynligheten for endring.

Endringssnakk er markører i samtalen som viser at man er på rett spor, og hjelper må da utdype utsagnet, kommentere uttalelsene positivt, reflektere på utsagnet og oppsummere endringsytringene til personen.

Eksempler på endringssnakk 

  • Jeg ønsker jeg kunne klare å slutte
  • Jeg tror jeg klarer å redusere bruken litt
  • Jeg ville få det bedre
  • Jeg trenger å slutte
  • Jeg vil…/Jeg planlegger å…

Å lokke frem endringssnakk

Det finnes flere strategier som kan lokke frem endringssnakk:

  • Spør personen direkte om problemopplevelse, planer om endring eller tro på egen mestringsevne
  • Utbroder utsagnet (fortell litt mer om det…)
  • Utforsking av verste bekymringer
  • Utforsk andre personers synspunkt eller bekymring
  • Se tilbake til tider før det var et problem
  • Se framover. Fokuser på håp og bedring
  • Utforsk mål og verdier
  • Underdrivende refleksjon

For å stimulere til endringssnakk skal man ikke:

  • Ha en forurettet holdning overfor personen
  • Gi ordre, dirigere eller kommandere
  • Gi råd, forslag eller løsninger uten å ha fått lov
  • Overtale med logikk, argumentere eller dosere
  • Dømme, kritisere eller klandre
  • Gjøre narr, gi skam eller sette merkelapp
  • Tolke eller analysere
  • Forsikre, sympatisere eller trøste
  • Stille mange lukkede spørsmål

Ambivalens - en dobbeltholdning til atferden

En av hovedantakelsene i motiverende samtale er at personer som søker hjelp som regel ikke er helt klar for endring. De er ofte preget av motstridende tanker og følelser omkring problematferden sin.

Denne dobbeltholdningen kalles ambivalens og viser seg når personen blir trukket i forskjellige retninger av ønsker som ikke lar seg forene samtidig. Ambivalens er en normal og nødvendig del av en endringsprosess og finnes hos de fleste som har utviklet problematferd eller som tenker på endring.

Utforske ambivalens

Ambivalens vil ha en direkte innflytelse på motivasjonen, og kan sees på som en motivasjonskonflikt. Det er en konflikt mellom å ville endre problematferd (f.eks. slutte å drikke alkohol) og samtidig beholde situasjonen som den er (fortsette å drikke alkohol).

Håndtering av ambivalens er viktig for å motivere til endring av atferd. Hjelper skal bistå personen med å utforske og løse sin ambivalens ved å bygge opp en trygg atmosfære. Hun inntar en balansert posisjon og ser på både gode og mindre gode sider av problematferden. Konfrontasjon har liten virkning. Det er personen som skal konfrontere seg selv og bli kjent med innholdet i sin egen ambivalens. Det vil gjøre beslutningstaking lettere.

Å fortsette som nå representerer noe kjent og trygt og gir visse gleder. For at balansen skal vippe i favør av endring, må grunnene for å skulle endre være sterkere enn grunnene for å opprettholde status quo.

Det er ikke alltid hjelper bør utforske ambivalens. Hvis personen er i en alvorlig krise, opplever en «årlig fase» ved en kronisk lidelse, er svært resignert eller har blitt alvorlig syk pga. sin problematferd, er det viktigere å stabilisere situasjonen, gi trøst, oppmuntring og hjelp, fremfor å utforske ambivalens.

MI påvirker indre motivasjon

Motivasjon er faktorer som igangsetter, gir retning til og opprettholder atferd, og er av betydning når man skal vurdere hjelpetilbud. All atferd, også problematisk atferd, kan sees på som motivert.

Motivasjon kan deles opp i «indre motivasjon», som planlegging, beslutning, følelser og tanker, og «ytre motivasjon», for eksempel belønning og straff.

I MI er det den indre motivasjonen man prøver å påvirke. Det gjøres gjennom å øke bevisstheten rundt atferdens negative konsekvenser, arbeide med diskrepansen mellom nåværende og ønsket tilstand, arbeide med ambivalens, ved å lage en forandringsplan når personen er klar for endring, og ved å stille spørsmål som forsterker atferden («Hva vil du gjøre nå?», «Hva er neste steg for deg?»).

Opplevelse av mestring

Mestringsforventning er viktig for å forstå personens valg om endring av atferd. For at man skal endre atferd, må man tro at man kan klare det, og forvente at endringen vil føre til ønsket utfall. Tidligere erfaringer er av betydning, og hjelper må styre samtalen slik at fokus er på personens positive mestringserfaringer.

Ved å bruke åpne spørsmål og refleksjoner legger hjelper forholdene til rette for at personen kan komme med motiverende utsagn, og gi uttrykk for motiver, ønsker og planer for endring.

Meny - agenda

Innledningsvis kan hjelper sette opp en meny over viktige områder i livet til personen, som så prioriterer rekkefølgen på områdene som skal tas opp i samtalen. Slik får man satt en agenda sammen. Når ett tema er avklart, oppsummeres det klienten har sagt, og hjelper går videre til neste tema.

En agenda vil bidra til å begrense og strukturere samtalen. Samtidig blir samtalen klientstyrt. Han deltar aktivt gjennom å påvirke og kontrollere samtalen. Hjelper viser klienten at hans syn blir respektert.

Plan for endring 

En plan kan være til hjelp når en person skal i gang med en endring av atferd. Hjelper kan bistå med en struktur for hva som skal inngå i planen og hva som er målet for endringen, samt å sørge for at planen er SMART:

  • spesifikk (konkret i forhold til hva endringen innebærer)
  • målbar (hvordan bekrefter man at målet er oppnådd)
  • akseptabel (klienten aksepterer planen og har vetorett)
  • realistisk (om endringen er oppnåelig)
  • tidsbestemt (sette et tidspunkt der man skal evaluere endringen)

I planen bør det også inngå hva som behøves for å oppnå målet, hva neste steg skal være, og hvilke metoder som finnes for å nå målet.

Sist faglig oppdatert: 7. mars 2017

skriv ut del på facebook del på twitter