For å forebygge selvskading og selvmord, bør personer som selvskader og/eller er i selvmordsrisiko identifiseres så tidlig som mulig i forløpet. Dette gir de beste muligheter til å avhjelpe problemene før de utvikler seg til langvarige og alvorlige problemer. Tidlig iverksetting av tiltak vil kunne øke sannsynligheten for bedring.
Hvilke tjenester/aktører/personer vedkommende kommer i kontakt med, vil avhenge av ulike faktorer, slik som hvem personen har en tillit til, hvilke arenaer personen ferdes på, og hvilken kunnskap vedkommende har om eksisterende hjelpetilbud.
Det vil også avhenge av personens evne til å oppsøke eller finne frem til relevante hjelpetilbud. Fordi det kan være vanskelig å få oversikt over hvor man kan få hjelp, er tydelig informasjon om hjelpetilbudene helt sentralt.
Aktuelle tjenester og aktører som ofte kommer i kontakt med deler av den aktuelle målgruppen er: lærer, sosiallærer, helsesøster, helsestasjon for ungdom, skolehelsetjenesten, fastlege, legevaktpersonell, ansatt i psykisk helse- og rustjeneste, hjemmesykepleie, barnevern, pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT), krisesenter, familievernet, overgrepsmottak, akuttmottak, barn- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP), distriktspsykiatriske senter (DPS), somatiske avdelinger, hjelpetelefoner eller andre.
Det kan også være andre tjenester og aktører som er den første som er i kontakt med en som har behov for hjelp med selvskading eller selvmordstanker. For eksempel kan dette være ansatte ved NAV.
Det er vesentlig at tjenesteutøvere som møter personer som kan være i risiko, har tilstrekkelig kompetanse til å identifisere personer som trenger hjelp, og har tilstrekkelig kunnskap om hvilke tjenester som har kompetanse til å følge opp videre. Dette krever at aktuelle tjenester har ansatte som er i stand til å avdekke selvskading (kutt, brannsår eller arrdannelser) og selvmordsatferd, og som kan handle adekvat ut fra det de observerer.
Blant annet må helsepersonellet i helsestasjons- og skolehelsetjenesten og lærerne i skolen ha kunnskap om hvor de henvender seg for å melde fra, og/eller få hjelp til å følge opp de som utsetter seg selv for selvskading og/eller som har en selvmordsatferd. Når et problem er avdekket, er det behov for bistand fra fagpersoner som har kunnskap om hvordan de skal handle. Det vises til nasjonal faglig retningslinje for helsestasjons- og skolehelsetjenesten.
Når det gjelder eldre kan forebyggende hjemmebesøk være en viktig arena for å informere om kommunens tilbud til eldre innbyggere. Viktige samtaletema er psykisk og fysisk helse, sosial deltakelse, alkohol og rus samt vold/overgrep.
Hjemmebesøkene vil kunne bidra til at eldre, som selv ikke ville tatt et eget initiativ til å oppsøke tjenester og aktivitetstilbud, mottar informasjon om og hjelp til å komme i kontakt med nødvendige tjenestetilbud. De kan i tillegg få økt kunnskap om eksisterende aktivitetstilbud de kan delta i, som kan gi økt samhørighet med andre og bidra til å redusere ensomhet og isolasjon blant eldre. Ensomhet, isolasjon og somatiske sykdommer er risikofaktorer for selvmordstanker.
Dersom pasienten har behov for kontakt med øvrige tjenester, må tjenesten på en aktivt oppsøkende (proaktiv) måte sikre at slik kontakt opprettes. Er det uklart eller uenighet om hvor ansvaret for pasienten/ bruker ligger, må tjenesten som er den første til å komme i kontakt med bruker søke å klargjøre forholdet.Kommunen skal gi informasjon, råd og veiledning som pasienten har behov for (lovdata.no.
Selv om hver enkelt deltjeneste opplever å oppfylle sine lovpålagte krav til forsvarlighet, sikrer ikke dette alene at kommunens overordnede ansvar for å sikre forsvarlige og koordinerte tjenester er oppfylt. En forutsetning for godt flerfaglig samarbeid er at aktørene har kunnskap og bevissthet om sin egen og de andre aktørenes rolle og kompetanse, og at samarbeidet er ledelsesforankret.