Kartleggende samtale
En kartleggende samtale kan i seg selv bidra til å forbygge selvmord.
Det er ingen indikasjon på at det å spørre øker sannsynligheten for selvskading og/eller selvmordsatferd. Kartleggingssamtalen bør ha som mål å engasjere vedkommende i videre samarbeid rundt egen situasjon.
Sentrale risikofaktorer
Noen personer vil ikke være åpne om selvskading eller selvmordsatferd selv om de blir spurt, eller vil av ulike årsaker ikke være i stand til å svare på dine spørsmål. Da blir indikatorer for selvmordsatferd særlig viktige markører.
Depresjon, angst, rusmiddelbruk, enkelte personlighetsforstyrrelser og andre psykiske plager er sentrale risikofaktorer. Det samme gjelder store livsbelastninger, slik som tap av nærstående, tap av arbeid eller andre dramatiske hendelser.
Nødvendig og helhetlig hjelp
Personen må gis nødvendig og helhetlig hjelp for å håndtere den vanskelige situasjonen. Ofte er det nødvendig med behandling for psykiske helseproblemer.
For noen er selvskading og/ eller selvmordsatferd et tidsavgrenset problem, for eksempel knyttet til en krise eller depressiv episode. Hos andre er det en langvarig og tilbakevendende problematikk.
Når selvmordsrisikoen er forhøyet over lengre tid, det vil si ved kronisk suicidalitet, vil dette medføre økte krav til langsiktig planlegging, samt allianse og samarbeid med ulike instanser for å endre et selvdestruktivt atferdsmønster.
Når bør man spørre om selvskading og selvmordsatferd?
Selvmordsatferd bør ved indikasjon kartlegges hos personer som har behov for psykiske helsetjenester, både ved første kontakt og ved forverring av den psykiske helsetilstanden.
- Ved mistanke om at personen har selvmordstanker, skader seg selv eller har gjort selvmordsforsøk, for eksempel hvis vedkommende kommer med utsagn i retning av at han eller hun «ikke orker mer», det observeres arr etter selvskading eller lignende.
- Der personen har kaotiske tanker, kjærlighetssorg, fremstår triste. Det bør her være en lav terskel for å spørre.
- Hvis personen har opplevd sterk belastning enten akutt eller over lengre tid.
- Hvis det er kjent at personen har opplevd vold, overgrep eller andre potensielt traumatiserende hendelser.
- Hvis personen har endret atferd, for eksempel viser tegn til tilbaketrekning (fra venner, familie og samfunn), humørsvingninger, likegladhet, sterk angst, sinne eller agitasjon.
Kommunikasjon
- Vær vennlig og respektfull.
- Bruk et klart og tydelig språk tilpasset alder, kultur og språkkunnskap.
- Bruk kvalifisert tolk hvis personen har begrensede norskkunnskaper.
- Gi informasjon på en slik måte at personen forstår.
- Få bekreftet at personen har forstått informasjonen som ble gitt.
- Vær lyttende.
- Legg til rette for at personen får nok tid til selv å kunne sette ord på sine plager og fortelle om sin situasjon.
- Sørg for at samtalen bidrar til at man får kartlagt det som er nødvendig for å kunne tilby adekvat oppfølging.
- Spør etter personens egen forståelse av plagene.
- Bekreft alvoret, samtidig som det brukes en tilnærming som kommuniserer håp.
Omsorg for personer med selvmordsatferd og andre berørte
- Vis omsorg og respekt.
- Behandle alle med verdighet og med utgangspunkt i selvbestemmelsesretten.
- Vær sensitiv med hensyn til det emosjonelle stresset som foreligger hos pasienten.
- Skap trygghet for at taushetsplikten vil bli overholdt. Orienter om de unntak som finnes.
- Bekreft de underliggende følelsene bak selvmordstankene, selvskadingen eller selvmordsforsøket, samtidig som det ikke gis støtte for at selvskading eller selvmord er en løsning.
- Bidra til å redusere den følelsesmessige smerten.
- Bistå personen i å gjenvinne evnen/få ferdigheter til å komme seg gjennom kriser og på sikt løse sine problemer.
- Inkluder pårørende/omsorgspersoner i kartlegging og oppfølging dersom personen selv ønsker deres støtte.
- Avklar med pasienten hvordan pårørende bør involveres og hvilke opplysninger som vedkommende ønsker at pårørende skal vite/ikke vite.
- Informer om støtte og hjelp pårørende kan få.
- Sørg for ivaretakelse av barn som pårørende.
- Bidra til kontinuitet og koordinering i videre oppfølging.
Motivere til oppfølging
- Motiver personen til å delta i en undersøkende samtale.
- Motiver personen til å ta i mot et helhetlig hjelpetilbud.
- Motiver til pårørendeinvolvering eller involvering av annet nettverk personen har.
Tiltakene baseres på frivillighet. I unntakstilfeller er det aktuelt med tvunget psykisk helsevern.
Motivasjonsarbeid
Det kan være motiverende i seg selv at en blir tatt på alvor og bli møtt på en empatisk ikke-dømmende måte og samtidig få hjelp til å fokusere på mål og ønsker om bedring når en krise oppstår.
Det å oppleve å få hjelp til mestring der og da, mobilisere mestringsmåter og oppleve at situasjonen kan virke mer overkommelig, kan være svært motiverende.
Det kan stilles følgende spørsmål:
- Hva gjør at du oppsøker meg?
- Hva er det som er vanskelig akkurat nå?
- Hva kunne du ønske å få ut av samtalen? Hva trenger du hjelp til?
- Få personens mål eller håp om bedring og hva dette innebærer helt spesifikt.
Ha fokus på følgende:
- Vis til at det å snakke om det som er utfordrende er et første skritt for å ta imot hjelp.
- Signaliser at du som hjelper kan forstå det vanskelige i situasjonen, men at du vil bistå med hjelp til å få det bedre.
- Trygg personen på at det finnes behandling som kan hjelpe. Vær samtidig ærlig på at behandling kan være krevende og ta tid.